Sangen om Noa.
1. Hvorfor bygger du Noa en båt
som en galning du bær deg jo åt.
Bygge båt oppå land, langt fra nærmeste strand,
Ingen av oss kan dette forstå.
2. Jo, se Herren har talt og har sagt,
at han snart tenker vise sin makt.
Ingen bedre seg vil, ikke en lytter til,
Derfor måtte vi alle forgå.
3. Seg imellom de rådslår så smått:
har det dit hen da virkelig gått?
Nei, det er ikke så, ingen kan det forstå,
Derfor fortsetter vi så som før.
4. Tiden iler og Noa har båt
til den gjerning av Gud han har fått.
Men av Noa man ler, og på skipet man ser:
Stakkars Noa har tapt sin forstand.
5. Han har sagt at en dom forestår
i over ett hundrede år.
Men alt er jo så likt, så herlig og rikt,
Alle sammen av oss har det godt.
6. Men en dag høres stormenes gny,
og i vester der mørkner en sky.
De ser Noa gå inn, inni bygningen sin,
Og herren slår døren igjen.
7. Men man skemter og ler liksom før,
og man banker på arkenens dør.
Noa, kom til oss ut, dette regn tar snart slutt.
Ingen seiltur det får du ennu.
8. Himlens sluser de åpner seg mer,
regnet strømmer fra skyene ned.
Tenk om Noa har rett, har vel dette man sett?
Herved alle skal måtte forgå.
9. Svaret kommer fra Himmelens Gud,
jeg har sendt dere Noa med bud.
Men de ville ei då, gamle Noa forstå,
Og nå er deres syndemål fullt.
10. Arken seiler så mektig og trygg
utpå dypeste havbølgers rygg.
Den som nå bor deri, trygg og sikker skal bli,
Til den stanser på Ararats berg.
11. Men en ark av et helt annet slag,
Herren Jesus har bygget en dag.
Tviler du eller tror, på deg selv det beror,
Om i dypet du havner en dag.
12. Nå er døren til arken ei stengd
for en tankeløs, larmende mengd.
Men en dag er for sent, om du ei det har ment.
Døren stenges for evig av Gud.
(Foreløpig oversettelse av NDH.)
lørdag 28. juni 2008
lørdag 14. juni 2008
- -Hovedlinjer i Bibelen
Ved Nils Dybdal-Holthe
– 1. Messiasprofetien
Gud skapte mennesket fullkomment og rent:
Vi ble skapt i Guds bilde. Men - etter kort tid kom verdens største katastrofe: Syndefallet. Og dermed kom den under Guds dom.
Da grep Gud inn, og han ga mennesket det første løfte allerede samme dag fallet skjedde. Det viser hans omsorg og kjærlighet. For da ga Gud løftet om kvinnens ætt som skulle knuse slangens hode. 1.Mos.3,15. Luther sier at dette gir de kristne en mektig trøst. For det var Kristus som skulle frelse verden fra synd, dom og død. Adam og Eva gikk altså ut av Edens hage med et godt løfte og håp for framtida.
Abraham
Mange år senere fikk en mann i det nåværende Irak besøk av Herren. Han skulle forlate sitt land og folk. Han skulle bli en velsignelse, ja, i ham skulle alle jordens slekter velsignes. Det var Abraham. 1.Mos.12,1-3. Det Gud hadde sagt til Adam, ble nå gjentatt og nærmere forklart. For den største velsignelse er ikke jordisk lykke, men en frelst sjel. Og det gjaldt ikke en familie eller noen få. Alle jordens slekter, fikk Abraham høre. Hele verden var regnet med. Nå måtte Gud arbeide lenge med Abraham og senere slekter for å få dem til å lytte til Ham og leve med Herren. Det har vist seg at fruktene av syndefallet spirer i hvert eneste menneske til alle tider. For å hjelpe menneskene, ga Gud mange nye løfter og sa det på forskjellig vis, Hebr.1,1. Slik ble de minnet om den rette vei.
Fredsfyrsten
Jakob ga folket et flott løfte mange år etter Abraham. Han talte til sine sønner og hadde et ord til hver enkelt. Og da talte han selvsagt til deres etterslekt også. Om Juda sier han bl.a.: ”Kongespir skal ikke vike fra Juda … inntil fredsfyrsten kommer og folkene blir ham lydige.”Fredsfyrsten er kongenes konge - og han var født av Juda stamme. Den første julenatt kom han. Men ennå er ikke alle folkene lydige, dvs. de tror ikke på ham og følger ham. Bibelen gir oss imidlertid løfter om det. Alle folkeslag skal høre selv om ikke alle enkeltpersoner skal ta imot budskapet.
