Guds folk - aktuelle innlegg og talar

Tenk over -.

2009-12-23T06:42:00.000-08:00

***.

Tenk over!

Hva er en KRISTEN? Er det viktig? Det er mange meninger om det i dag, men er alle like sanne? Tenk om vi tar feil! Vi har en bok som taler om dette.

Tenk over dette nå: ”Hvis Bibelen er sann, får det konsekvenser for meg. Da vil hele min fremtiden i evigheten være avhengig av om jeg er en sann kristen.

I. FRELSE

Frelsen er det største av alt det Gud har gjort. Alt han skapte var "såre godt", står det i Bibelen. 1. Mos. 1,31. Men toppen på skaperverket er frelsen. Det er det største! Alt er Guds verk (Efes. 2, 8-10). Ingen ting er av oss selv. Det slår Bibelen fast. Selv de største i Guds rike, har fått det! Kunne vi bare ha det klart for oss, at alt sammen er Guds gjerning. Vi må se helt bort fra oss selv.

Prøv det! La ditt eget fare. Du kan få lov til å regne det for ingen ting når du står for Gud. Det gjorde Paulus. Han fant Kristus (Fil 3, 8). Her gjelder altså ikke din omvendelse, anger, bønn eller noe annet. Og slik er det ikke bare nå i dag, men hele livet.

Hvem skal vi da se på?

Jesus (Hebr. 12, 2)! Han er svaret på alt. Når du tror på ham, er han alt for deg i dette spørsmålet.

II. Hva er frelse?

Frelse kan være flere ting. Det første er det som skjer når du gir deg over til Gud. Du gir Jesus ditt hjerte og ber om tilgivelse for alle synder - og du får det! I Jesu navn. Men vi bruker også ordet frelse om det å komme til himmelen. Da er vi endelig frelst fra alt ondt i denne verden og skal aldri mer se eller gjøre noen synd. Alle farer og stormer er borte. Alle bølger er stilnet av. Du har ikke flere motstandere. Du er frelst - for evig. Er ikke det noe å eie?

III. Er frelsen nødvendig?

Mange spør kanskje slik: Er det så nødvendig å bli en kristen? Er det egentlig noen fare her i verden? Er det noe etter døden - og blir ikke alle frelst til slutt? Slike tanker kan nok leve i oss.

Da må vi gå til Bibelen. Har vi noe annet sted der vi finner sikre opplysninger om dette?

Hvorledes begynner Bibelen?

Jo - den sier at Gud skapte alt, også mennesket. Vi ble til i Guds bilde (1. Mos. 1, 27). Vi var da lik Gud i minst to ting: Vi var uten synd, og vi var åpne og fortrolige med ham. Det var lykkelige dager i Edens hage. Menneskene hadde en ren sjel og et ren samvittighet.

Er det slik i dag? Hvis det var slik nå, behøvde vi ingen frelse. Da var alle frelst. Og da hadde det ikke vært krig og sykdom og ulykker.Gud har aldri skapt dette.

Men det hendte noe i verden. Djevelen kom som en slange og lokket menneskene til ulydighet mot Gud. Adam og Eva falt for fristelsen og gjorde Gud imot. 1. Mos. 3. Dette kaller vi syndefallet. Om det skriver Paulus: "Synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden ved synden, og døden trengte gjennom til alle mennesker, fordi de alle syndet." Rom. 5, 12 og 18.

Slik taler Bibelen. Fordi Adam og Eva syndet, er vi alle syndere! Vi er det av naturen. Efes. 2, 3. Det er en hovedtanke i Guds ord. Jeg sier ikke at vi kan forklare alt eller forstå alle detaljer. Vår tanke er for liten til det. De store synder i verden viser tydelig at det vonde er her. Og Gud er ikke vond. Da var han ikke Gud. Jeg kan bare klynge meg til det Guds ord sier og tro på det.

Og Bibelen sier at alle har syndet. Rom. 3,23. Vi gjør personlige synder og står dermed ansvarlige for Gud. "Det er ikke noe menneske som ikke syndar," sier Ordet. 1. Kong. 8, 46.

Da kommer spørsmålet: Er synden så farlig? Er det kanskje slik at Gud ser forbi synden og "glemmer" den? Profeten Esekiel skriver: "Den som synder, han skal dø" (kap. 18, 4). Og syndens lønn er døden, skriver Paulus (Rom. 6,23).

Død i denne betydningen er ikke bare den legemlige død. Den må vi alle inn i. Men Bibelen taler og om en annen død, som er fortapelsen. Åp. 20, 14. Det er det største alvoret, da mennesket er avskåret fra Gud for alltid.

Derfor er det nødvendig å bli frelst. Ellers går det oss ille. Himmelen er stengt for de som lever i synden uten å gjøra opp med Gud. Vil du ta sjansen på det?

IV. Hva er frelse?

Frelse er å bli berget - som når en sjømann ligger på havet og har ingen ting å holda seg i. Båten er gått ned. Da kommer redningsskøyta - og tar ham trygt inn til havnen. Han blir "frelst". En slik hendelse er lærerik å tenke gjennom.

Sjømannen kan ikke berga seg selv. Det går bare minutter før kulden og bølgene tar ham. En annen må gripe inn.

Slik er frelsen.

Noa

2008-06-28T08:26:00.000-07:00

Sangen om Noa.

1. Hvorfor bygger du Noa en båt
som en galning du bær deg jo åt.
Bygge båt oppå land, langt fra nærmeste strand,
Ingen av oss kan dette forstå.

2. Jo, se Herren har talt og har sagt,
at han snart tenker vise sin makt.
Ingen bedre seg vil, ikke en lytter til,
Derfor måtte vi alle forgå.

3. Seg imellom de rådslår så smått:
har det dit hen da virkelig gått?
Nei, det er ikke så, ingen kan det forstå,
Derfor fortsetter vi så som før.

4. Tiden iler og Noa har båt
til den gjerning av Gud han har fått.
Men av Noa man ler, og på skipet man ser:
Stakkars Noa har tapt sin forstand.

5. Han har sagt at en dom forestår
i over ett hundrede år.
Men alt er jo så likt, så herlig og rikt,
Alle sammen av oss har det godt.

6. Men en dag høres stormenes gny,
og i vester der mørkner en sky.
De ser Noa gå inn, inni bygningen sin,
Og herren slår døren igjen.

7. Men man skemter og ler liksom før,
og man banker på arkenens dør.
Noa, kom til oss ut, dette regn tar snart slutt.
Ingen seiltur det får du ennu.

8. Himlens sluser de åpner seg mer,
regnet strømmer fra skyene ned.
Tenk om Noa har rett, har vel dette man sett?
Herved alle skal måtte forgå.

9. Svaret kommer fra Himmelens Gud,
jeg har sendt dere Noa med bud.
Men de ville ei då, gamle Noa forstå,
Og nå er deres syndemål fullt.

10. Arken seiler så mektig og trygg
utpå dypeste havbølgers rygg.
Den som nå bor deri, trygg og sikker skal bli,
Til den stanser på Ararats berg.

11. Men en ark av et helt annet slag,
Herren Jesus har bygget en dag.
Tviler du eller tror, på deg selv det beror,
Om i dypet du havner en dag.

12. Nå er døren til arken ei stengd
for en tankeløs, larmende mengd.
Men en dag er for sent, om du ei det har ment.
Døren stenges for evig av Gud.

(Foreløpig oversettelse av NDH.)

- -Hovedlinjer i Bibelen

2008-06-14T00:51:00.000-07:00

Ved Nils Dybdal-Holthe

– 1. Messiasprofetien
Gud skapte mennesket fullkomment og rent:
Vi ble skapt i Guds bilde. Men - etter kort tid kom verdens største katastrofe: Syndefallet. Og dermed kom den under Guds dom.

Da grep Gud inn, og han ga mennesket det første løfte allerede samme dag fallet skjedde. Det viser hans omsorg og kjærlighet. For da ga Gud løftet om kvinnens ætt som skulle knuse slangens hode. 1.Mos.3,15. Luther sier at dette gir de kristne en mektig trøst. For det var Kristus som skulle frelse verden fra synd, dom og død. Adam og Eva gikk altså ut av Edens hage med et godt løfte og håp for framtida.

Abraham
Mange år senere fikk en mann i det nåværende Irak besøk av Herren. Han skulle forlate sitt land og folk. Han skulle bli en velsignelse, ja, i ham skulle alle jordens slekter velsignes. Det var Abraham. 1.Mos.12,1-3. Det Gud hadde sagt til Adam, ble nå gjentatt og nærmere forklart. For den største velsignelse er ikke jordisk lykke, men en frelst sjel. Og det gjaldt ikke en familie eller noen få. Alle jordens slekter, fikk Abraham høre. Hele verden var regnet med. Nå måtte Gud arbeide lenge med Abraham og senere slekter for å få dem til å lytte til Ham og leve med Herren. Det har vist seg at fruktene av syndefallet spirer i hvert eneste menneske til alle tider. For å hjelpe menneskene, ga Gud mange nye løfter og sa det på forskjellig vis, Hebr.1,1. Slik ble de minnet om den rette vei.

Fredsfyrsten
Jakob ga folket et flott løfte mange år etter Abraham. Han talte til sine sønner og hadde et ord til hver enkelt. Og da talte han selvsagt til deres etterslekt også. Om Juda sier han bl.a.: ”Kongespir skal ikke vike fra Juda … inntil fredsfyrsten kommer og folkene blir ham lydige.”Fredsfyrsten er kongenes konge - og han var født av Juda stamme. Den første julenatt kom han. Men ennå er ikke alle folkene lydige, dvs. de tror ikke på ham og følger ham. Bibelen gir oss imidlertid løfter om det. Alle folkeslag skal høre selv om ikke alle enkeltpersoner skal ta imot budskapet.

David
Denne store kongen levde ca. 1000 år før kongen ble født i Betlehem. I Salme 2 (som mange tror er av David) skriver han merkelige ord, om den salvede og Sønnen som er født. Det var profetiske syner han fikk. Og Davids sønn, kong Salomo, skrev i salme 72 om hans navn som blir til evig tid og skyter friske skudd. David Welander skrev jo sin flotte sang ut fra dette.

Jesaja
Bibelens hovedlinje fortsetter. 700 år f.Kr. får Jesaja nye syner. En jomfru skal bli med barn, og det skal kalles Immanuel, kap.7. Gud med oss, betyr det - og ingen har vært det slik som Kristus. Han skal også ha flere andre navn: under, rådgiver, til og med Gud! Kap. 9. Men det største finner vi i kap. 53: han er såret for våre overtredelser… Det er nesten som å stå i utkanten av Golgata en fredag lenge etter. Der hang Jesus og ropte: Fullbrakt! Da lå straffen på ham, han ble knust for oss. Og mange av oss har fått legedom der, for alle våre synder.

Vi skynder oss til en av de siste bøkene i GT. Sakarias skriver om en som blir gjennomstunget. Da ble en kilde åpnet for Davids hus. Det er frelsen for alle. Kap. 12-13. Dette fikk jeg tro og oppleve - Jesus ble min FRELSER.

2. De svarte ordene - synd
Der Messiastanken lyser mot oss, er ordene om synd og vondskap svarte og tunge. Og vi finner dem gjennom hele Skriften. Det er virkelig sant som Paulus sier: Synden kom inn i verden ved ett menneske, Rom.8,12. Det skjedde i Edens hage. De tok av frukten og åt, står det. 1.Mos. 3.6. Det var ulydighet mot Gud. Det er litt av syndens kjerne. Mennesket reiser seg i protest mot Skaperen. Gud viste tydelig sin reaksjon ved å drive dem ut av Eden. NoahPå Noahs tid ser vi hvorledes det onde hadde utviklet seg. Ondskapen var stor, og alle deres tanker og hensikter var onde. 1.Mos. 6,5. Gud demonstrerte også dommen for dem: hele jorden ble lagt øde, slik ville han vise at ondskapen skulle utryddes. Noen få ble berget. Det var Guds venner, de utvalgte på jord. Noah viste at han var det ved å bygge et alter og tilbe Herren. Kap. 8.

Folkets synd
Gjennom hele Israels historie møter vi synden. Til og med lederne syndet og folket var ofte ulydige mot Herren. Det viser at synden bor i oss. De gamle kalte det ”slangesæden”. Og den bærer frukt i våre onde gjerninger.Abraham var en fin mann. Også han var en synder. To ganger løy han om kona si og sa hun var søster. Det gjorde han for å berge seg selv, 1.Mos. 12,12f. Sønnen Isak gjorde det samme, kap.26. Også Moses kunne svikte. I ørkenen Sin manglet de vann. En gang før hadde Gud sagt at Moses skulle slå på klippen, da skulle det komme vann. Men denne gang sa han: Tal til klippen, 4. Mos. 20,8. Men Moses slo. Det kom vann, men Herren refset sin tjener. Fordi dere ikke trodde, skal dere ikke føre folket inn i Kanaan, sa Herren. Slik kan de troende svikte og tape velsignelse i sitt liv.Vi vet at David og Salomo syndet. Profeten Jonas sviktet. Ja, hele Israels historie viser at synden og det onde har stor makt over menneskene. ProfettidaIkke minst viser dette seg når Israel kommer inn i sitt land, og profetene begynner som veiledere. De talte strengt og alvorlig om folkets synder. Folket syndet grovt og mye. Som eksempel kan vi bruke Jeremias og hans tid. Herrens ord kom til ham. Noe av det første han fikk vite var at Guds folk hadde syndet på to måter, kap.2,13. De hadde forlatt Herren - og funnet en erstatning for Ham. Gud kaller på dem: Vend tilbake… for jeg er nådig. Kap. 3,12. Søk etter de gamle stier, sa han, kap.6.

Men folket fortsatte å synde. Folket hadde et trossig og gjenstridig hjerte, 5,23. Ja, forferdelige og avskyelig ting skjedde i landet. De var falt fra med et evig frafall,8,5. Og profeten gråt. Han måtte fortelle dem at hele folket skulle sendes bort til Babel som straff - i 70 år. Kap.25,11f og 29,10. Og det skjedde. Gud holder alltid sitt ord. Det han har sagt, vil skje. Det viser Israels historie. En av de siste profetene var Haggai. Han var profet i Jerusalem omkring år 520 f.Kr. Noen av jødene var kommet hjem fra Babel, og de hadde bygt seg gode hus i landet. Men templet lå i grus. Derfor gikk det ikke så godt med folket. De ”får lønnen i en hullet pung”, sier han. Det er en følge av synden - de har prioritert seg selv og ikke Herren. Folket sier: ”Tiden til å bygge Herrens hus er ennå ikke kommet”. Hag.1,2. Derfor roper profeten ut: ”Gå opp i fjellet og hent tømmer! Bygg huset!” De må med andre ord omvende seg fra synden.LysMen alt var ikke håpløst for Israel. Gud tente selv et lys i mørke. Den siste profet i GT talte om en budbærer som skulle rydde vei, om paktens engel som skal komme. Mal.3,1. Det ble en 400 år lang og mørk natt før lyset ble tent da julestjernen tindret over krybba i Betlehem. Slik holder Gud ord - også for deg og meg om vi svikter.

”Gud er på tronen ennu -- .”

Også jeg fikk se dette lyset. Det avslørte at jeg var en synder som levde i et håpløst mørke. Jeg kunne ingen ting gjøre for å frelse meg selv.Men lysstrålene pekte videre - Jesus på korset kom til syne: Han bar min synd og betalte min bunnløse gjeld. I unge år kalte han og sa: Kom til meg, for jeg er verdens lys! Joh. 8,12. Da ble jeg frelst - av bare nåde.

3. Forsoningstanken
Et offer uttrykker soning. Et dyr eller et menneske må dø for at andre skal leve. Soning og forsoning taler om at synden må få sin straff og dom. To parter skal forlikes, og da må noe gjøres opp eller gjeld betales.

