Israel og hedningene.
Av Nils Dybdal-Holthe.
Det gamle testamentet (GT) opererer med et klart skille mellom Israels folk og hedningene. For de siste er det ofte brukt ordet gojim (flert.) på hebraisk. Israel (jødene) er Guds utvalgte folk, alle andre er utenfor. Jødene oppfattet dette så sterkt at hedningene ble betraktet som urene. Se f. eks. Peter som skulle forkynne for Kornelius (Apg. 10-11). Det var utillatelig for en jøde å omgås hedninger. Gud viste Peter at ikke noe menneske var urent (Apg. 10, 28).
Denne todelingen er det viktig å kjenne når vi leser Bibelen. Og jeg tror ikke det går an å forstå forholdet jøde/hedning uten dette utgangspunktet. Og det henger sammen med Abrahams velsignelse: han er kalt ut fra det land han bor i og til et nytt land. Utvelgelsen forsetter i sønnen Isak og igjen i hans sønn Jakob som blir stamfar til Israels 12 stammer.
G.T.
I hele GT finnes denne todeling: Israel og folkene (som det heter i den nye Bibelen /1978). I bibelsk språk er hedning eller folkeslag alle de som ikke tilhører Israels folk. Og Gud handler med Israel på en spesiell måte. De stod i et paktsforhold til Gud som ingen annen. I dette folk skulle verdens frelser fødes, Messias. For både hedningene og jødene var syndere og behøvde frelse – og det er sett i evighetsperspektiv. Vår aller største skade er nettopp vår synd som er skilsmisse med Gud (Jes. 59, 2).
For å forstå litt av dette fikk Israel glimt av frelsen – først svake og vage forutsigelser om redning. Senere kom klarere løfter om en personlig frelser. Det var som en soloppgang (sml. Luk. 1, 78 og 2. Sam. 23, 3-4). Først noen stråler og svakt lysskjær i øst, så større og større lys til sola lyste fullt og helt som et ildhav på himmelen. Jeg synes Jes. 53 er dette store sollyset med mange detaljer om Messias.
Men denne åndelige frelse er ikke begrenset til jødefolket i GT. De står nok i sentrum, men er ikke alene. Flere ganger får vi høre at hedningene – de andre folkene, de fremmede – skal få del i frelsen. Allerede ved utvelgelsen av Abraham (1. Mos. 12, 3) blir det klarlagt at alle jordens slekter skal velsignes – dvs. hedningene til forskjell fra Abrahams etterslekt.
Senere ble løftet gjentatt. Det skjedde ved innvielsen av Salomos tempel, f. eks. 2. Krøn. 6, 32f. Ja, Guds fresle skal nå til jordens ende (Jes. 49, 6; 51, 4-6). Og jorden skal bli fylt av Herrens kunnskap (Jes. 11, 99). Som en flodbølge kommer det: alle tas med.
Likevel – Israel beholder særstillingen: Dere alene har jeg villet kjennes ved blant alle jordens ætter. Amos 3, 2. I dette folket ble Messias født, som Jesus selv sa: ”Frelsen kommer fra jødene” (Joh. 4, 22).
N.T.
Leser vi så gjennom NT, finner vi straks Israels spesielle stilling. Jesus var bare (i sitt jordeliv) sendt til de fortapte får/sauer av Israels hus (Mat. 10. 6), for de var som sauer uten hyrde (Mat. 9, 36).
Den samme respekt for Guds utvalgte folk lang tid etter korsfestelsen, finner vi hos Paulus. På tross av at han var hedningenes apostel (Rom. 11, 13), vender han seg først til jødene når han kom til et nytt sted (Apg. 13, 5). Og til romerne skriver han at evangeliet var en Guds frelse – for jøde FØRST (Rom. 1, 16). Det var først da jødene definitivt vendte seg fra evangeliet at han rystet støvet av seg og gikk til hedningene (Apg. 13, 46). Det samme finner vi hos Peter – f. eks. pinsedag. De han talte til da var overveiende jøder (Apg. 2, 5 og 14).