David
Denne store kongen levde ca. 1000 år før kongen ble født i Betlehem. I Salme 2 (som mange tror er av David) skriver han merkelige ord, om den salvede og Sønnen som er født. Det var profetiske syner han fikk. Og Davids sønn, kong Salomo, skrev i salme 72 om hans navn som blir til evig tid og skyter friske skudd. David Welander skrev jo sin flotte sang ut fra dette.
Jesaja
Bibelens hovedlinje fortsetter. 700 år f.Kr. får Jesaja nye syner. En jomfru skal bli med barn, og det skal kalles Immanuel, kap.7. Gud med oss, betyr det - og ingen har vært det slik som Kristus. Han skal også ha flere andre navn: under, rådgiver, til og med Gud! Kap. 9. Men det største finner vi i kap. 53: han er såret for våre overtredelser… Det er nesten som å stå i utkanten av Golgata en fredag lenge etter. Der hang Jesus og ropte: Fullbrakt! Da lå straffen på ham, han ble knust for oss. Og mange av oss har fått legedom der, for alle våre synder.
Vi skynder oss til en av de siste bøkene i GT. Sakarias skriver om en som blir gjennomstunget. Da ble en kilde åpnet for Davids hus. Det er frelsen for alle. Kap. 12-13. Dette fikk jeg tro og oppleve - Jesus ble min FRELSER.
2. De svarte ordene - synd
Der Messiastanken lyser mot oss, er ordene om synd og vondskap svarte og tunge. Og vi finner dem gjennom hele Skriften. Det er virkelig sant som Paulus sier: Synden kom inn i verden ved ett menneske, Rom.8,12. Det skjedde i Edens hage. De tok av frukten og åt, står det. 1.Mos. 3.6. Det var ulydighet mot Gud. Det er litt av syndens kjerne. Mennesket reiser seg i protest mot Skaperen. Gud viste tydelig sin reaksjon ved å drive dem ut av Eden. NoahPå Noahs tid ser vi hvorledes det onde hadde utviklet seg. Ondskapen var stor, og alle deres tanker og hensikter var onde. 1.Mos. 6,5. Gud demonstrerte også dommen for dem: hele jorden ble lagt øde, slik ville han vise at ondskapen skulle utryddes. Noen få ble berget. Det var Guds venner, de utvalgte på jord. Noah viste at han var det ved å bygge et alter og tilbe Herren. Kap. 8.
Folkets synd
Gjennom hele Israels historie møter vi synden. Til og med lederne syndet og folket var ofte ulydige mot Herren. Det viser at synden bor i oss. De gamle kalte det ”slangesæden”. Og den bærer frukt i våre onde gjerninger.Abraham var en fin mann. Også han var en synder. To ganger løy han om kona si og sa hun var søster. Det gjorde han for å berge seg selv, 1.Mos. 12,12f. Sønnen Isak gjorde det samme, kap.26. Også Moses kunne svikte. I ørkenen Sin manglet de vann. En gang før hadde Gud sagt at Moses skulle slå på klippen, da skulle det komme vann. Men denne gang sa han: Tal til klippen, 4. Mos. 20,8. Men Moses slo. Det kom vann, men Herren refset sin tjener. Fordi dere ikke trodde, skal dere ikke føre folket inn i Kanaan, sa Herren. Slik kan de troende svikte og tape velsignelse i sitt liv.Vi vet at David og Salomo syndet. Profeten Jonas sviktet. Ja, hele Israels historie viser at synden og det onde har stor makt over menneskene. ProfettidaIkke minst viser dette seg når Israel kommer inn i sitt land, og profetene begynner som veiledere. De talte strengt og alvorlig om folkets synder. Folket syndet grovt og mye. Som eksempel kan vi bruke Jeremias og hans tid. Herrens ord kom til ham. Noe av det første han fikk vite var at Guds folk hadde syndet på to måter, kap.2,13. De hadde forlatt Herren - og funnet en erstatning for Ham. Gud kaller på dem: Vend tilbake… for jeg er nådig. Kap. 3,12. Søk etter de gamle stier, sa han, kap.6.