I Bibelen står ordet først og fremst i en frelsesbetydning. Hovedsaken er at mennesket har syndet og dermed kommet bort fra den levende Gud. Og synden er så alvorlig at den ikke bare kan glemmes eller ”tilgis”. Det måtte et oppgjør til, og de lærde har strevet mye etter å forstå dette rett. Vi skal ikke gå dypere inn i det. Her skal vi heller stanse ved noen sentrale bibelsteder om forsoningen. For Gud har talt om dette og vist oss litt av hemmeligheten ved frelsen.Offertanken er her sentral. Vi finner det gjennom hele Det gamle testamentet (GT). Allerede Kain og Abel ofret til Herren, 1.Mos.4. Der ser vi også at Gud ikke tar imot alle slags offer. Kain ble forkastet, mens Abel ble mottatt. Og slik har det alltid vært: Noen prøver å tilfredsstille Gud med det de selv har gjort. Det var Kains feil. Abel gikk i tro til Gud med et lam. Og nettopp der er hovedsaken i forsoningen.Også Noah ofret brennoffer til Herren. Gud hadde berget ham gjennom vannflommen. Det første han gjorde da var å bygge et alter for Herren. 1.Mos.8,20. Det viser at hans hjerte var rett, derfor var duften behagelig for Herren. Det viser også en hovedsak ved forsoningen.

Etter dette kan vi følge ofringene gjennom GT, hos Abraham, Isak, Jakob, Moses og senere i tabernaklet. Det taler om tro og avhengighet til Herren Gud. Men framfor alt taler det om død og blod. Det ser vi f.eks. ved utgangen av Egypt, 2.Mos.12. Det er et tydelig bilde på hva frelse og forsoning er og krever. Gud talte dom over Egypt fordi de syndet mot Herren. Alle førstefødte skulle dø. Det var dommen. Hvordan ville det da gå med Guds eget folk, Israel? Her hadde Gud en unik plan: Et dyr skulle dø i stedet for jøden. De skulle slakte et lam, og dermed hadde døden allerede gjestet det hjemmet. Blodet skulle smøres på dørstolpene - og var dermed en tydelig tale om død og at straffen allerede var skjedd der. Dermed underviste Herren sitt folk og sa: Slik er frelsen, slik må det gå til og folk skal berges fra synden. Det var også Moses som fikk beskjed om å bygge Tabernaklet og ordne med alle ofringene der. Da ble det enda klarere for folk, for nå skulle de ofre hver dag, og alle jøder skulle ta del i dette. Et par ting er ekstra tydelige. Det ene er paktens ark og nådestolen - det var lokket oppå arken, 2. Mos. 25. Det var det første han fikk befaling om å lage, for det er det viktigste. Arken skulle stå i det aller helligste. Der skulle menneskene møte Gud. Men først måtte de ofre og blodet skvettes på lokket. Bare ypperstepresten kunne gjøre det og gå inn til Gud. Slik er frelsen. Vi behøvde en yppersteprest - og et gyldig offer. Ellers var vi fortapt. Så sier Bibelen at Guds egen Sønn ble vår yppersteprest - og han ble også vårt offer. Han ofret seg selv som Guds lam for vår skyld. Og dette offer er nok til frelse. Soningen er akseptert av Gud selv. Joh. 1,29; Hebr. 3,1; 4,15; 5,1ff.I mange hundre år skjedde disse ofringene. Men det er én dag som skiller seg ut blant alle offerdagene. Det var på Den store forsoningsdagen, 3. Mos. 16. En gang om året kunne ypperstepresten gå inn i Det aller helligste - det var da han skvettet blod på nådestolen.

Det første offeret som Moses skrev om i 3. Mos. var brennofferet, kap. 1. Det var et blodig offer der hele dyret skulle brennes opp. Hver del skulle legges opp på alteret, hodet, føtter og innvoller. Alt skulle fortæres av ilden. Den som ofret, skulle først legge hånden på dyrets hode - og dermed overføre sine synder til dyret. Når dyret døde, ble det en stedfortreder og døde for ham. Slik er Jesus. Han hang på korset med alle våre synder på seg. Gud hadde overført dem til ham. Langfredag døde han som vår stedfortreder, der hver synd ble sonet og betalt. Paulus og Peter og Johannes skriver om dette. ”Det som var umulig for loven,... det gjorde Gud.” ”Dere ble kjøpt fri ... med Kristi dyrebare blod.” ”Og han er en soning for våre synder ... for hele verdens.”Det er vår frelsesgrunn. Salig er du som har bygget ditt liv der!

4. Israels folk.
En rød tråd gjennom hele GT er Israels folk. Menneskelig sett er det hovedaktøren i Bibelens historie. Intet folk har vært så hatet og elsket som Israel. Det er et meget viktig folk! Prøyserkongen Fredrik den store (d. 1786) spurte sin abbed Steimets: Finnes det noe bevis for at Gud eksisterer? - Jødene, Deres majestet! var svaret. I tillegg er det viseren på Guds klokke. Folkets skjebne forteller hvor nær vi er de siste dager. (Her må vi prøve å ta med mer.)4.

Bønn.
Gjennom hele Bibelen leser vi om bønn. Og i alle samfunn ber folk. Bønn er internasjonal. Og det begynte tidlig, og fortsetter helt til endens tid.Vi finner ingen vanlig bønn i Edens hage, da var det et naturlig forhold mellom Gud og mennesker. Men så snart syndefallet kom, møter vi bønnen. Da ble den nødvendig, for et skille var inntrått mellom mennesket og Gud. Den første bønnDen første gang vi møter dette er da Adam og Eva fikk barnebarn. Adams sønn Set fikk sønnen Enos - og ”på den tid begynte de å påkalle Herrens navn”. Noen mener at de hadde bedt før privat, men nå skjedde det offentlig. Her er altså verdens første bønnemøte. Familien følte behov for å tale med sin skaper, slik de før også hadde ofret til ham. De påkalte Herrens navn, står det. Det var Jahves navn de begynte å bruke. Og Jahve er senere Israels paktsgud. Han var så hellig at de våget ikke å uttale ordet Jahve - og ingen vet hvordan det egentlig skal uttales. Derfor sa de ofte bare ”navnet” el.l. For navnet er personen.

Nå ble det så vanlig å be at det ikke nevnes direkte så ofte. For det som er vanlig, skriver vi ikke mye om. Vi må tro at det var bønn i teltet til både Enok og Noah og andre som levde med Gud. For uten bønn finnes det ikke noe gudsliv. Den er ”sjelens åndedrett”. Abrahams slektDa Abraham kom til Kana’an etter en strevsom reise, slo han seg ned ved fjellet mellom Betel og Ai for en tid. Da står det: Han påkalte Herrens navn, 1.Mos. 12,8. Luther oversatte forresten det på en annen måte: han forkynte Herrens navn. Og Luther forklarte det slik: han ”underviste sine om Guds navn, så de lærte at Gud er barmhjertig og nådig og god mot menneskeslekten”. Abraham fortsatte nok med det. Og han bad for andre. I striden med Abimelek (1.Mos. 20) står at Gud sa: Abraham skal be for deg så du får leve. Sønnen Isak hadde hørt faren be og undervise om bønn. Han ble også en bønnens mann. I Beerseba slo han seg ned, og han ”påkalte Herrens navn”, 1.Mos. 26,25. Slik ble bønnen til Herrens navn et varemerke for Abrahams slekt. Og det fortsatte de med. Moses og IsraelOgså Moses kjente bønnen, selv om han ble oppfostret i Faraos hus. Israels folk i Egypt sukket og klaget og ropte til Gud om befrielse, står det. 2.Mos. 2,23. Noe hadde nok Moses lært av sin svigerfar, men mest lært han trolig i møte med Gud ved den brennende tornebusken, kap. 3.

Og det er nettopp i møte med Gud vi lærer å be rett. Det er den beste bønneskole. Moses’ bønneliv var så godt kjent at til og med Farao visste det. Flere ganger bad han Moses om forbønn: Be for meg, sa han, av frykt for følgene av å trosse Herren. Da står det: Så gikk Moses og bad til Herren. 2. Mos. 8,30. Han kjente bønneveien, og det hjalp. Tenk det står slik: Herren gjorde som Moses bad. Bønn er et redskap i Guds folks hender. Vi får lov til å bruke det i ”frelseskrigen”. Gud hører bønner i dag som før, synger vi. Det er sant. Men det gikk ikke så lett. Gang etter gang måtte Moses kjempe med Farao og be. Likevel kom seieren da Guds klokke slo. Og da Israel og Moses var kommet over Rødehavet som skilte dem fra Egypt, sang de lovsang til Herren, 2. Mos. 15. Det er egentlig en eneste takkebønn til Gud for hans hjelp. Og takken er drivkraften til å be mer. For den forteller om bønnesvar og Guds hjelp.Leser vi så videre i vår Bibel, finner vi bønnen som en tjukk rød tråd gjennom hele boka. Et enstemmig vitnesbyrd møter oss. Guds folk ber! Ikke minst ser vi det hos David. Jødene har brukt hans Salmebok som bønnebok. Allerede i Salme 4,2 kommer det: hør min bønn. Og den neste salmen: Til deg ber jeg, 5,3. Selve innholdet i Salmene er bønnerop - om nåde og hjelp og med takk. I en av de siste lovsangene oppfordrer han oss alle: Svar Herren med takk, 147,7. Det sømmer seg for Guds folk.Vi har ikke plass til å gå videre gjennom profetene i GT. Vi legger bare merke til at en av de siste profetene har et flott framtidsløfte: Gud selv skal utgyte (eller utøse) nådens og bønnens ånd, Sak. 12,10. Da taler han om fremtida - når Guds Sønn selv skulle komme. Det var evangeliets og nådens tid for hele verden. Da heter det: ”Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst, Rom. 10,13. Tenk at også jeg skulle få høre og tro det! Amen.

ISRAELS EKSISTENS !

2007-08-28T08:27:00.000-07:00

Argumenter for Israels eksistens.

Av Nils Dybdal-Holthe.

Noen kan ha det inntrykk at de kristne bygger Israels eksistens bare på Bibelen. Og det er sant: Bibelens er den viktigste grunn til at Israel er et land og folk i dag. Og det er nok for mange. Og dette argumentet vil vi holde fast på. Ingen må få rive selve grunnlaget for Israel fra oss.

Likevel kan vi se litt videre på dette. Både vi og Israel lever i en stor verden med mange folk og meninger. Derfor skal vi samle noen grunner for Israels rett til å leve.

1. Historien.

Det er blitt populært å tale om urbefolkning i dag. Samene på Nordkalotten er urbefolkning, indianerne i Amerika er det også. Urbefolkning er folkegrupper som har bodd i et område så langt det er historisk kjent. Tross alt er det blitt en økende forståelse for urbefolkningens rett og rettigheter. Nasjonalforsamlinger og FN viser langt større forståelse for slike folks problemer i dag enn for få ti-år siden.

Da er det underlig at mange mener at dette argumentet ikke skal gjelde for Israel. Historisk sett er det Israels folk (jødene) som har bodd der lengst av alle kjente folk i området. Det er en myte som man må avlive at araberne har bodd lengst i landet. Det er kortsiktig og uhistorisk tenkt. (At araberne også har rett til et land er en annen sak, som vi ikke skal ta opp i dette stykke.)

På tross av landflyktighet og mange slags trengsler, kan vi ikke komme bort fra at det har bodd jøder i landet Israel kontinuerlig fra Abrahams tid. Og det vil si mellom 3700 og 4000 år. At store grupper av folket er blitt jaget ut av landet og blitt tvunget til å flykte, kan vi ikke laste jødene for, menneskelig sett. Og selv om vi lar Israels begynnelse være inngangen i landet etter oppholdet i Egypt, blir det minst 3200 år siden. Og hvor lenge har araberne vært der?

Seriøse kilder som for eksempel Encyclopaedia Judaica hevder at før sionismens tid da de store innvandringsbølgene kom, var det en del jøder i landet. I 1880 var det i alle fall 20-25000 jøder i Israel. Moderne israelske kilder, som Facts about Israel, gir oss tallet 650.000 i 1948 da staten ble opprettet.

Frigjøringskrigen på den tid kostet 6000 jøder livet av en så liten befolkning. Herbert Tingsten skrevb i 1967 at ”en del jøder hadde hele tiden blitt i Palestina”. Martin Gilbert skriver i sin utmerkede bok ”The Arab-Israeli Conflict” i 1979 at ”i de 6 århundre etter romerrikets seier ble noen jøder igjen i Palestina.” Og i ”år 1500 var det omkring 10.000 jøder i byen Safad og omegn”.

Vi kan altså ikke godta at det er på 1900-tallet at jødene er kommet til landet og slik har fortrengt araberne. Den jødiske bosetning har gått i bølgedaler, men det har ikke vært deres egen skyld når de gang på gang er tvunget ut. Nå tenker vi b are historisk på problemet og legger ikke religiøse tanker inn i det.

2. Bibelens tanke.

Da Herren bad Abraham om å reise fra Ur i Kaldea (Mesopotamia, nå: Irak), gav han ham flere løfter. Ett av dem var løftet om landet. 1. Mos. 12. Dette løftet ble gjentatt for Isak og Jakob. Senere talte Gud om løftene til Moses og David og profetene.

Folket trodde disse løftene om de ofte sviktet og handlet ille. Men Gud viste sin trofasthet mot folket i de verste tider. Han har ikke sagt et eneste sted at løftene er tatt fra dem. .

Og i NT står det at ”løftene” (i flertall) tilhører israelittene (Rom. 9, 4). Og de er elsket for ”fedrenes skyld” (Rom. 11, 28), og ikke bare på grunn av Guds universelle kjærlighet slik vi er elsket av Gud. De står i en særstilling.

Det er nok slik at noen av løftene passer på de kristne i åndelig betydning. Lekpredikanter har ofte talt om dette. De har brukt GT som bilder på kristenlivet, tenk f. eks. på Israels vandring i ørkenen og hele deres historie. Her er det mye rikt materiale for en forkynner. Kirken hadde få prekentekster fra GT før, og det er kanskje grunnen til at det ble lite talt fra GT.

Men egentlig gjelder denne del av GT først og fremst Israel som folk og nasjon. Og vi tror det skal oppfylles konkret. Vi kjenner ikke detaljene, og overlater dem trygt i Herrens shånd.

For troende er dette et godt argument for Israels eksistens, når vi først forstår det. For da hviler dette folket i Guds hender på en annen og større måte enn Norge og Amerika. Da bygger vi vår mening på noe annet enn konjunkturbestemte folkemeninger og rettsoppfatning. Det er vel ikke foir sterkt å si at vi bygger på Guds ed til Israel.

3. Folkeretten.

Folkeretten vil si at vi har en juridisk begrunnelse for Israels rett til å leve i sitt land. Noen stikkord får her være nok – det er dokumenter som kan undersøkes nærmere.

Balfour-deklarasjonen er datert 2. nov. 1917. Den uttrykker sympati med den jødiske sionisme og sier at den britiske regjering så med velvilje på opprettelsen av et nasjonalt hjem for jøder i Palestina. Det var innledningen til det britiske mandat i det såkalte Palestina som (i store trekke) varte fram til 1948.

Nasjonenes Forbund (NF) hadde samme standpunkt. Churchill var med i forhandlingene i årene som fulgte. I en ”hvitbok” i 1922 blir det slått fast at Balfour-deklarasjsonen ikke skulle forandres, og at jødene var i Palestina ”som en rettighet og ikke ved at de har fått tillatelse” til det (”as of right and not on sufferance”). Mange ting hendte de følgende år, bl. a. den andre verdenskrig og Holocaust).