Dette kan ikke ha vært av pedagogiske hensyn. Både Peter og Paulus var selv jøder og (særlig Paulus) kjente Guds løfter og utvelgelse og handlet i overensstemmelse med det.
De første kristne menigheter må vesentlig ha bestått av jøder. Og i flere av brevene i NT er det tydelig adresse til dem, særlig hebreerbrevet.
Vi glemmer så lett denne særstilling jødene har fått. Det sier Guds ord vi skal ta oss i vare for (Rom. 11, 18ff).
Ny inndeling?
Når så NT skal dele menneskene inn i grupper, hvordan skjer det? Ef. 2, 14-16 sier at Jesus gjorde de to til ett nytt menneske. I lys av det kunne vi faktisk ha ventet at NT delte menneskene inn i frelste (av både jøder og hedninger) og vantro (av de samme etniske grupper).
Og religiøst sett er det sant, dvs. i vårt åndelige forhold til Gud. Derfor kan 1. Kor. 1, 18 tale om to slags mennesker – frelste og fortapte. Stilt overfor Gud i evighetsperspektiv er det bare disse to grupper det tales om. Derfor taler Jesus om den smale og den breie vei (Mat. 7, 13f). Og om evigheten som evig pine og evig liv (Mat. 25, 46). Vår kristne forkynnelse og misjon har alltid dette religiøse i sikte – og må ha det.
Men der setter ikke NT punktum. Paulus taler i 1. Kor. 10 om de kristnes sosiale vandel så vel som religiøse. Her deler han dem inn i tre. I v. 32 tales om jøder, grekere og Guds menighet. Det er en ikke uvesentlig inndeling. Jøder er Israel, grekere må være fellesbetegnelse for hedningene, og Guds menighet er de sanne troende. (I det mod. hebraiske NT er ordet grekere oversatt med ”gojim”, som betyr hedninger, og i den latinske Vulgata står det ”gentes”, hedninger).
Guds menighet i betydningen kristne (av jøder og hedninger) er altså en ny gruppe ved siden av de to andre. Dette er skrevet omkring 25 år etter Jesu korsdød. Hvis jødene ikke lenger var en spesiell gruppe, var en slik inndeling unødvendig, ja, direkte galt. Da burde det vel stått: grekere og kristne. Ser vi på Romerbrevet, er det ikke vanskelig å finne tredelingen igjen. Paulus taler om hedningene som synder, om de troende ”i Kristus” – og om jødene (særlig kap. 9-22). Og vi legger merke til at han har helt spesielle ord til de siste, og da taler han alltid til dem som gruppe, som nasjon.
Detaljer
Her er detaljer som ofte blir oversett. Når Paulus f. eks. i Rom. 11, 25f sier at ”hele Israel” skal bli frelst, står det i skarp kontrast til hedningene. Vi kan ikke komme forbi dette at Paulus taler om to grupper (utenom de kristne): jøder og hedninger. Hvordan kunne han det ca. 25 år etter korset og den nye pakt hvis de stod likt? Og noe mer: Han profeterer om Israels framtid. Han sier ikke bare: hvis Israel blir frelst, men de skal. Det betyr at en gang vil folket omvende seg og tro på Jesus som sin frelser. Hvordan kan man si noe slikt, hvis ikke folket skulle bli bevart som folk og nasjon?
Vi må huske at det dreier seg ikke om en generasjon eller to, men ca. 60 generasjoner etter korset. Derfor må Rom. 11, 26 også innebære at jødene ikke skal assimileres bort (dvs. opptas i, bli lik) andre folk. Hvor lenge skal dette vare? Til hedningenes fylde er kommet inn. Men betyr ikke en slik uttrykksmåte at hedningene her sees som egen gruppe adskilt fra Israel?