Det kulminerte i opprettelsen av den jødiske stat Israel i 1947-48. Og den ble vedtatt av verdensorganisasjonen FN. Amerika (USA) og Russland (Sovjet) m.fl. erklærte seg enig og godtdok landet. 29. nov. 1947 gjorde FN sitt vedtak om Israel. Israels uavhengighetserklæring ble undertegnet av David ben-Gurion i Tel-Aviv-museet den 14. mai 1948. Staten var lovlig opprett av internasjonale organer og godkjent av en rekke land.

Videre slo FN fast i 1967 at Israel hadde rett til å eksistere innen sikre grenser, resol. 232 og 338. Dette er altså ikke rettigheter de selv påstår at de har. Verdenssamfunnet har så å si gitt dem det. Og det er sterke argument. Ingen som godtar alminnelig lov og rett kan se bort fra det.

Men selvsagt blir disse resolusjoner og rettigheter aldeles verdiløse hvis anarkiet og nihilismen får makt. Da hjelper ingen ting. Men så lenge vi lever i et rettssamfunn har de også denne rett.

4. Holocaust.

Et fjerde argument er Holocaust. Her mener vi det som skjedde under den andre verdenskrigen. Jødene har i århundrer blitt utsatt for forfølgelse og motgang i nær sagt alle slags variasjoner. Og de har tålt det, ikke bukket under og ikke blandet seg med andre folk (assimilasjon).

Men det som skjedde ved Hitlers utryddelsesmaskineri var noe annet. Jødene var her gjenstand for en systematisk utslettelse. Målet var klart uttalt og midlene de mest raffinerte. Om det kan det ikke være tvil (selv om noen har forsøkt å benekte alt dette.)

Dernest førte Holocaust til noe annet enn før. Det var som om mange jøder våknet og så alt klarere. De så ikke bare landet langt der framme. Et liv i deres eget land var innen rekkevidde i deres livstid. Og så sa de: Dette må skje snart, før neste brennoffer (som ordet ”holocaust” betyr) kommer.

Dermed ble dette et argument: Jødene trenger mer enn noe annet folk et tilfluktsted, et rom de kan være i sikkerhet i når det braker løs omkring dem. Et slikt tilfluktsrom er særlig nødvendig i tider med krig og uro og nød.

Men det viktige er at stedet må gjøres i stand i fredstid slik at det står ferdig til bruk. Ingen som vil lese historien med uforutfattede tanker og fastlåste meninger kan være i tvil om at lidelsene både er en sterk drivkraft og begrunnelse for å bygge opp landet.

5. Araberne og PLO.

I denne sammenheng kommer vi ikke utenom PLO. Denne organisasjonen og andre sammenslutninger av arabere har et klart uttalt mål: Israels folk skal kastes i Middelhavet og det gamle Palestina ”befris”. Det vil i praksis si at landet skal bli jøderent.

Dette er gammel arabisk filosofi. Awni Bey Abdulhadi sa 13. jan. 1937: ”Enhver araber i Palestina vil gjøre alt som står i hans makt for å knuse sionismen, fordi sionisme og arabisme aldri kan forenes”, dvs. i klartekst: jøder og arabere kan ikke leve sammen. President Nasser i Egypt sa 25. mai 1965: ”Arabernes nasjonale siktemål er utslettelse av Israel.” Den syriske forsvarsminister Haffid Assad sa 24. mai 1966: ”Vi skal aldri be om og heller ikke godta fred. Vi skal bare godta krig. Vi har besluttet å gjennombløte dette landet med deres eget blod, å fjerne deres inntrengere og kaste dere på sjøen.” I Kairo radio 22. mai 1967 ble det sagt: ”Det arabiske folk er fast besluttet på å stryke Israel av kartet.”

Og selveste ”kongen” i PLO, Yasser Arafat, er sitert 5. aug. 1970: ”Vårt hovedmål er å befri landet fra Middelhavet til Jordanelva. Den palestinske revolusjons hovedsak er å rykke opp med rot det sionistiske vesen fra vårt land og befri det … understøttet av de arabiske massenes jerngrep.” Den samme Arafat sa 24. jan. 1974 på en araberkongress: ”Kanskje om ti år vil vi ta en avgjørelse for å likvidere den arrogante fienden (Israel) fullstendig.”

Dette er sterke ord.

La oss si motsetning til dette sitere Golda Meir 13. mai. 1973 (daværende førstedame i Israel): ”Vi skal vinne fordi vi må leve … derfor er ånden i våre menn ved fronten,i hvert hjem, i hver by og landsbyen ånd i et folk som hater krig, men som vet at for å leve må de vinne krigen som er blitt tvunget på dem.”

Dette er ikke uttrykk for ensidig glorifisering av jødene. De kan vel gjøre menneskelige og politiske feil som alle andre. Også arabernes problem må løses. Og der er land nok utenfor landet Israel. – (Vi kan ikke bruke plass til å utdype arabernes handlinger i etterkrigstiden her.)

Vi kan kanskje tilføye enda en ting til slutt: jødisk tro på løftet om landet – slik det lever i folket i dag. Religiøse jøder kan ikke unngå å se forbindelsen mellom løftet til det gamle Israel og dem selv. Det er uttrykt i nasjonalsangen deres, Hatikvah, som betyr håpet:

”Slekters håp på fremmed strand:

Vi skal vinne det vi mistet,

Davids by og fedres land.”

På hebraisk kommer det enda finere fram: ”Vi har håpet i to tusen år på å leve i frihet i landet Sion og Jerusalem.”

Den samme tanken går igjen i frihetserklæringen av 1948. Allerede i første avsnitt knyttes kontakt mellom nålevende jøder og den gamle bibelske historie: ”I Israels land ble det jødiske folk til. I dette landet ble deres åndelige, religiøse og nasjonale karakter skapt.”

Det kan ikke bety noe annet enn bibelsk tid. Og det innebærer at de ser på landet som sin rettmessige eiendom der de egentlig hører hjemme. Dermed er vi kommet tilbake til det første argument vi nevnte: historien.

Folket er ennå ikke utenfor fare – nå 60 år etter opprettelsen av nasjonalstaten. Fienden ruster seg på nytt til angrep – nå mer under navnet Hamas enn PLO. De kristne burde være Israels beste støtter, for her er det tale om oppfyllelse av bibelske profetier. Og mange jøder er etter hvert blitt klar over at deres beste og trofaste venner er bibeltroene kristne. De som i gamle tider ble oppfattet som fiender, er altså de beste venner.

Kristne brødre og søstrer: Vi må ikke gjøre skam på dette vennskapet. Vi skal be og arbeide og tale godt om dette Guds folk, selv om vi ikke alltid forstår deres politikk. Vi finner aldri et eneste fullkomment menneske – eller en fullkommen stat. Vi skal være venner og elske dem – for løftenes skyld.

(12. jan. 1982 hadde jeg en kronikk i dagen: Argument for Israels eksistens. Den er her noe oppdatert og endret, uten innholdsmessig forandring.)

Tanker om ISRAEL

2007-08-25T03:39:00.000-07:00

Israel og hedningene.

Av Nils Dybdal-Holthe.

Det gamle testamentet (GT) opererer med et klart skille mellom Israels folk og hedningene. For de siste er det ofte brukt ordet gojim (flert.) på hebraisk. Israel (jødene) er Guds utvalgte folk, alle andre er utenfor. Jødene oppfattet dette så sterkt at hedningene ble betraktet som urene. Se f. eks. Peter som skulle forkynne for Kornelius (Apg. 10-11). Det var utillatelig for en jøde å omgås hedninger. Gud viste Peter at ikke noe menneske var urent (Apg. 10, 28).

Denne todelingen er det viktig å kjenne når vi leser Bibelen. Og jeg tror ikke det går an å forstå forholdet jøde/hedning uten dette utgangspunktet. Og det henger sammen med Abrahams velsignelse: han er kalt ut fra det land han bor i og til et nytt land. Utvelgelsen forsetter i sønnen Isak og igjen i hans sønn Jakob som blir stamfar til Israels 12 stammer.

G.T.

I hele GT finnes denne todeling: Israel og folkene (som det heter i den nye Bibelen /1978). I bibelsk språk er hedning eller folkeslag alle de som ikke tilhører Israels folk. Og Gud handler med Israel på en spesiell måte. De stod i et paktsforhold til Gud som ingen annen. I dette folk skulle verdens frelser fødes, Messias. For både hedningene og jødene var syndere og behøvde frelse – og det er sett i evighetsperspektiv. Vår aller største skade er nettopp vår synd som er skilsmisse med Gud (Jes. 59, 2).

For å forstå litt av dette fikk Israel glimt av frelsen – først svake og vage forutsigelser om redning. Senere kom klarere løfter om en personlig frelser. Det var som en soloppgang (sml. Luk. 1, 78 og 2. Sam. 23, 3-4). Først noen stråler og svakt lysskjær i øst, så større og større lys til sola lyste fullt og helt som et ildhav på himmelen. Jeg synes Jes. 53 er dette store sollyset med mange detaljer om Messias.

Men denne åndelige frelse er ikke begrenset til jødefolket i GT. De står nok i sentrum, men er ikke alene. Flere ganger får vi høre at hedningene – de andre folkene, de fremmede – skal få del i frelsen. Allerede ved utvelgelsen av Abraham (1. Mos. 12, 3) blir det klarlagt at alle jordens slekter skal velsignes – dvs. hedningene til forskjell fra Abrahams etterslekt.

Senere ble løftet gjentatt. Det skjedde ved innvielsen av Salomos tempel, f. eks. 2. Krøn. 6, 32f. Ja, Guds fresle skal nå til jordens ende (Jes. 49, 6; 51, 4-6). Og jorden skal bli fylt av Herrens kunnskap (Jes. 11, 99). Som en flodbølge kommer det: alle tas med.

Likevel – Israel beholder særstillingen: Dere alene har jeg villet kjennes ved blant alle jordens ætter. Amos 3, 2. I dette folket ble Messias født, som Jesus selv sa: ”Frelsen kommer fra jødene” (Joh. 4, 22).

N.T.

Leser vi så gjennom NT, finner vi straks Israels spesielle stilling. Jesus var bare (i sitt jordeliv) sendt til de fortapte får/sauer av Israels hus (Mat. 10. 6), for de var som sauer uten hyrde (Mat. 9, 36).

Den samme respekt for Guds utvalgte folk lang tid etter korsfestelsen, finner vi hos Paulus. På tross av at han var hedningenes apostel (Rom. 11, 13), vender han seg først til jødene når han kom til et nytt sted (Apg. 13, 5). Og til romerne skriver han at evangeliet var en Guds frelse – for jøde FØRST (Rom. 1, 16). Det var først da jødene definitivt vendte seg fra evangeliet at han rystet støvet av seg og gikk til hedningene (Apg. 13, 46). Det samme finner vi hos Peter – f. eks. pinsedag. De han talte til da var overveiende jøder (Apg. 2, 5 og 14).

Dette kan ikke ha vært av pedagogiske hensyn. Både Peter og Paulus var selv jøder og (særlig Paulus) kjente Guds løfter og utvelgelse og handlet i overensstemmelse med det.

De første kristne menigheter må vesentlig ha bestått av jøder. Og i flere av brevene i NT er det tydelig adresse til dem, særlig hebreerbrevet.

Vi glemmer så lett denne særstilling jødene har fått. Det sier Guds ord vi skal ta oss i vare for (Rom. 11, 18ff).

Ny inndeling?

Når så NT skal dele menneskene inn i grupper, hvordan skjer det? Ef. 2, 14-16 sier at Jesus gjorde de to til ett nytt menneske. I lys av det kunne vi faktisk ha ventet at NT delte menneskene inn i frelste (av både jøder og hedninger) og vantro (av de samme etniske grupper).

Og religiøst sett er det sant, dvs. i vårt åndelige forhold til Gud. Derfor kan 1. Kor. 1, 18 tale om to slags mennesker – frelste og fortapte. Stilt overfor Gud i evighetsperspektiv er det bare disse to grupper det tales om. Derfor taler Jesus om den smale og den breie vei (Mat. 7, 13f). Og om evigheten som evig pine og evig liv (Mat. 25, 46). Vår kristne forkynnelse og misjon har alltid dette religiøse i sikte – og må ha det.

Men der setter ikke NT punktum. Paulus taler i 1. Kor. 10 om de kristnes sosiale vandel så vel som religiøse. Her deler han dem inn i tre. I v. 32 tales om jøder, grekere og Guds menighet. Det er en ikke uvesentlig inndeling. Jøder er Israel, grekere må være fellesbetegnelse for hedningene, og Guds menighet er de sanne troende. (I det mod. hebraiske NT er ordet grekere oversatt med ”gojim”, som betyr hedninger, og i den latinske Vulgata står det ”gentes”, hedninger).

Guds menighet i betydningen kristne (av jøder og hedninger) er altså en ny gruppe ved siden av de to andre. Dette er skrevet omkring 25 år etter Jesu korsdød. Hvis jødene ikke lenger var en spesiell gruppe, var en slik inndeling unødvendig, ja, direkte galt. Da burde det vel stått: grekere og kristne. Ser vi på Romerbrevet, er det ikke vanskelig å finne tredelingen igjen. Paulus taler om hedningene som synder, om de troende ”i Kristus” – og om jødene (særlig kap. 9-22). Og vi legger merke til at han har helt spesielle ord til de siste, og da taler han alltid til dem som gruppe, som nasjon.

Detaljer

Her er detaljer som ofte blir oversett. Når Paulus f. eks. i Rom. 11, 25f sier at ”hele Israel” skal bli frelst, står det i skarp kontrast til hedningene. Vi kan ikke komme forbi dette at Paulus taler om to grupper (utenom de kristne): jøder og hedninger. Hvordan kunne han det ca. 25 år etter korset og den nye pakt hvis de stod likt? Og noe mer: Han profeterer om Israels framtid. Han sier ikke bare: hvis Israel blir frelst, men de skal. Det betyr at en gang vil folket omvende seg og tro på Jesus som sin frelser. Hvordan kan man si noe slikt, hvis ikke folket skulle bli bevart som folk og nasjon?

Vi må huske at det dreier seg ikke om en generasjon eller to, men ca. 60 generasjoner etter korset. Derfor må Rom. 11, 26 også innebære at jødene ikke skal assimileres bort (dvs. opptas i, bli lik) andre folk. Hvor lenge skal dette vare? Til hedningenes fylde er kommet inn. Men betyr ikke en slik uttrykksmåte at hedningene her sees som egen gruppe adskilt fra Israel?

Men da blir det ikke rett, ja umulig å si at ”hele Israel” betyr alle de som lar seg frelse av både jøder og hedninger, altså det nytestamentlige Guds folk. Slik er uttrykket tolket av mange, bl.a. Calvin, Augustin og den eldre Luther. Både prof. S. Odland og O. Moe ser det umulige i å forstå det slik. I Rom. 9-11 tales det ”overalt om det virkelige Israels stilling og fremtidige skjebne til forskjell fra hedningene…” (S. Odland: Romerbrevet s. 185). Når man innrømmer det, må man også være konsekvent og ta ”Israel” i v. 26 om ”det virkelige Israels stilling” og framtid.

La oss tenke litt på dette i historisk perspektiv. Det er snart gått 2000 år siden Paulus profeterte. Og ennå lever dette folket! Er ikke det merkelig? Mon det ikke er den Allmektige som skjuler dem i sin hånd?

Men – et folk uten land! Og likevel ikke som andre. Det er litt av guddommens under at de er blitt bevart slik på tross av sin ”eventyrlige” lidelseshistorie.

Israels land

Det står visstnok ikke noe sted i NT direkte at Israel skal få sitt land igjen. Men er det det eneste ord? Hvis Gud har talt om den saken tidligere, er han ikke forpliktet til å si det igjen. Ingen steder i Bibelen er det visstnok heller ikke sagt at disse ordene skal tolkes åndelig om de kristne. Og slett ikke har Gud annullert løfte om landet. Hvilken rett har en teolog til å gjøre det da? Kan ikke det virke – rett og slett selvbestaltet? Jeg må si det er tynne argumenter når man stadig etterlyser ord i NT om landet.

Landløftet begynner i 1. Mos. 12,1 og 7 og kap. 13, 15. Og det gjentas stadig. Som repetisjon for en skoleelev er det. Se for eksempel Thompson’s Chain Reference Bible. Profetene får se det. Jer. 24, 6 og 31, 28. Det siste står faktisk umiddelbart foran ordet om en ny pakt. Og kapitlet avsluttes med et evig landløfte i tråd med Amos 9, 15. De skal samles fra alle land de er bortdrevet til og bo trygt i sitt eget land. Der skal de plantes i trofasthet. Jer. 32, 37. 41; Esek. 34, 13. Og Amos 9 blir sitert av Jakob på apostelmøtet (Apg. 15). Og det viser at ordet gjaldt nytestamentlig tid.

Her kan vi forresten stoppe litt. Sies det ikke i dag at alle GT ord må gjennom Jesus på korset? Møtet i Jerusalem var nærmere 20 år etter. Da ser altså de kristne at et uoppfylt løfte i GT blir oppfylt! Og det står ikke at de åndeliggjorde eller anvendte Amos 9, 11f på sin tid.

Nei, profetordet stemte med den historiske utviklingen. Men han siterer ikke hele avsnittet. Er det ikke da nokså nærliggende og logsik å si at resten også skal oppfylles? Og det må nødvendigvis skje senere ettersom det ikke var skjedd før. Forresten lever vi midt i oppfyllelsen av dette verset ennå – i misjonstiden. Herren holder også nå på med å ta seg ut et folk av hedninger.

Vår tid har så vidt fått se i alle fall noe av fortsettelsen. Han gjør ende på det siste fangenskapet og planter Israel i Eretz Israel. Og Guds ed på at de skal bli der, har vi Jer. 31, 35-40.

Pinse

Før pinse har Jesus en samtale med disiplene da han lover dem Ånden med kraft til vitnesbyrd. Disiplene hadde stilt ham et spørsmål: ”Herre, gjenreiser du på den tid riket for Israel?” Apg. 1, 6. Det er ingen tvil om at bakgrunnen for spørsmålet er landløftet i GT. Jødene hadde hørt om det og levde i forventningen. Og det var ingen misforståelse eller kjødelig innstilling. GT sa det klart med rene ord. (En annen sak er at noen jøder oppfattet dette politisk slik at de skulle bli et stort rike. Det står det ikke noe om her.)

Jesu svar er interessant: Det er ikke deres sak å vite tider eller timer… Endog S. Odland sier ”at Jesus så langt fra benektet at ’riket’ skal bli gjenreist for Israel, at han meget mer må sies å ha bekreftet det, for så vidt han nemlig bare avviser disiplenes spørsmål om tiden.” Odland fortsetter så å åndeliggjøre riket om de kristne.

Men det gjorde ikke Jesus. Han sa to ting: TIDEN for rikets opprettelse skulle de ikke beskjeftige seg med. (Hvis det hele gjaldt evangeliet og de kristne, var ikke tiden da allerede inntruffet?) Nei, det måtte gjelde en senere tid. I mellomtiden skulle de vitne i Åndens kraft. V. 8. Og det sier seg selv at dette vitnesbyrdet til hedningene måtte bli om den åndelige frelse. Derfor er det rett at misjonsforkynnelsen og vitnesbyrdet er om Jesu død og tilgivelse for synd. Vi ser at det er hovedsak i NT.

A. Valen-Sendstad må ha rett når han sier at det ville være oppsiktsvekkende om Gud mente riket var åndelig å forstå – og det ikke var nevnt i NT. Da måtte det simpelthen ha stått der. Jesus avviste ikke tanken om et rike for Israel, eller overførte det på de kristne. Det er en slutning eller tolking man gjør. Men det er ingen nødvendig slutning. Det er poenget her.

Hvis spørsmålet er galt stilt, er Jesu svar ufullstendig. Nå hadde han siste anledning på jord til å forklare saken som den var. Men han korrigerte ikke sine disipler på det punktet. Gamle August Dächsel sier (i sin kommentar) at Jesus bestemt antyder at Faderen vil ”bringe det til Udførelse”, han har makt til det.

Peters tale

Til sist skal vi antyde noe fra Peters tale etter pinsedag, Apg. 3, 18.21. Han ber jødene (brødre) vende om ”så hussvalelsens tider kan komme … og han kan sende den for dere utkårede Messias, Jesus, som himmelen skal huse inntil de tider da alt det blir gjenopprettet som Gud har talt om ved sine hellige profeter” (NO-30).

Dette må vel bety at noe i GT ikke var oppfylt – og som ikke ble oppfylt i NT-lig tid. Det skal komme en tid da alt skal gjenopprettes. Det er framtid. Hva gjelder det? Jo, det som profetene har talt om fra gammelt. Forutsigelsene om Jesu første komme i ringhet ble alle oppfylt.

Men Messias i herlighet? Riket?

Vi skal ikke være så snare til å åndeliggjøre det vi ikke forstår for å få brikkene til å passe sammen. Det kan hende noe hører gjenopprettelsen til. Ordet gjenopprettelse (gr.: apokatastaseos) er vanskelig. Litt vet vi om betydningen. Josefus brukte det f. eks. om jødenes gjenkomst fra Babylons fangenskap (Antiq. II). Det er også brukt om oppfyllelse. Ordet bør vi vel (med Odland) forstå ”som uttrykk for at i og med oppfyllelsen av alle Guds løfter til sitt folk vil gjenopprettelsen av Davids-riket i det sanne, fullkomne skikkelse finne sted”.

Og hvordan ikke la Davids-riket være det Davids-riket som GT har talt om. For også her er det unektelig til jøder det sies.

Krise i Israelteologien?

John Lundmark siterer i boka ”Israel i Bibelens lys” professor H. J. Kraus ved universitetet i Hamburg som sier: ”Israels gjenopprettelse som jødenes stat, og jødenes tilbakevending innebærer den største krise som kirkens teologi hittil har møtt”. Meningen er vel: Det kan hende vi må tenke om igjen om Israel. Er det virkelig slik som de teologiske lærebøker har sagt? Jeg må virkelig si at jeg har et oppriktig ønske om at man må komme ut av krisen på rett vis. Og personlig tror jeg at da må Israel få en annen plass enn det har. Og kunne vi i diskusjonen dempe litt på gemyttene, ville ikke det skade.

La dette få stå som et personlig vitnesbyrd om en overbevisning – uten brodd og snert til noen kant.

(Fra Dagen 22. sept. 1982.)

Hva skal vi tenke om Israel?

2007-08-24T09:10:00.000-07:00

Om Israel?

Av Nils Dybdal-Holthe.

(Innlegg i Dagen 16/9 1982, noe forkortet.)

I det siste tror jeg mange kristne er blitt forvirret i sine tanker om Israel. Noen er nok blitt bekreftet i sitt allerede fastlagte syn. Andre har forsøkt å lese om flere ”syn”, men finner ikke ut av det. Så spør de: Hva skal vi tenke om Israel? Lærde menn kommer med sine meninger – og kolliderer kraftig med hverandre. Store, sterke ord hentes fram fra arsenalet for liksom å gi sine ord stor tyngde. Det skal være kraftige saker, som en gang for alle skal gjøre slutt på opposisjonen.

Noen hovedsyn har utkrystallisert seg og kommet i fokus. Meningene om dem er liksom blitt sterkere etter hvert. Et ordskifte kan oppklare misforståelser, og det er bra. For i enhver diskusjon er ”skinnuenighet” et kjent faktum.

Både i aviser og mann og mann imellom tales det om flere forhold som nok griper inn i hverandre, men som likevel må holdes adskilt om tanker og ord skal være saklige. Og det gjelder på 3-4 plan.

Ett av dem er: Er Israel som folk og land omtalt i Bibelen? Jeg vil bare kommentere dette som jeg oppfatter som det vesentligste nå. Det var godt om man holdt disse sakene adskilt fra hverandre – uten noe forsøk på å ”slå mynt” på de andre (dvs. innmarsjen i Libanon på den tid og Karmelinstituttets syn).

Det er i alle fall tre mulige svar teoretisk:

a) Bibelen er en gammel bok som ikke har noe å si oss i dag om noe som helst, aller4 minst om moderne politikk. Det moderne menneske har lett for å tenke slik. Overfladisk sett høres det logisk ut. Og tanken bøyer seg svært ofte temmelig lett for slik ”linjal-filosofi”.

b) Alle profetiene i GT ble oppfylt i Jesus på korset. Det som er sagt om Israel gjelder nå de kristne. Teksten i GT blir ”åndeliggjort” og overført på oss. (Man bruker gjerne en annen terminologi, men saklig er det slik.

Dette synes å være mer eller mindre ”offisiell” MF-teologi, og kanskje også på Lærerakademiet. Dogmatikeren på Misjonshøyskolen, Aksel Valen-Sendstad, har tilkjennegitt et annet syn.

c) En del profetier i GT ble ikke oppfylt i Jesus, men de gjelder Israel i framtida.

Det er de to siste svar som interesserer her. Vi skal ikke ta opp plass til noen uttømmende redegjørelse for disse måtene å lese Bibelen på. Det er kjente og lærde menn på begge sider. Det er ikke det som mangler. Og det er en viktig detalj å holde klart i tanken. Vi har så lett for å tenke at noe må være rett hvis en lærd mann har sagt det. Eksamenspapirer og akademiske titler blir da en garanti for rett lære. Og det er virkelig farlig.

Kirkehistorien skulle motbevise det kraftig. Det er også troende mennesker på begge sider. La oss ikke beskylde hverandre for vantro og svikt om vi ikke ser likt på slike bibelske spørsmål. Sterke ord blir lett oppfattet dit hen.

Man pleier å bruke flere argumenter for svar b) ovenfor: dvs. at hele GT er oppfylt i Jesus og Israel som ”Guds folk” er forkastet:

1) NT sier ingen ting om et politisk Israel. Det tas som et avgjørende bevis. Leif M. Michelsen (han er senere dø) har flere ganger etterlyst skriftsteder om et ”stor-Israel”. Og hvis vi ikke finner det, blir lett konklusjonen denne: Altså er Israel i dag ikke omtalt i Bibelen.

Men er ikke dette et litt for billig argument? Vi må ha rett til å spørre: MÅ det virkelig stå noe i NT for å være sant? Er ikke Bibelen EN bok, slik at GT og NT utgjør en læremessig helhet og enhet? Hvis svaret er ja, synes det klart at Gud ikke behøvde å gjenta alle saker i NT. Det må være en holdbar konklusjon. Men da er vi ikke forpliktet til å ”finne” NT-belegg for Israels eksistens i Israel i dag.

2) Jødene i GT og ved Jesu komme (og senere) forkastet Guds frelse og omvendte seg ikke. Det brukes som argument for at hele GT er oppfylt i Jesus-skikkelsen. Den ellers konservative O. T. Allis bygger nesten hele sin argumentasjon på dette. Det samme gjør faktisk Calvin (bl.a a. i sin kommentar til Amos 9, 15). Tankegangen her er: En profeti i Bibelen er ikke til fånyttes, den skal oppfylles. Men visse profetord ble aldri oppfylt i jødefolket eller bokstavelig i Jesus. Derfor må profetien oppfylles. Så blir ordene åndeliggjort på Jesus og menigheten slik at det passer.

Calvin sier rett ut at jødene kom tilbake til landet (fra Babel), men bare i et lite antall. Men løftets oppfyllelse ser vi i Jesus Kristus. Historisk sett er det forståelig. Calvin hadde verken opplevd sionismen eller 1948.

Tankegangen er videre: Fordi Israel ikke tror på Jesus nå, KAN ikke hjemkomsten til Israels land i 1948 være profetoppfyllelse. Svaret er nesten alt for enkelt her: Hvor står det at de skal tro på Jesus før de eventuelt får landet igjen? Lars Dahle hadde rett til å være i tvil om det. Det vi kan si er: Det synes å gry av dag.

3) Man legger gjerne stor vekt på at alle løftene til Israel var betingede. Hvis de var lydige mot Herren, så skulle de få landet og være Guds folk. Dette er sant nok, men det er en sannhet som må nyanseres. Og det kan lett bli et tveegget sverd. Israel var ulydig i GT, ofte syndet folket grovt f. eks. mot det 1. bud. Herren forkastet imidlertid ikke folke av den grunn. Han renset folket, ledet dem inn i en smeltedigel (og det forstår vi både slik at de vantro ble renset ut, og at de troende ble lutret).

De ”betingede løfter” i GT er altså ikke så skjematiske og firkanta som de noen ganger gjengis og fortolkes: Israel var ulydig, og derfor ble det utstøtt. Så sies det gjerne: Nå er VI det åndelige, nye Israel. (Er det ikke da et stort spørsmål om vi har vært så lydige?) For vi har vel overtatt både løftene og betingelsene? Gud tuktet Israel med måte og har ikke forkastet det helt.

Jeg synes dette argumentet faller til jorden når vi leser Israels bibelske historie. Han tok seg av folket og gav dem et frelsesløfte. Er det ikke mulig at Herren ser slik på folket også i framtida? Er ikke Holocaust og pogromer nettopp en illustrasjon på at Herren har tuktet Israel? Men av det følger ingen logisk slutning at de er forkastet for alltid. De han elsker, tukter han. Har han ikke sagt det tilstrekkelig ofte at han elsker dette folket?

4) Det åndelige Israel er et flittig brukt uttrykk i denne sammenheng. Man mener dermed de kristne og siterer så en del skriftsteder som tydelig nok taler om åndelig eller ekte jøder i motsetning til kjødelige jøder.

Jesus talte om å tilbe i ånd og sannhet, og Paulus taler om løftets barn i motsetning til kjøtet (Rom.9). Dette er ikke noe nytt i NT. Profetene kjempet stadig vekk mot falsk åndelighet i Israel. Jeremia gråter over folket (dvs. Israel!) og kaller det tilbake til Guds veier, til omvendelse og nytt liv. Og samme sak taler NT om: de sanne troende, de som er omskåret på hjertene er Guds folk. Men det står ikke et ord om at Israel som folk og nasjon er (skal bli) utslettet og være som andre folk (assimileres).

Nei, vi må si som den jødekristne Marian Eigeles skrev i 1976 (Ja, til sionismen, utg. av Israelsmisjonen): ”Jeg fant ikke noe sted i NT som kan tolkes dit hen at jødenes nasjonale håp avvises… Og konsekvensen blir at man ikke kan tolke bort Det Gamle testamentets løfter til Israel, da dette betyr vold mot tekstene” (s. 80 og 84). Og dette kan han faktisk si på tross av at han ikke bekjenner seg til fundamentalisme, konservatisme og pietisme.

Hva skal man så tenke om Israel?

La oss alle innrømme at det er et vanskelig emne. Men jeg synes jeg har lov til å anføre hva jeg selv tenker – svært komprimert: Israel er Guds utvalgte folk fra evighet til evighet. Han har en spesiell plan med folket, uten at vi kjenner detaljene. Det er ikke en lykkelig tilfeldighet at jødene fikk landet Erets Israel i 1948, og heller ikke at Jerusalem ble befridd et par tiår senere. Når Guds klokke slår, skal folket bli frelst. Heller ikke her er vel noen av oss blant de innviede som se ”kjøreplanen”. Men det er nok for oss å kjenne løftet.