Men da blir det ikke rett, ja umulig å si at ”hele Israel” betyr alle de som lar seg frelse av både jøder og hedninger, altså det nytestamentlige Guds folk. Slik er uttrykket tolket av mange, bl.a. Calvin, Augustin og den eldre Luther. Både prof. S. Odland og O. Moe ser det umulige i å forstå det slik. I Rom. 9-11 tales det ”overalt om det virkelige Israels stilling og fremtidige skjebne til forskjell fra hedningene…” (S. Odland: Romerbrevet s. 185). Når man innrømmer det, må man også være konsekvent og ta ”Israel” i v. 26 om ”det virkelige Israels stilling” og framtid.
La oss tenke litt på dette i historisk perspektiv. Det er snart gått 2000 år siden Paulus profeterte. Og ennå lever dette folket! Er ikke det merkelig? Mon det ikke er den Allmektige som skjuler dem i sin hånd?
Men – et folk uten land! Og likevel ikke som andre. Det er litt av guddommens under at de er blitt bevart slik på tross av sin ”eventyrlige” lidelseshistorie.
Israels land
Det står visstnok ikke noe sted i NT direkte at Israel skal få sitt land igjen. Men er det det eneste ord? Hvis Gud har talt om den saken tidligere, er han ikke forpliktet til å si det igjen. Ingen steder i Bibelen er det visstnok heller ikke sagt at disse ordene skal tolkes åndelig om de kristne. Og slett ikke har Gud annullert løfte om landet. Hvilken rett har en teolog til å gjøre det da? Kan ikke det virke – rett og slett selvbestaltet? Jeg må si det er tynne argumenter når man stadig etterlyser ord i NT om landet.
Landløftet begynner i 1. Mos. 12,1 og 7 og kap. 13, 15. Og det gjentas stadig. Som repetisjon for en skoleelev er det. Se for eksempel Thompson’s Chain Reference Bible. Profetene får se det. Jer. 24, 6 og 31, 28. Det siste står faktisk umiddelbart foran ordet om en ny pakt. Og kapitlet avsluttes med et evig landløfte i tråd med Amos 9, 15. De skal samles fra alle land de er bortdrevet til og bo trygt i sitt eget land. Der skal de plantes i trofasthet. Jer. 32, 37. 41; Esek. 34, 13. Og Amos 9 blir sitert av Jakob på apostelmøtet (Apg. 15). Og det viser at ordet gjaldt nytestamentlig tid.
Her kan vi forresten stoppe litt. Sies det ikke i dag at alle GT ord må gjennom Jesus på korset? Møtet i Jerusalem var nærmere 20 år etter. Da ser altså de kristne at et uoppfylt løfte i GT blir oppfylt! Og det står ikke at de åndeliggjorde eller anvendte Amos 9, 11f på sin tid.
Nei, profetordet stemte med den historiske utviklingen. Men han siterer ikke hele avsnittet. Er det ikke da nokså nærliggende og logsik å si at resten også skal oppfylles? Og det må nødvendigvis skje senere ettersom det ikke var skjedd før. Forresten lever vi midt i oppfyllelsen av dette verset ennå – i misjonstiden. Herren holder også nå på med å ta seg ut et folk av hedninger.
Vår tid har så vidt fått se i alle fall noe av fortsettelsen. Han gjør ende på det siste fangenskapet og planter Israel i Eretz Israel. Og Guds ed på at de skal bli der, har vi Jer. 31, 35-40.
Pinse
Før pinse har Jesus en samtale med disiplene da han lover dem Ånden med kraft til vitnesbyrd. Disiplene hadde stilt ham et spørsmål: ”Herre, gjenreiser du på den tid riket for Israel?” Apg. 1, 6. Det er ingen tvil om at bakgrunnen for spørsmålet er landløftet i GT. Jødene hadde hørt om det og levde i forventningen. Og det var ingen misforståelse eller kjødelig innstilling. GT sa det klart med rene ord. (En annen sak er at noen jøder oppfattet dette politisk slik at de skulle bli et stort rike. Det står det ikke noe om her.)