Men hva så med krigene i Israel? Nå vil jeg bare si dette: Det er verken nødvendig å forkaste Israel som Guds folk på grunn av krigene, eller å godta alt Israel gjør som politisk enhet for å tro at de er Guds folk. Det er Gud som skal være dommer for folket som for oss. Og det kan hende han ser noe som vi har gått glipp av! La oss ikke være for raske så tankene løper løpsk.

(Jeg skal i en senere artikkel skrive om Israel ut Bibelens ord – det stod i dagen 22/9 1982.)

Troen alene

2007-08-02T06:55:00.000-07:00

Av Mikkel Vigilius.
Hvorfor kommer vi sammen om Guds ords forkynnelse? Det er mange gode svar på det spørsmålet. Men hvis vi skjærer helt inn til beinet, så er vel svaret at vi er her fordi vi vet at vi skal møte Gud.

Igrunnen vet vi intet annet om vår framtid enn dette ene at vi skal møte Gud. For hans domsstol skal vi stå fram. Bøker skal åpnes, og vi skal deles i to flokker. Sauene på Herrens høyre side, og geitene på hans venstre.
Les mer i.... http://nyt-i-natten-manus.blogspot.com

Muhammedbråk

2007-07-15T01:01:00.000-07:00

Truet av nytt Muhammedbråk

Danske muslimer krever unnskyldning fra Jyllandsposten. Hvis ikke reiser nye provokatører til Midtøsten.

Av NTB

Publisert 13.07.2007

Meldingen kommer samme dag som det innvandrerkritiske Dansk Folkepartis leder Pia Kjærsgaard ble frifunnet av retten i Lyngby for å ha brukt ordet «landsforræderi» om de danske muslimenes kampanje i utlandet under den forrige krisen.

Det er gruppen Islamisk Trossamfund som nekter å godta at krisen om de tolv Muhammed-tegningene nå behandles som et tilbakelagt kapittel, skriver Jyllands-Posten.

Uten unnskyldning eller en seier i retten mener trossamfunnet at historien er som en fortelling uten punktum. Trossamfunnet er klar til å sende en ny delegasjon til Midtøsten hvis man verken får en beklagelse eller en rettslig seier. Denne gangen vil man be om en fatwa mot avisen, opplyser trossamfunnet. En fatwa er en erklæring fra en muslimsk rettslærd.

Ingen til ansvar

– Ingen er stilt til ansvar for hånet av vår profet. Derfor har vi ikke annet valg enn å be om en fatwa, sier talsmann Kasem Ahmad til Jyllands-Posten.

Han får støtte av trossamfunnets imam, Mostafa Chendid.

Selv om Islamisk Trossamfund får en fatwa i saken om Jyllands-Postens Muhammed-tegninger, er det ikke sikkert det får noen praktisk betydning, sier professor Jørgen Bæk Simonsen ved Københavns Universitet.

– Med en fatwa kan de vise til at det også finnes lærde muslimer som mener at Jyllands-Posten hånet muslimer. Men den vil nok ikke få noen praktisk konsekvens, mener Simonsen.

– Jeg tviler på at de kan få til en mobilisering. Det skal helt andre ting til. Ikke engang adlingen av Salman Rushdie har kunnet sette igang noe, fremholder professoren.

Søksmål

Trossamfunnet forbereder for øyeblikket et sivilt søksmål mot Jyllands-Posten for å få landsretten, tilsvarende norsk lagmannsrett, til å omgjøre byrettens tidligere frifinnelse av avisen.

Men hvis avisen frifinnes igjen, og saken avvises av menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg, vil neste kapittel bli skrevet av en muslimsk rettslærd i Midtøsten, framholder trossamfunnet.

Ansvarlig redaktør Carsten Juste i Jyllands-Posten er ikke overrasket.

– Det overrasker meg ikke at Kasem Ahmad igjen tar en aggressiv tone ettersom han tidligere har gitt uttrykk for at Muhammed-saken skal vurderes i evighetens lys, sier han.

Frifunnet

Det var Islamisk Trossamfund som hadde stevnet Pia Kjærsgaard for retten fordi hun kalte de danske muslimske agitatorene i Midtøsten «landsforrædere».

Dommer Karen Greve fastslo at uttrykket brukes hyppig i den offentlige debatt, og at det derfor ikke var straffbart da Kjærsgaard i januar 2006 skrev i sitt nyhetsbrev at muslimenes uttalelser i Midtøsten under Muhammed-krisen var landsforræderi.

Islamisk Trossamfund hadde krevd 30.000 kroner i erstatning, men må i stedet betale saksomkostningene på 40.000 kroner.

(Hentet fra den danske bloggen: nyt-i-natten.blogspot.com).

Kontekstualisering

2007-06-22T23:15:00.000-07:00

Af Mikkel Vigilius.

Hentet fra den danske bloggen: http://nyt-i-natten-manus.blogspot.com

Vi lærer til stadighed nye ord. Et ord, som anvendes med tiltagende hyppighed af kristne i vores del af verden og måske især af teologer, er ’kontekstualisering’.

Ordet kommer som regel på bane i forbindelse med en argumentation for, at vi har brug for nye arbejdsformer og strategier i det kristne arbejde. Man påpeger da, at vi er kaldet til at forkynde evangeliet ind i vor egen tid og kultur – vor egen kontekst.

Den kontekst, vi befinder os i, er anderledes end f.eks. den kontekst, som den danske vækkelsesbevægelser blev til i for halvandet hundrede år siden.
De lutherske vækkelsesbevægelsers traditionelle arbejdsformer og strategier blev udviklet i og passede til den oprindelige kontekst, men de passer ikke nødvendigvis lige så godt til vores kontekst.

Det er vores udfordring til stadighed at bearbejde vore ydre former, så de passer til vor egen tid og giver vantro mennesker de bedst mulige betingelser for at møde og høre evangeliet ind i deres situation og hverdag.
Vi må med andre ord praktisere ’kontekstualisering’.

Så langt vil de færreste være uenige. De ydre arbejdsformer i missionsarbejdet har til stadighed ændret sig i forhold til konteksten – og må gøre det.

Allerede hos apostlene ser vi, at de anvender forskellige strategier, prædikenopbygninger, sprogbrug og billedbrug afhængig af, om de går til og forkynder for jøder eller for hedninger.

Videre frem i kirkens historie ser vi en stadig udvikling af nye arbejdsformer og formidlingsformer i missionsarbejdet.
Både reformationen, pietismen og vækkelserne i 1800-tallet bragte mange nye former med sig.
Det samme gjorde det 20. århundrede - og som regel uden indre brydninger i vækkelsesbvægelserne.
Men netop inden for de sidste par årtier er der gang på gang opstået debat om nye former og strategier i missionsarbejdet.

Hvorfor denne debat?

Er det, fordi en gruppe missionsfolk helt har mistet det historiske perspektiv og holder fast ved én bestemt traditionel arbejdsform og forsamlingsform med en indædt modvilje mod enhver form for fornyelse af formerne?

Der findes vel sådanne folk, der er reserverede over for stort set enhver forandring af det tilvante. Men hos de fleste missionsfolk mærker man alligevel en klar forståelse for, at arbejdets former må være i stadig udvikling – for evangeliets skyld.

Der synes således ikke at være uenighed om, hvorvidt vi skal praktisere kontekstualisering. Debatten drejer sig om, hvordan vi kan gøre det på en sådan måde, at vi bevarer den evangeliske klarhed, bibelske sandhed og åndelige kraft i vores arbejde.

Kontekstualisering er ingen ufarlig beskæftigelse. Det viser historien med al tydelighed.

Når vi i dag hører ’rationalismen’ og ’liberalteologien’ nævnt, vækker det ikke positive associationer hos bibeltro kristne.
Vi ved, at disse bevægelser førte en kødelig tænkning ind i kirken, som udhulede og dræbte troen hos mange.
Hvad vi måske ikke så ofte tænker på, er, at begge bevægelser havde et missionerende sigte.

De var båret af sorg over, at så mange mennesker forlod kirken, og tog sigte på at formidle evangeliet på en ’kontekstuel’ måde, så at samtidens vantro kunne opleve kristendommen relevant, sympatisk, fornuftig og forståelig.
Skulle samtidens mennesker nås måtte det ske ved en forkyndelsesform, der ikke blev oplevet for alvorlig, skarp og udfordrende, men lys, positiv og æstetisk stimulerende.

Det skulle ske ved gudstjenester, der ikke var for indforståede og ikke gravede for dybt i Bibelen og i centrale lærespørgsmål, men rettede sig mod og var forståelige for folk uden klassisk kristen tro og kundskab.
Det måtte ske gennem en menighed og forkyndere, der kunne bevise kristendommens kraft til at løfte mennesker og give dem et bedre liv.

Og det måtte ske ved en forkyndelse, der ikke talte for stærkt om synd og nåde, men lagde vægt på opmuntrende budskaber og på at vise, at Gud var relevant i forhold til tilhørernes erkendte problemer og længsler.

Ad denne vej blev kirken drænet for åndelig kraft og levende tro – og sognekirkerne blev tømt! Det skete først omkring år 1800 og dernæst omkring år 1900.
Nu er der atter gået 100 år.
Er det underligt, at nogle frygter, at historien vil gentage sig?

Hvordan undgår vi, at vore kontekstualiserings-bestræbelser fører os ind i en ny opløsning af vores teologi, tro og åndskraft til ubodelig skade for missionsarbejdet?
Hvordan kan vi bedrive ret og god kontekstualisering, så vi kan være redskaber for Guds riges udbredelse og Guds frelsende gerning i vor tid og kultur?

Det spørgsmål finder vi ikke svar på ved hjælp af mennesketanken!
Gud har jo netop valgt at udbrede sit rige og udfolde sin frelsende kraft i verden på en måde, som er helt ubegribelig og virker tåbelig for mennesketanken.
I samme grad, som vi lader os lede af menneskelige tanker om det mest hensigtsmæssige og effektive, står vi derfor i alvorlig fare for at glide ud af Guds gerning.

Guds handlemåde er er kun begribelig for troen, og den er kun åbenbaret for os i Skriften.
Når vi læser om apostlenes missionspraksis og lægger øre til deres vejledning i åndelig kraftfuld missionsvirksomhed, må vi gang på gang undres.
Vi ser, at Guds Ånd lader sine tjenere arbejde på en helt anden måde, end vi umiddelbart ville finde det hensigtsmæssigt.

Nogle eksempler:

• Apostlenes forkyndelse til ikke-kristne er ikke let, lys og behagelig i sin form, men udfordrende, myndig, skarp – og kærlig. Den skaber modstand – og vækkelse! (Se f.eks. ApG 2, 14-40; 7,2-53; 13,16-52)

• Apostlene præsenterer aldrig Gud som den store hjælper i forhold til menneskers erkendte problemer, men afdækker straks deres dybeste og egentlige problem: synden og Guds vrede! (Se f.eks. ApG 3,12-26; 4,8-12; 17,22-31)

• Apostlene lægger ikke vægt på en æstetisk stimulerende prædikenform. De frygter tværtimod optagethed af formen. Den ydre form skal tjene til én ting: at tydeliggøre budskabet! (1 Kor 1,18-2,5; 2 Tim 2,2)

• Alle ydre former og alle dele af forkyndelsen sigter på at lede tilhørerne hen til evangeliet om Jesu frelsergerning på korset. Det er et dybt anstødeligt ord, men heri er frelseskraften! (Rom 1,16; 1 Kor 1,18)

• Apostlene mener ikke, at menigheden og forkynderne skal eller kan virke imponerende. Deres rigdom er en usynlig skat i Kristus. Denne skat kan alene åbenbares af Ånden – gennem ordet! (1 Kor 1,26-31; 2 Kor 4,1-18)

• Gudstjenesten i NT retter sig ikke mod de vantro, men mod de troende. Den er deres åndelige kraft- og fornyelsescenter, hvor de udrustes til at være levende vidner om Jesus i hverdagen! (1 Kor 14,16; 1 Pet 3,15)

Mange andre eksempler kunne nævnes.
Men disse er tilstrækkelige til at vise, at vi må nære den dybeste mistillid til vor egen menneskelige tænkning om, hvad der er effektivt og hensigtsmæssigt i missionsarbejdet.
Vil vi tage del i Guds arbejde, må vi først spørge ham , hvordan han arbejder – og lade os lede af det!

Vi må tage fat om og arbejde med konstekstualiseringens udfordring.
Men det må ske på Skriftens grund og i apostlenes spor. Ellers mister vi uvægerligt den evangeliske klarhed, den bibelske sandhed og den åndelige kraft i vores arbejde!

Vranglære og frafall

2007-06-19T07:26:00.000-07:00

Tidl. kretssekr. Erik Høiby har skrevet to artikler i Dagen 18-19. juli 2007. Der analyserer han Hallesbys taler i NRK i 1953 og på Nærbø i 1957. Det fører ham inn i en analyse av bl. MF og noen kristne organisasjoner, og så dette i lys av Calmeyermøtet i 1920.

Vranglæren har i etterkrigstida fått god grobunn, og de vi hadde ventet fasthet og stødighet av i lærespørsmål, har sviktet. Det kan vi ikke unnslå å nevne nå. Fruktene ser vi både i forkynnelsen og i aktuelle lærespørsmål, som kvinneprestsaken, homofilisynet og ikke minst forkynnelsen av det evige alvor: frelse eller fortapelse til slutt.

Høiby skriver bl. a.: "En tendens til må nevnes: Der en historisk-kritisk metode føres inn ved en bibelsk læreanstalt, viser det seg ofte at synet på Skriftens inspirasjon (ved Den Hellige Ånd) svekkes. Skriftens indre åndelige enhet blir borte, og frimodigheten til å forkynne med åndelig autoritet og overbevisning kan også etter hvert gå tapt."

Noen steder er nok det skjedd. Takk for analysen og for dette varsko.

Ludvig Hope: De vise menn

2007-06-08T11:31:00.000-07:00

Bibelteksten står skrevet i Matt.2,7-12
De vise menn fikk av Gud visshet om at de ikke skulle gå samme vei tilbake som de kom. Dro de samme veien hjem igjen, så ville de møte Herodes, som søkte å ta Frelserens liv, Han som de hadde funnet.

Jesus var i fare da Han ble født til verden og Han er i fare hver gang Han blir født inn i en synders hjerte. Derfor må heller ikke du og jeg gå den samme veien som før, om vi vil at Jesus skal leve i oss.

Vi må gå en ny vei og søke et nytt selskap. Gjør vi ikke det, så vil det bli vanskelig, ja rent umulig å eie den Frelseren vi har funnet.

Mange har ment, og mange mener den dag i dag, at de kan nok være kristne uten å gå en ny vei, uten å gi opp det gamle laget, de gamle kammeratene. Og så er de der også etter at de har funnet Frelseren.

Og merkelig nok: Som Herodes ville at vismennene skulle komme til han etter at de hadde funnet Jesus, vil verdslige mennesker også at vi skal komme og være sammen med dem som før, nå når vi har blitt kristne. Det blir så logisk og ser så rett ut når verden ikke vil slippe oss. ”Dere kunne kanskje vinne oss også? Dere vil vel ikke gå ifra oss, når dere tror dere er blitt bedre enn oss?”

Så lar mange seg lure, og så blir det ikke klart skille mellom kristendom og verdslighet. Og så blir kristendom hos disse menneskene en blanding av verdslighet og kristendom. Til slutt er det ikke stort mer som er synd, fordi den Jesus som ble født i hjertet, ble myrdet. Eller rettere sagt: Du mistet din Frelser, og dermed gudslivet.

Denne faren lurer særlig på oss kristne som lever nå! Den mørke pietistiske tid, da nesten alt var synd, den er nå forbi. Nå holder vi på å gå for langt på den andre kanten. Den kristne ungdom skal være sammen med den verdslige ungdommen, i lag og lek, og det som verre er. I stedet for frisinn blir det lettsinn, istedenfor vakker og sømmelig kledd ungdom blir det pyntedokker, og i stedet for kristendom blir det en grå sammenrøring som ikke hører hjemme noe sted.

Om min røst kunne høres, så ville jeg rope ut til alle kristne og advare dere for den veien. Den er farlig, mye farligere enn mange tror. Jeg vet den er farlig, fordi jeg har prøvd å gå den. Det er bedre å være litt for mye redd enn for lite redd. Søk selskap med Gud i Bibelen og i bønnerommet, og søk selskap med Guds folk. Den veien er det du og jeg skal dra. Gå så ut mellom dine medmennesker som en kristen og la ikke de dra deg til seg, men dra du dem til Gud. På denne veien får du kraft til å nå hjemlandet fri og frelst.

(Stykket er hentet fra boka: ”Mot målet” (side 60 – 62) skrevet av Ludvig Hope. PS: Jeg har skrevet om språket fra gammel nynorsk til bokmål, men budskapet er ikke forandret eller for gammelt. Det er faktisk høyaktuelt i dag! 28.12.2005 Bjarte Espevik)

Hallesby: Skyldfri - ifølge oppgjør.

2007-06-07T01:01:00.000-07:00

Av professor Ole Hallesby.

I himmelen følger de nøye med i det som skjer i et menneskehjerte på jorden. Når den vakte sjel endelig bestemmer seg, da blir det glede i himmelen, sier Jesus. Engstelig vender synderen sitt øye opp mot Frelseren. han kan ikke forstå at Frelseren kan ta imot en slik som han. Men han orker likevel ikke la være å prøve. Nå får det briste eller bære.

I det øyeblikk foregår der i himmelen en høytidelig domshandling, forteller Skriften. De himmelske bøker åpnes. Der står alle hans synder - store og små - opptegnet. Der er hele hans liv bokført. Og likeså forsiktig settes det nå med Jesu blod en rød strek over hele synderegisteret. Og under det hele skriver Faderen selv: SKYLDFRI IFØLGE OPPGJØR med min sønn på Golgata.

Det er denne domshandling som ifølge Skriften kalles rettferdiggjørelse. Dette ord klinger i våre ører noe fremmed. Det hele blir anskueligere for oss, når vi bruker det ord som på norsk svarer til det greske, nemlig frikjenne. Det er altså en frifinnelsesdom som utføres. Den til døden skyldige og dømte forbryter står der frikjent i samme øyeblikk som han la hele sin fortapte sak i Jesu hånd.

Hva er det som bringer dette omslag? Det er to ting, sier Skriften:

a) Kristus har for over 1900 år siden gjort opp den syndige slekts regnskap med Gud. - Det kostet ham livet. For syndens straff er døden. Fra det øyeblikk av er Gud forlikt med slekten, slik at han nå er villig til å møte alle syndere i stedfortrederen Jesus Kristus og gi dem del i det som stedfortrederen vant for slekten ved sitt liv og ved sin død. I den grad er forsoningen en kjensgjerning fra Guds side at han sender bud etter hver eneste synder og sier: "La deg forlike med Gud."

b) Fra synderens side er troen en 'betingelse' for frifinnelse. Rettferdiggjort ved troen, Rom. 5, 1; 3, 26; 4, 5. Det vil si at det oppgjør som Jesus ordnet for oss ved sin død, det kan ikke jeg få godt av før jeg kommer til Gud og vedkjenner meg den bunnløse skyld og gjeld jeg faktisk står i. Og så i min totale fallitt vender meg til min frelser med bønn om å få den gjeldfrihet han vant for meg.
--- (Hentet fra et blad, u.å.)

P. Mikkelsen: Jeg vil

2007-06-05T11:56:00.000-07:00

Artikkel av forkynner Peder Mikkelsen, i LM., Danmark.
Oversatt av NDH.

Vi kristne er spesielt opptatt av kristenlivets frukter i dag. Folk må kunne se på våre liv at vi hører Gud til. Troen må sette spor.

Midt i dette kan du oppleve at du har et kaldt, dødt og vanhellig hjerte, og da er du et takknemlig offer for svepen som svinges over deg.

Du bøyer hodet i avmakt når du hører om kjennetegnene på en kristen. - Her strekker du ikke til. Fruktene er få og forkrøplet, og du har vanskeligheter med å være villig i ditt trege og motvillige hjerte.

Du har ikke noe høyere ønske enn å finne disse fruktene i livet ditt.
Men til mer du ser på disse fruktene og arbeider og er villig til å bli et glad og frimodig vitne for Jesus, jo mer umulig opplever du at du er.

Denne følelsen er dypt forvirrende, og du sitter igjen med en følelse av avmakt, fordi du slett ikke ser noen utvei.

Midt i dette er det et bibelvers som har fått lov å slå rot i mitt liv. Det er et ord jeg har tatt imot, og som har satt både frukten og helliggjørelsen i det rette perspektiv for meg.

Det er ordet i Salme 119, 32: "Dine buds vei vil jeg løpe. For du frir mitt hjerte fra angst." I den danske oversettelsen av 1948 står det (fornorsket): "Jeg vil løpe dine buds veier, for du har latt mitt hjerte ånde fritt."

Det var ordlyden i den gamle oversettelsen som bet seg fast i meg, og derfor tar jeg det frimodig fram her. Verset begynner med to ord som har klangen i seg av en stor kraft.

JEG VIL! Der er det ingen slinger i valsen, ingen antydning av at jeg burde ville - eller at jeg ville ønske at jeg ville! Nei, her er viljen uttrykt uten å vakle og uten at ordene svekker den.

Hva er det så han vil?
Løpe Guds buds veier.

Nå skal du ikke miste pusten. Men les videre i verset. For der ser du grunnen til at han er villig. Det står ikke at jeg vil fordi jeg har tatt meg sammen, eller at jeg vil fordi jeg burde eller fordi jeg blir formant til det.

Nei, villigheten kommer innenfra, og har en helt annen grunn: Jeg vil - fordi du har latt mitt hjerte ånde fritt.

Hva er det?

Jo, der hvor du glemmer alt det du skal og bør gjøre, og at du skal ta deg sammen - der kan evangeliet få lov til å forkynne friheten inn i ditt hjerte og ta bort alle kravene.

Du ser nå at ingen lov dømmer deg, og at ingen gjerning kan kvalifisere deg og ingen synd kan tilregnes deg.

Her i nåden har du ingen vond samvittighet, og ditt hjerte ånder fritt. Fra denne frihet i et liv sammen med Gud har kristenlivets frukter sitt utspring.

De springer ikke ut av kravene om hva du skal og bør.

Det er når du står i denne friheten du kan si av hjertet: Jeg vil løpe dine buds veier, for du har fått mitt hjerte til å ånde fritt.

Pust dypt inn og la dette budskapet synke inn i ditt sinn.
Når du lengter etter å bære mer frukt i ditt liv, skal du ikke ta deg sammen og forbedre deg, men fordype deg i det du eier - og synke ned i det eneste som kan gi deg liv, lyst og kraft i ditt hjerte - som ellers er kaldt og uvillig.
---

HØR HERRENS ORD - PÅ NYTT !

2007-06-02T00:50:00.000-07:00

Av Nils Dybdal-Holthe

Den gråtende profet taler her, midt i en frafallstid i Israel (Jer. 22,29). Han ser fremover og vet at Gud vil sende en hær og ta folk og land. Jerusalem skal bli ødelagt og folket blir ført bort til et fremmed land, til Babel. Det hendte til slutt i år 586 f. Kr.

Jeremia fikk kallet til å advare folket og be dem vende om til Gud.

I slike tider har Herren ofte sendt et spesielt redskap for å frelse folket. Det er som om Han må ta kraftig i for å frelse noen i en slik generasjon. Boken hans forteller om et stygt og alvorlig frafall.

Det gjorde han da Martin Luther ble kalt. Folket og prestene var opptatt med gjerningskristendom og dermed lovtrelldom. Luther forkynte at alt er av nåde ved tro på Kristus. Da får du en fullkommen rettferdighet fra Gud.

Hans Nielsen Hauge levde i en tid med massekristendom der alle var kristne når de var i kirken. Hauge reiste land og strand med budskapet om omvendelse til Gud til et personlig kristenliv. Det var viktig da.

Carl O. Rosenius levde i Sverige på 1800 tallet i en tid med lovisk kristendom. I Norge hadde nok mange et slikt kristensyn og noen var kanskje treller under loven. Rosenius forkynte et frigjørende budskap om forsoning i Jesu død og blod. Ved tro kunne de bli fri fra lov og gjerninger og ta imot en full og hel frelse. I Danmark var det noe av det samme.

Hvorledes er det nå? Hva behøver folk i Skandinavia og andre land å høre nå? Kanskje det er et budskap folk ikke VIL høre? Ofte er det slik: Det vi egentlig trenger, vil vi ikke ha.

Noe av det nødvendige budskapet nå er:

1. Ordet om Gud.

Folk har tapt troen på Gud. Det er mer behagelig å leve uten Gud. Folk lever i dag som om det ikke finnes noen Gud. Det er utrolig hva folk kan slå seg til ro med i vantru.

Derfor må folk i dag høre at Gud er til. Ingen slepper unna Guds øye. Selv om folk nekter å tro på Gud og mener han er død, vil de likevel stå til ansvar for ham som skapte alle. I 1957 kom det ut en bok med tittelen: Ingen går fri. Jeg kjøpte denne boken, det var en roman om de siste dager i Europa med en storkrig som skulle komme. Den var så total at ingen slapp unna og gikk fri raseriet. Slik blir det.

Ved Sinai hendte det at Moses ble lenge oppe på fjellet hos Gud. Da sa folk til Aron: Lag oss en gud som kan gå foran oss. Det var gullkalven som da ble til. 2. Mos. 32, 23.

Det har Norge gjort. Mange har en selvlaget gud, og det er egentlig seg selv. Folk vil gjøre som de vil når de vil. Slik er de blitt sin eigen avgud.

I Salme 14 står det om at dåren sier i sitt hjerte: Der er ingen Gud! Det er et risikofylt tankeeksperiment. Like farlig var det biskop Robinson gjorde i 1963 da han forsvarte Gud-er-død-teologien. Senere kom han faktisk til den erkjennelse at han hadde tatt feil. Det er fint når folk er ærlige.

Nei. Gud lever. Land, land – hør det, sier Ordet.

2. Synd.

Synd er et lite ord. Men det inneholder et stort alvor. Og det har mange forstått og de sier rett ut: Ikke tal om synd, vi vil ikke høre om det.

Profeten talte om synd. Han navngav synden. Det er alltid aktuelt. Vi må ikke utrydde begrepet synd. Om ikke folk blir klar over sin syndetilstand, blir de ikke frelst.

Syndefallet dro hele slekten ned til kanten av avgrunnen og inn under dommen. Men vi er alle syndere i dagliglivet i stort og i smått. Vi ser også at mange tar det lett med synden og tenker at det er ikke så farlig. De unnskylder og bortforklarer mye av det de gjør. Det kan gjelde råkjøring, steling, banning, hor, homofili, abort, sløvhet i gudslivet og falsk toleranse for det som er ”på kanten” av sannheten, som man kaller det.

Jo, vi må erkjenne at Norge og Europa m.m. flommer over av synd. Jes. 30, 1 skriver slik: de legger synd til synd. Det må bety at synden vokser i styrke og omfang. Men Gud sier til oss alle: Forkynn folket deres synd, Jes. 58, 1. Vi skal altså tale om synd til folket. Ve den prest og predikant som ikke gjør det og er for ”snill”.

Esekiel var i Babel omtrent på denne tiden, midt i hedenskapet. Han sier det slik: Forkynn all styggedommen (vederstyggeligheter), kap. 22,2. Han har også disse alvorlige ord: Når du ikke advarer den gudløse for hans ferd, vil jeg kreve hans blod av din hånd. Kap. 33, 8. Det blir et alvorlig oppgjør for oss som taler Ordet. Folket vårt må få høre at de er syndere for Gud – nå.

3. Frelsens vei.

Men da må folket også få høre om en frelsesvei bort fra synden. Jesus er den eneste vei til Gud og hans himmel, Joh. 14, 6.

Her er det noen som fusker. David gjorde det en tid. Han sa: Jeg tidde, Salme 32, 3. Han ville skjule sin egen private synd, bortforklare den og gjøra svart til hvitt. Men omvendelse er å åpent bekjenne og erkjenne sin synd. Det skriver Jeremia om flere ganger.

Til fem av de sju sendebrevene i Åp. 2-3 kommer ordet om omvendelse. Såret må helbredes om troen skal være sann. Jeg tror det er mye urent blant folket, også mellom de som bærer Kristi navn. Og det må ordnes opp i hvis folket skal være på frelsens vei. Johannes skriver om å vandre i lyset, 1. Joh. 1, 7. Da er alt åpenbart for Gud, og noen ganger for menneske. Slik ser vi at ordet om omvendelse som vei til frelse går gjennom hele Skriften.

4. Etikken.

Vi møter noen ganger folk som vil ha troen på Gud, men ikke leve etter Guds vilje. Det gir seg mange ulike utslag. Etikken er liksom vårt eget bord. Her kan vi selv bestemme.

Kan vi det? Guds ord har sterk tale og avgjørende ord om etikk og moral. Det betyr i praksis vårt dagligliv. For enten det gjelder troens innhold eller livet i hverdagen, er Guds ord forpliktende. Det er ikke det jeg synes er bra eller mener er rett, som gjelder. Det er heller ikke det som fungerer i vår tid, som det heter. Det de fleste gjør, kan aldri være målestokk for Guds folk.

Kjødets gjerninger er åpenbare, skriver Paulus i Gal. 5, 19ff. De fleste slike gjerninger er moral, noen få er religiøse. Om alle sier apostelen: ”De som gjør slikt, skal ikke arva Guds rike,” v. 21 b. Slike ord må vi ta på alvor. Her gjelder det lutherske prinsippet: Sola Scriptura: bare ved Ordet. Dette må folket vårt høre i vår tid.

5. Evigheten.

Folk flest er mye opptatt med dette livet. Det er rett. Vi skal gjøre vår livsgjerning så godt vi kan. Likevel kan det bli feil. Både artister og teologer står frem og sier: For meg er himmelen eller helvete her på jorden. Det har litt med inflasjon i språket å gjøre. Ordet helvete er blitt et mest daglig uttrykk for ulykker og sykdom og stress hos folk. Når noe uvanlig kommer, er det straks et helvete for dem.

Jeg synes i grunnen synd på slike mennesker. For disse ordene hører ikke til her i verden. De tilhører evigheten. Og der er det to steder. Slik er det enten folk vil tro det eller ikke. Og da synes jeg synd på folk som gjør hva de kan for å glemme det som ligger bak død og grav.

Jesus sa et underlig ord i Joh. 5, 28: De døde skal høre, står det. Og de skal stå opp fra graven – til evig frelse eller evig dom. Da vil mange se alvoret for sent.

Skilsmisse og gjengifte

2007-05-19T02:37:00.000-07:00

Kan en skilt gifte seg igjen?

Guds ord har en klar målestokk for dette spørsmålet i Luk. 16,18: ”Hver den som skiller seg fra sin hustru og gifter seg med en annen, driver hor. Og den som gifte seg med en kvinne som er skilt fra sin mann, driver hor.”

Ekteskapet er bindende for livet. Selv om noen inngår ekteskap i tankeløshet, og etter kort tid finner ut at ektefellen ikke passer for ham eller henne og skiller seg, har Guds ord ingen åpning for at dette er rett.

Gud gav Adam en medhjelp og sa: ”Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru (entall), … og de to skal være ett kjød.” Mark. 10, 7ff.