Jesu svar er interessant: Det er ikke deres sak å vite tider eller timer… Endog S. Odland sier ”at Jesus så langt fra benektet at ’riket’ skal bli gjenreist for Israel, at han meget mer må sies å ha bekreftet det, for så vidt han nemlig bare avviser disiplenes spørsmål om tiden.” Odland fortsetter så å åndeliggjøre riket om de kristne.
Men det gjorde ikke Jesus. Han sa to ting: TIDEN for rikets opprettelse skulle de ikke beskjeftige seg med. (Hvis det hele gjaldt evangeliet og de kristne, var ikke tiden da allerede inntruffet?) Nei, det måtte gjelde en senere tid. I mellomtiden skulle de vitne i Åndens kraft. V. 8. Og det sier seg selv at dette vitnesbyrdet til hedningene måtte bli om den åndelige frelse. Derfor er det rett at misjonsforkynnelsen og vitnesbyrdet er om Jesu død og tilgivelse for synd. Vi ser at det er hovedsak i NT.
A. Valen-Sendstad må ha rett når han sier at det ville være oppsiktsvekkende om Gud mente riket var åndelig å forstå – og det ikke var nevnt i NT. Da måtte det simpelthen ha stått der. Jesus avviste ikke tanken om et rike for Israel, eller overførte det på de kristne. Det er en slutning eller tolking man gjør. Men det er ingen nødvendig slutning. Det er poenget her.
Hvis spørsmålet er galt stilt, er Jesu svar ufullstendig. Nå hadde han siste anledning på jord til å forklare saken som den var. Men han korrigerte ikke sine disipler på det punktet. Gamle August Dächsel sier (i sin kommentar) at Jesus bestemt antyder at Faderen vil ”bringe det til Udførelse”, han har makt til det.
Peters tale
Til sist skal vi antyde noe fra Peters tale etter pinsedag, Apg. 3, 18.21. Han ber jødene (brødre) vende om ”så hussvalelsens tider kan komme … og han kan sende den for dere utkårede Messias, Jesus, som himmelen skal huse inntil de tider da alt det blir gjenopprettet som Gud har talt om ved sine hellige profeter” (NO-30).
Dette må vel bety at noe i GT ikke var oppfylt – og som ikke ble oppfylt i NT-lig tid. Det skal komme en tid da alt skal gjenopprettes. Det er framtid. Hva gjelder det? Jo, det som profetene har talt om fra gammelt. Forutsigelsene om Jesu første komme i ringhet ble alle oppfylt.
Men Messias i herlighet? Riket?
Vi skal ikke være så snare til å åndeliggjøre det vi ikke forstår for å få brikkene til å passe sammen. Det kan hende noe hører gjenopprettelsen til. Ordet gjenopprettelse (gr.: apokatastaseos) er vanskelig. Litt vet vi om betydningen. Josefus brukte det f. eks. om jødenes gjenkomst fra Babylons fangenskap (Antiq. II). Det er også brukt om oppfyllelse. Ordet bør vi vel (med Odland) forstå ”som uttrykk for at i og med oppfyllelsen av alle Guds løfter til sitt folk vil gjenopprettelsen av Davids-riket i det sanne, fullkomne skikkelse finne sted”.
Og hvordan ikke la Davids-riket være det Davids-riket som GT har talt om. For også her er det unektelig til jøder det sies.
Krise i Israelteologien?
John Lundmark siterer i boka ”Israel i Bibelens lys” professor H. J. Kraus ved universitetet i Hamburg som sier: ”Israels gjenopprettelse som jødenes stat, og jødenes tilbakevending innebærer den største krise som kirkens teologi hittil har møtt”. Meningen er vel: Det kan hende vi må tenke om igjen om Israel. Er det virkelig slik som de teologiske lærebøker har sagt? Jeg må virkelig si at jeg har et oppriktig ønske om at man må komme ut av krisen på rett vis. Og personlig tror jeg at da må Israel få en annen plass enn det har. Og kunne vi i diskusjonen dempe litt på gemyttene, ville ikke det skade.
La dette få stå som et personlig vitnesbyrd om en overbevisning – uten brodd og snert til noen kant.
(Fra Dagen 22. sept. 1982.)