Skilsmisse ble tillatt under Moseloven på grunn av deres harde hjerter. Men slik var det ikke i begynnelsen. Mat. 19,8. Ekteskapet er et vedvarende forhold og kan ikke oppløses uten ved døden. Dette ble fastsatt av den høyeste kjente autoritet, Jesus Kristus.

Fariseerne spurte Jesus: Har en mann lov å skille seg fra sin hustru av hvilken som helst grunn? Mat. 19, 3. Da svarte han: "Har dere ikke lest at han som skapte dem, fra begynnelsen skapte dem til mann og kvinne og sa: Derfor skal mannen forlate far og mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett kjød. Så er de ikke lenger to, men ett kjød. Derfor, det som Gud har sammenføyd, det skal et menneske ikke skille." V. 4-6.

I v. 7 sier de til Jesus: Hvorfor har da Moses bestemt at en skulle gi hustruen skilsmissebrev og skille seg fra henne? Da svarte Jesus: ”Fordi dere har et hårdt hjerte, tillot Moses at dere skiller dere fra deres hustruer. Men fra begynnelsen var det ikke slik.” Jesus henviser dem til Adamspakten: Ben av mine ben og kjøtt av mitt kjøtt.

Mange snubler i v. 9 der Jesus sier: ”Den som skiller seg fra sin hustru av noen annen grunn enn hor, og gifter seg med en annen, han driver hor.” Legg merke til at det står: av noen annen grunn enn hor, og gifter seg med en annen. Noen mener at det er tillatt for en slik person å gifte seg igjen, men la oss stanse og se hva Jesus lærer her.

Hvis en mann skiller seg fra sin hustru uten for hors skyld, da begår han synd. For da forårsaker han at hun gifter seg igjen og driver hor. Derfor er han ved loven bundet så lenge hun lever, bundet ved Guds ords opprinnelige målestokk.

Under Mose lov gikk ektepaktens hellighet tapt, for deres hårde hjerters skyld. Men under nådens lov ble den igjen opprettet til det den var før synden hadde gjort hjertet hårdt.

I Mat. 5, 31f leser vi: ”Det er sagt: Den som skiller seg fra sin hustru, skal gi henne skilsmissebrev. Men jeg sier dere: Hver den som skiller seg fra sin hustru av noen annen grunn enn hor, er årsak til at hun driver hor. Og den som gifter seg med en fraskilt kvinne, driver hor.”

Dette avgjør klart spørsmålet om skilsmisse og gjengifte, så lenge den første ektefellen lever. For hors skyld kan de skilles, men ikke gifte seg igjen.

Den Hellige Ånd gir oss i Rom. 7, 2f en meget betydningsfull og grei forklaring til dette emne, fordi den ble gitt til menighetens veiledning. Ånden (ved Paulus) sier her: ”For den gifte kvinne er ved loven bundet til sin mann så lenge han lever. Men dersom mannen dør, er hun løst fra loven som bandt henne til mannen. Derfor skal hun kalles en horkvinne dersom hun, mens mannen ennå lever, blir en annen manns hustru. Men dersom mannen dør, er hun fri fra loven, og er ingen horkvinne om hun gifter seg med en annen mann.”

Og så leser vi i 1. Kor. 7, 10f: ”Til dem som er gift, har jeg dette bud, ikke fra meg selv, men fra Herren: En kvinne skal ikke skille seg fra sin mann. Men er hun skilt fra ham, skal hun enten fortsette å leve ugift eller forlike seg med mannen. Og en mann skal ikke skille seg fra sin hustru.”

Noen kan tenke at Herren ikke har sammenføyet dem hvis noe galt inntreffer og det blir slik at de ikke lever i harmoni. De sier at de ble ikke riktig forent og heller ikke virket sammenføyet i Herrens øyne. Men ekteskapets kontrakt og pakt foran en evangelisk prest, en byfogd eller en dommer, er inngått ved et troskapsløfte for Gud og ikke for mennesker, og derfor er den bindende til døden.

Ved å studere skriftstedene om hvordan det er med ekteskapet, finner vi at Guds ord angir én grunn til skilsmisse, og det er hor. Og det er ingen tillatelse til gjengifte så lenge den første ektefelle lever. Dersom Jesus hadde lært at den uskyldige person kunne gifte seg igjen, ville han ha lært det samme som ble tillatt ved Moses, for deres hårde hjerters skyld, og hans menighet ville ha vært oppfylt av det i dag.

Guds evige sannhet må ha fortrinn for våre meninger og følelser. For det er denne sannhet som bestemmer det kristne livets standard.

Hvis en person er skilt og gift igjen mens den første ektefelle lever, så lever han i hor og under Guds fordømmelse, fordi hans liv strider mot Guds ord. Det er bare en ting å gjøre, det er å vandre i Guds ords lys, slik som de gjorde på Esras tid da Israel var falt ut av nåden og siden kom tilbake og ble fornyet. Esra 10, 1-5.

Da Esra ble kjent med stillingen som den var, lå han på jorden og ba og gråt han for Guds åsyn. Da sa en av medarbeiderne: Vi har syndet – men ennå er det håp for Israel. ”La oss nå gjøre en pakt med vår Gud å skille oss med alle disse kvinner og deres barn, for dette råd er fra Herren. La oss gå fram etter loven… Vær frimodig og sett det i verk.” Og folket sverget på at de ville det.

Gud har ennå et rent folk, et folk som står for hele Herrens råd. Dersom vi dømte oss selv, ble vi ikke dømt, står det skrevet. Det er når vi vandret i lyset fra Guds ord og lære, at vi går fri dommen. Men hvorledes skal vi unnfly om vi ikke akter så stor en frelse?

Det er alvorlig å leve.

(Av en gammel traktat med ukjent forfatter.)

Martin Luther om Skilsmisse:

Hvis en skiller seg, skal en forbli ugift. En skal ikke lage en frihet når det gjelder ekteskapet som om det stod i vår makt å behandle det. (W.A. 32).
---

Eit vitnemål

2007-05-06T02:01:00.000-07:00

Kva er eit vitne?
Av Nils Dybdal-Holthe

Ved ei bilulukke spør politiet ofte etter vitne. Deira ord kan vera avgjerande. Då spør dei visst aldri etter: Kva meiner du? Kven trur du er skuldig?
Nei, dei spør: Kva såg du? Korleis opplevde du ulukka?
- Er det ikkje slik med det kristne vitnemålet òg?
Folk har mange meiningar om kva kristendom er, og kven som er kristne. Eg skal ikkje prøva å døma om det. Men det er viktig for meg å setja det bibelske vitnemålet om kristendom saman med mi eiga røynsle.
Og Bibelen har mange ord om dei truande, både i den gamle pakta og den nye etter Jesu tid.
David er eit godt døme. For min del finn eg dei same ingrediensane frå hans liv att i mi eiga erfaring. Det er ikkje slik at me skryt av og vil vera lik dei bibelske personane. Det viser seg berre at det går til på same måten med oss som i gamal tid. Gud er den same, og frelsa er den same. Og vår natur er faktisk av same slag nå som då. Og då må det verta parallellar – sjølv om kulturen er heilt annleis i dag enn før.

Korleis er menneska?
Den første likskapen gjeld synda. David fall i synd. Og han såg at synda eigentleg var mot Gud, sjølv om han hadde gjort vondt mot menneska. Gud har skapt alt og eig alle. I Salme 51 skriv David slik: ”Mot deg åleine har eg synda,” vers 6. Og denne synda var ei plage og ei tung bør for han. ”Dag og natt låg di hand tungt på meg,” vitnar han i Salme 32, 4.
Denne kjensla har eg ofte hatt. Synda var stygg og tung. Det er ingen teori. Det er oppleving.
Synda har mange utslag og tek ulike former. Somme syndar grovt og ureint slik at folk flest gremmar seg over det. Andre lever i synder i smug og gøymer seg bort. For Gud er det same sak.

Fins det ein utveg?
Vitnemålet har ei anna side. Som truande har me funne svar. Det er ikkje eit poeng å alltid leita og spørja, slik moderne filosofi seier.
David seier: ”Eg sanne mi synd – og du tok bort mi syndeskuld,” Salme 32, 5. Den vegen fekk eg òg gå i unge år. Eg fekk leggja alle mine synder på Jesus, og han tilgav meg alt. Det var av nåde, av di Jesus Kristus betalte med blodet sitt på krossen. Difor vågar eg å tru at eg er ein kristen. Eg har ingen tankar om at eg er betre enn andre. Men eg får leva dag for dag i ”syndsforlatelsens rike”. Der er det godt å vera.

Stor takk
Og då kjem ei tredje side ved vitnemålet: Takk til Gud. Det er ein rett lovsong. David sluttar Salme 32 med dette: ”Gled dykk i Herren!” Den kristne gleda sin hovudtone er: Eg er løyst og fri, og har fått eit nytt liv – i Jesus. Det er ikkje ei meining eg har. Det er ei vissa eg har fått av Gud – for hans ord seier det er slik. Eg har lese om mange kristne i kyrkje- og misjonssoga som har det slik. Eg er glad for at eg ein gong fekk sjå det. Og det er mitt vitnemål. Amen.

Utan helging

2007-05-06T01:56:00.001-07:00

Av Nils Dybdal-Holthe

Helging er eit stort emne, og her kan me berre ta med eit lite utval av bibelord og delemne. Det er som ved nokre lesebøker i skulen. Dei kan heita t. d.: ”Eit utval av Norsk litteratur”, dvs smaksprøver av Ibsen, Bjørnson, Olav Duun o.a. Her skal me berre prøva å tala oppbyggeleg til oss som kristne.

Teksten i Hebr. 12, 14 er sterk: ”Utan helging skal ingen sjå Herren.” Dette ordet set skilje, og det viser veg.

Utskild og innvigd.

I 1. Peter 1, 14ff finn me nokre av dei sterkaste ord om kristenlivet. Peter skriv både om Jesus død som grunnlaget for kristen tru, om Guds ord der me finn ordet om frelsa, om atterfødinga og målet for trua. Nå kjem han til sjølve livet. Korleis skal eg leva det?
Då talar han om eit heilagt liv. Og det er ikkje sjølvsagt for oss. Det kjem ikkje automatisk om eg har ei sann tru på Ordet og er blitt fødd til nytt liv. Nei, "her gjelder kjempe, ja trenge seg fram, ellers ei himlen du vinner".
Samanhengen i Hebr. 13 er òg viktig. Kap. 12 er eit formaningsord saman med kap. 13. I v. 1 er det tale om ein strid me kristne har, slik det står i sangen: ”Eg vil stride, gjerne lide for min salighet.” Frå v. 5 er det så tale om tukt og refs for ein kristne, og me skal ikkje forakta det. Etter det kjem så ordet om helging: Jag etter fred med alle og (jag etter) helging. Verbet gjeld begge desse orda.
Dette er tonane til haugianarane og de gamaltruande. Og det er ei hovudsak for ein kristen. Ordet heilag (gr.: hagios) tyder alltid to ting: utskild – frå verda og synda, og innvgd – til Gud. Sundag kallar me ein heilag-dag, og det illustrerar godt dette ordet. Denne dagen skulle vere utskild frå dei andre dagane og ikkje nyttast til arbeid og pengejag. Han skulle derimot vere innvigd til Guds ord og samværet med dei truande. - Men er den alltid det? Slik er det og med det heilage livet for ein kristen. Gud har ei meining med det.
Det er interessant å sjå på korleis og kva Gud velsigna i skapinga. I 1. Mos. 1, 22 møter med ordet første gong. Det er 5. dag ved skapinga. Då velsigna Gud dei levande skapningane i havet og i lufta, det levande han hadde skapt først. I v. 28 er me komen til den 6. dagen, då velsigna Gud alt levande på jorda – også mennesket. I kap. 2, 3 er 7. dag og Gud velsigna sabbaten – kviledagen. Difor er det ein heilag dag. I kap. 5,2 vert ekteskapet velsigna, dvs. her er både mann og kvinne nemnde saman. Og dei fekk Guds velsigning. I kap. 9,1 kjem ordet for 5. gong, og då vert Noah velsigna, og med han heile den nye slekta som stod fram etter syndfloda.
Men alle desse er utskilde frå det andre som vart skapt og var i verda, og vigde til Gud. Noah skulle verta ei ny slekt utan det fryktelege syndefordervet som prega tida før flaumen. Samlivet mellom mann og kvinne er velsigna – du finn aldri at samlivet mellom to av same kjønn får Guds velsigning over sine liv. Den heilage dag er òg slik og alt levande på jorda. Stein og tre treng det ikkje slik me treng det. Ein kristen lever altså under Guds velsigning, han er heilag.
Spørsmålet vert nå: når Jesus sitt mål med oss? For å hjelpa oss i det, kjem apostelen nå med fleire formaningar til dei truande. Og målet er eit heilagt liv her på jord. For å gjera det litt klårare for tanken, vil eg taka om helginga i tre tydingar, eller tre slags helging. Johs. Brandtzæg brukar ei liknande inndeling. Den første er4:

1. I Kristus er me heilage og fullkomne.
Dette kan me kalla den objektive helging, og den gjeld for Gud og er synleg i himmelen. Det er ein skjult løyndom, men openberra for trua. Me får del i Guds helging, Hebr. 12, 10. I denne meining er alle kristne 100 % fullkomne, me er heilt innvigde til Gud. Det manglar ingen ting.
Det er dette Pontoppidan skriv om slik – det står under den tredje artikkelen som handlar om helging: "Gud av bare nåde frikjenner en botferdig og troende synder både fra synden og dens straff, og i stedet tilregner ham Kristi rettferdighet. Ja, anser ham i Kristus som om han aldri hadde syndet." Han skriv om dette under rettferdiggjeringa, men han reknar det som ein del av sjølve helginga i vid meining (sp. 486).
Og Luther skriv ein stad om helging – på sin vanlege pregnante måte: ”Eg har ein stol i himmelen ved sida av apostelen Peter.” Så stort er det å vera ein kristen alt her på jord.
Og me har mange skriftord som seier dette. I 1. Pet. 1, 15-16 skriv Peter at Gud er heilag, difor skal me vere heilage. Det er sitat frå 3. Mos. 19, 2 og 11, 44. Det var skrive til israelittar, og her viser Peter at det same gjeld oss kristne. Om dette seier Luther til denne teksten: "Avdi eg er din Herre og Gud, og de er mitt folk, må de vere lik meg... La Gud åleine regjere, leve og arbeide i dykk. Då er de heilage slik Han er heilag."
Paulus skriv til dei kristne i Efesus og seier: Til dei heilage i Efesus - som trur på Kristus (Ef. 1,1). Dei heilage er altså dei som trur på Kristus. Det same ser me i 1. Kor. 1,2. Der kallar han dei kristne "de som er helga i Kristus Jesus, de heilage som er kalla". Og me veit at dei kristne der ikkje var fullkomne i livet. Likevel var dei heilage. Og løyndomen til det finn me i 1. Kor. 1, 30: Kristus Jesus - har vorte vår helging.
Jesus død og forsoning gjorde oss heilage. "På grunn av denne viljen er vi helga ved at Jesu Kristi lekam vart ofra ein gong for alle", og "med eit einaste offer har han for alltid gjort dei som vert helga, fullkomne" (Hebr. 10, 10. 14). Paul Gerhardt skreiv i 1652 om dette etter ei gravferd: "Hva Jesus har meg givet, gjør meg for Gud så kjær." Det er han som er vår helging, og me har ikkje ære av det. Det er oppfylling av hans bøn: "Eg helgar meg for dei, so dei og skal vera helga i sanning" (Joh. 17, 19 NO-38). Denne bøna er oppfylt. Me er fullstendig frelst i Jesus og "lik" Gud i denne meining.
Helginga er her lik rettferdiggjeringa, sett frå ein annan synsstad. Rettferdiggjering er ei rettsleg avgjerd. Gud seier i himmelen om ein nyfrelst: ”Denne, han er fri!” Men helginga er at livet mitt er skjult i Kristus.
Me er altså fullkomne i alle ting – framfor Gud. Det må me forkynna sterkt alle stader.
Men – ser naboen min dette? Då er me framme ved den andre helginga:

2. Me vert oppmoda til å leve heilag.
Den objektive helging er berre synleg for Gud. Våre naboar og arbeidskameratar legg ikkje merke til det. Dei ser kvardagslivet vårt. Det er om dette den gamle klokkarbøna vart beden kvar sundag. Far min bad denne bøna i 30 år i kyrkja heime, og eg trur han meinte det: Å forbetra meg kvar dag i eit heilag liv. Og det er dette Peter og andre skriv om i formaningane.
Her sviktar me ofte. Me er skrøpelege. Dagfinn Solheim har i boka ”Vekst og vanding” ein Mellomtittel som lyder: ”Kristne er hellige, men trenger likevel helliggjørelse.” Det er poenget. Og Fredrik Wisløff kallar dette ”en underlig dobbelthet”.
Men her gjeld det altså utsida, kvardagslivet. Me er visst ofte ubetenksomme, tankelause, slurvne – i tale, om pengar, i arbeidet. Me treng helging i denne mening.
I Johs. 13 er det tale om at Jesus vaska føtene til læresveinane. Peter skjøna ikkje det. Han trong det ikkje. Då seier Jesus i v. 10: ”Den som er lauga, treng ikkje vaska anna enn føtene.” For livets støv klebar ved oss. Og predikantar har spesielle støv som heng ved oss: Det er mismot når det går galt, hovmot i medgang, æresjuke, makt, pengar, misunning o.a.
Me treng reinsing. Skulle me ikkje bøya oss audmjukt og leggja oss på Guds altar.
Om dette skal me seia nokre få ting nå:
a) Me vert aldri ferdig med det. Det er ein prosess som varer livet ut. Eg må stadig vidare i dette. Slik heilag tyder å vere utskild og innvigd, vil kristenlivet alltid vere prega av å skilja lag med det verdslege og ei ny innviing til Gud. Det verdslege er ei gift for kristne som lett tek livet av oss.
Denne sida ved helginga er då å "bli betre" i det ytre. Me blir aldri betre eller gode nok i høve til frelsa. Den er og blir av nåde for Kristi skuld. Men vårt ytre liv kan bli betre. Her må me leggja av syndige vanar og feil som øydelegg for oss sjølve og for andre. Det gamle menneske, "kjøtet", skal leggjast av og døy, og me skal kle oss i det nye, seier ordet. Ef. 4, 22. 24; Kol. 3, 5-8.12. Det tyder å leva etter Guds vilje og la vår eigen vilje døy. Dette har me for lite av i vår tid. Mange deggar for mykje med sin eigen vilje og lyst.
I Hebr. 12,1 er det tale om å leggja av alt som tyngjer og synda… Me skal ikkje bortforklara synda, men få henne bort. Og då syng me gjerne: ”Mer hellighet gi meg, mer mildhet o Gud, mer som sorg over synden, mer lyst til ditt bud.”
Og Peter skriv i 1. Pet. 1, 15: ”Ver også de heilage i all dykkar ferd.” Det er praktisk helging, i kvardagslivet vårt. Og i kap. 2, 1 seier han: ”Legg difor av all vondskap.” Kvifor? Kva viser han attende til? Jo, i kap. 1, 25 (det siste verset der) skriv han klårt: Guds ord er evig. Det tyder at Bibelens moral, normer og dygder gjeld nå, fullt ut. Ingen ting er for gamalt. Her gjeld det altså: Utan helging skal ingen sjå Herren.
Der synda får leva, døyr gudslivet. Det er skræmande nå. Prestar, leiarar og andre kristne stemplar ein del ubehagelege bibelord slik: Utgått på dato. – Korleis er det med gudslivet då? Og vårt liv? Lever me i helginga?
b) Ei anna side er: Kvifor skal me verta helga? Eg er jo heilag og fullkomen i Kristus. Treng eg noko meir?
Nei, ikkje for å verta verdig for Gud, eller som ei avbetaling på synda og det dårlege kristenlivet. Det vert berre lovtrældom. Og den er livsfarleg.
Men me skal visa andre til Jesus, leia ein til himmelen. Tenk om eg kunne få lov til det! For me kan faktisk vinna nokon ved livet vårt. Det skriv Peter i 1. Pet.3, 1-2. Koner som har ufrelste menn, seier han, ”kan verta vunnen utan ord ved den måten de ferdast på, når dei ser dykkar reine ferd i age for Gud.”
Og me må erkjenna: Både liv og ferd og tale kunne vore betre. Det er sorga i eldre år.
c) Me her må me sanna: Me vert aldri syndfrie eller heilt fullkomne. John Wesley tala sterke ord om dette (og dermed metodismen). Han skriv i boka/(talen) ”Kristelig fullkommenhet” slik: Dei mogne kristne ”befridd fra syndige tanker og begjæringer. han er renset fra hovmod, fra onde lyster og egenvilje, - og fra vrede. Jesus fresler fra synder, ikkje bare i det ytre, men også hjertets synder.”
Dette trur ikkje me. Kjøtet er ikkje frelst. Den gamle Adam lever.
Ein lekpreikar møtte ein som sa han var heilag og heilt syndefri. Predikanten ville testa han og tokka seg bortåt mannen. Så sette han foten på tåa hans litt kraftig. Då kom eit sterkt bannord frå den heilage.
”Ja, det var det eg tenkte,” sa preikaren.
d) Men – helginga må skje ved evangeliet. Det kan ikkje skje i kjøteleg iver og eiga kraft. Helginga er ei frukt av frelsa. Golgata og nåden gjev kraft og vilje til ein ny veg. Songaren syng slik: ”Kraften til livets strid finner du der.”
Dette har mange skrive godt om. Og eg siterer litt av det.
Rosenius skriv ut frå Rom. 12, 1: ”Her lærer Paulus oss at det er Guds barmhjertighet som skal føde og fremme den rette helliggjørelsen. Ja, han lærer uttrykkelig at det ikkje er mulig med noen helliggjørelse uten at sjelen først er friggjort fra loven og er blitt salig ved nåden. Men hva er det apostelens formaning går ut på? Jo, at vi skal bære fram våre legemer som et levende og hellig offer. I selve hovudsaken er dette vår helliggjørelse, at vi gir oss selv til Gud som er offer.”
Eit anna sitat er frå ein gamal dogmatikk – truleg brukte Johs. Brandtzæg den på misjonsskulen på Framnes – i alle høve evd det første kurset der. Det var K. Krogh Tonnings dogmatikk frå 1879 (Han vart forresten katolikk vel 20 år seinare). Han skriv om ”den daglige fornyelses vesen”: ”Den Hellige Ånds gjerning for mer og mer å bringe Gudsbildet til fullendelse iden gjenfødte, er det vi forstår ved den daglige fornyelse eller helliggjørelsen i snevrere forstand.”
Vidare skriv han: ”Jo mer hjertet erkjenner og får skue inn i Guds nådes og den frelsende sannhets dybder, og jo mer det får fornemme av kristenlivets indre herlighet og kraft, jo mer den gjenfødte altså får se og smake at Herren er god (Salm 34,9), desto mer vil også hans vilje styrkes til vandringa i det nye levnet. Og slik blir han mer og mer hellig og rettferdig” (altså i livet).

3. Ei endeleg helging i himmelen.
Når Jesus Kristus openberrar seg, skriv Peter i 1. Pet.1, 13. Då vil mange ting henda. I denne samanhang skal me berre peika på temaet helging.
For Guds åsyn er me fullkomne, for oss sjølv og andre menneske er det ei skjult helging. Og den er det ikkje brist ved. I vårt kvardagsliv eig me derimot ei heller skrøpeleg helging full av brist. Det er vår erfaring som me berre må vedgå.
Når Jesus kjem att og me skal til himmelen, skjer derimot noko. Då vil den fullkomne himmelske helginga bli vår erfaring! Me vert også fullkomne i gjerning og kvardagsliv. Det veit me m. a. av ordet i 1. Joh. 3, 2: "Vi veit at når han openberrar seg, skal vi verta han like, for vi skal sjå han som han er." Då opplever me frelsa si fylde og får svaret på alt. Her er mange uløyste gåter i livet, og me ventar på mange svar.
Dette hadde W. A. Wexels sett inn i då han skreiv salmen: Tenk når engang. Det var i 1841. Då døydde verbroren Christian Delphin som var prest på Ringsaker. Wexels reiste til søster si, Fredrikke, som var gidt med presten. Der skreiv han songen i poesiboka hennar. Songen vart trykt i 1845.
Far gjekk ein dag i min tidlege ungdom og song på den. han var åleine bak løa, og eg skulle ha tak i han. Då høyrde eg dette verset:
”Tenk når engang jeg uten synd skal leve, hver tanke ren, hver gjerning uten brist,
når aldri jeg behøver mer å beve for muligheten av en syndig lyst.”
Eg kjende eg var på heilag grunn, og tenåringen rusla vekk. Eg kunne liksom ikkje bryta inn i ein heilagdom.
Der i Guds himmel – då vert alt godt.

Guds folk !

2007-05-05T00:25:00.000-07:00

Guds Folk

Guds folk er menneske som er omvende til Gud, trur forlating for syndene i Jesu namn og på grunn av hans forsoning – og så lever truslivet og ventar på Jesu kome. Me finn dei kanskje i alle land nå i ulike kyrkjesamfunn og kulturar. Fellesnemnaren er trua på Jesus. Tru og liv er bygt på Bibelen som Guds ord. Hovudsanningane i Bibelen er uttrykt i fleire vedkjenningsskrifter (bekjennelser eller symbol) der ein har sett ord på mange sider ved trua. Felles for dei evangeliske kristne er den apostoliske trusvedkjenninga (apostolicum). Men det er fleire: Den nkænske trusvedkjenninga (Nicænum), den Atanasiske (Athanasianum). For den lutherske kyrkja er Luthers vesle katekisme viktig og Den augsburgske vedkjenninga (Augustana).

På denne nettstaden vil me prøva å visa desse sanningane i Guds ord, og med vekt på det rosenianske og pietistiske synet slik me kjenner det frå kyrkjesoga og oppbyggingsskrifter. Det er óg vekkingslina i det kristne livet.

Redaktør: Nils Dybdal-Holthe. E-post: nilsdh@tele2.no

Tenk over !

2007-04-26T07:03:00.001-07:00

Kva er ein KRISTEN? Er det viktig? Det er mange meiningar om det i dag, men er alle like sanne? Tenk om me tek feil! Me har ei bok som talar om dette.

Tenk over dette nå: ”Dersom Bibelen er sann, får det konsekvensar for meg. Då vil heile framtida mi i æva vera avhengig av om eg er ein sann kristen.

I. FRELSE

Frelsa er det største av alt det Gud har gjort. Alt han skapte var "såre godt", står det i Bibelen. 1. Mos. 1,31. Men toppen på skaparverket er frelsa. Det er det største! Alt er Guds verk (Efes. 2, 8-10).Ingen ting er av oss sjølve. Det slår Bibelen fast. Sjølv dei største i Guds rike, har fått det! Kunne me berre ha det klart for oss, at alt saman er Guds gjerning. Me må sjå heilt bort frå oss sjølve.

Prøv det! La ditt eige fara. Du kan få lov å rekna det for ingen ting når du står for Gud. Det gjorde Paulus. Han fann Kristus (Fil 3, 8). Her gjeld altså ikkje di omvending, anger, bøn eller noko anna. Og slik er det ikkje berre nå i dag, men heile livet.

Kva skal me då sjå på?

Jesus (Hebr. 12, 2)! Der er svaret på alt. Når du trur på han, er han alt for deg i dette spørsmålet.

II. Kva er frelse?

Frelse kan vera fleire ting. Det første er det som skjer når du gir deg over til Gud. Du gir Jesus hjarta ditt og ber om tilgjeving for alle synder - og du får det! I Jesu namn. Men me brukar og ordet frelse om det å koma til himmelen. Då er me endeleg frelste frå alt vondt i denne verda og skal aldri meir sjå eller gjera ei synd. Alle farar og stormar er borte. Alle bylgjer er stilna. Du har ikkje fleire motstandarar. Du er frelst - for evig. Er ikkje det noko å eiga?

III. Er frelsa naudsynleg?

Mange spør kanskje slik: Er det så naudsynleg å bli ein kristen? Er det eigentleg nokon fåre her i verda? Er det noko etter døden - og blir ikkje alle frelste til slutt? Slike tankar kan nok leva i oss.

Då må me gå til Bibelen. Har me nokon anna stad der me finn sikre opplysningar om dette?

Korleis byrjar Bibelen?

Jo - Gud skapte alt, også menneska. Me vart til i Guds bilete (1. Mos. 1, 27). Me var då lik Gud i minst to ting: Me var utan synd, og me var opne og fortrulege med han. Det var lukkelege dagar i Edens hage. Menneska hadde ei rein sjel og eit reint samvit.

Er det slik i dag? Viss det var slik nå, trong me inga frelse. Då var alle frelste. Og då hadde det ikkje vore krig og sjukdom og ulukker.Gud har aldri skapt dette.

Men det hende noko i verda. Djevelen kom som ein slange og lokka menenska til ulydnad mot Gud. Adam og Eva fall for freistinga og gjorde Gud imot. 1. Mos. 3. Dette kallar me syndefallet. Om det skriv Paulus: "Synda kom inn i verda ved eitt menneske, og døden ved synda, og døden trengde gjennom til alle menneske, av di alle synda." Rom. 5, 12 og 18.

Slik talar Bibelen. Av di Adam og Eva synda, er me alle syndarar! Me er det av natur. Efes. 2, 3. Det er ein hovudtanke i Guds ord. Eg seier ikkje me kan forklara alt eller skjøna kvar detalj. Vår tanke er for liten til det. Dei store synder i verda viser tydeleg at det vonde er her. Og Gud er ikkje vond. Då var han ikkje Gud. Eg kan berre klynga meg til det Guds ord seier og tru på det.

Og Bibelen seier at alle har synda. Rom. 3,23. Me gjer personlege synder og står dermed ansvarlege for Gud. "Det er ikkje noko menneske som ikkje syndar," seier Ordet. 1. Kong. 8, 46.

Då kjem spørsmålet: Er synda så farleg? Er det kanskje slik at Gud ser forbi synda og "gløymer" henne? Profeten Esekiel skriv: "Den som syndar, han skal døy" (kap. 18, 4). Og synda si løn er døden skriv Paulus (Rom. 6,23).

Død i dette høve er ikkje berre den lekamlege døden. Den må me alle inn i. Men Bibelen talar og om ein andre død, som er fortapinga. Op. 20, 14. Det er det største alvoret, då mennesket er avskore frå Gud for alltid.

Difor er det naudsynleg å bli frelst. Elles går det oss sille. Himmelen er stengt for dei som lever i synda utan å gjera opp med Gud. Vil du ta sjansen på det?

IV. Kva er frelse?

Frelse er å bli berga - som når ein sjømann ligg på havet og har ingen ting å halda seg i. Båten er gått ned. Då kjem redningsskøyta - og tek han trygt inn til hamn. Han blir "frelst". Ei slik hending er lærerik å tenkja gjennom.

Han kan ikkje berga seg sjølv. Det går berre minuttar før kulden og bylgjene tek han. Ein annan må gripa inn.

Slik er frelsa.

På denne nettstaden kan du finna fleire talar og andaktar m.m. Sjå på spalta til venstre med ulike grupper å klikka deg fram til. Lukke til!