Men folket fortsatte å synde. Folket hadde et trossig og gjenstridig hjerte, 5,23. Ja, forferdelige og avskyelig ting skjedde i landet. De var falt fra med et evig frafall,8,5. Og profeten gråt. Han måtte fortelle dem at hele folket skulle sendes bort til Babel som straff - i 70 år. Kap.25,11f og 29,10. Og det skjedde. Gud holder alltid sitt ord. Det han har sagt, vil skje. Det viser Israels historie. En av de siste profetene var Haggai. Han var profet i Jerusalem omkring år 520 f.Kr. Noen av jødene var kommet hjem fra Babel, og de hadde bygt seg gode hus i landet. Men templet lå i grus. Derfor gikk det ikke så godt med folket. De ”får lønnen i en hullet pung”, sier han. Det er en følge av synden - de har prioritert seg selv og ikke Herren. Folket sier: ”Tiden til å bygge Herrens hus er ennå ikke kommet”. Hag.1,2. Derfor roper profeten ut: ”Gå opp i fjellet og hent tømmer! Bygg huset!” De må med andre ord omvende seg fra synden.LysMen alt var ikke håpløst for Israel. Gud tente selv et lys i mørke. Den siste profet i GT talte om en budbærer som skulle rydde vei, om paktens engel som skal komme. Mal.3,1. Det ble en 400 år lang og mørk natt før lyset ble tent da julestjernen tindret over krybba i Betlehem. Slik holder Gud ord - også for deg og meg om vi svikter.
”Gud er på tronen ennu -- .”
Også jeg fikk se dette lyset. Det avslørte at jeg var en synder som levde i et håpløst mørke. Jeg kunne ingen ting gjøre for å frelse meg selv.Men lysstrålene pekte videre - Jesus på korset kom til syne: Han bar min synd og betalte min bunnløse gjeld. I unge år kalte han og sa: Kom til meg, for jeg er verdens lys! Joh. 8,12. Da ble jeg frelst - av bare nåde.
3. Forsoningstanken
Et offer uttrykker soning. Et dyr eller et menneske må dø for at andre skal leve. Soning og forsoning taler om at synden må få sin straff og dom. To parter skal forlikes, og da må noe gjøres opp eller gjeld betales.
I Bibelen står ordet først og fremst i en frelsesbetydning. Hovedsaken er at mennesket har syndet og dermed kommet bort fra den levende Gud. Og synden er så alvorlig at den ikke bare kan glemmes eller ”tilgis”. Det måtte et oppgjør til, og de lærde har strevet mye etter å forstå dette rett. Vi skal ikke gå dypere inn i det. Her skal vi heller stanse ved noen sentrale bibelsteder om forsoningen. For Gud har talt om dette og vist oss litt av hemmeligheten ved frelsen.Offertanken er her sentral. Vi finner det gjennom hele Det gamle testamentet (GT). Allerede Kain og Abel ofret til Herren, 1.Mos.4. Der ser vi også at Gud ikke tar imot alle slags offer. Kain ble forkastet, mens Abel ble mottatt. Og slik har det alltid vært: Noen prøver å tilfredsstille Gud med det de selv har gjort. Det var Kains feil. Abel gikk i tro til Gud med et lam. Og nettopp der er hovedsaken i forsoningen.Også Noah ofret brennoffer til Herren. Gud hadde berget ham gjennom vannflommen. Det første han gjorde da var å bygge et alter for Herren. 1.Mos.8,20. Det viser at hans hjerte var rett, derfor var duften behagelig for Herren. Det viser også en hovedsak ved forsoningen.
Etter dette kan vi følge ofringene gjennom GT, hos Abraham, Isak, Jakob, Moses og senere i tabernaklet. Det taler om tro og avhengighet til Herren Gud. Men framfor alt taler det om død og blod. Det ser vi f.eks. ved utgangen av Egypt, 2.Mos.12. Det er et tydelig bilde på hva frelse og forsoning er og krever. Gud talte dom over Egypt fordi de syndet mot Herren. Alle førstefødte skulle dø. Det var dommen. Hvordan ville det da gå med Guds eget folk, Israel? Her hadde Gud en unik plan: Et dyr skulle dø i stedet for jøden. De skulle slakte et lam, og dermed hadde døden allerede gjestet det hjemmet. Blodet skulle smøres på dørstolpene - og var dermed en tydelig tale om død og at straffen allerede var skjedd der. Dermed underviste Herren sitt folk og sa: Slik er frelsen, slik må det gå til og folk skal berges fra synden. Det var også Moses som fikk beskjed om å bygge Tabernaklet og ordne med alle ofringene der. Da ble det enda klarere for folk, for nå skulle de ofre hver dag, og alle jøder skulle ta del i dette. Et par ting er ekstra tydelige. Det ene er paktens ark og nådestolen - det var lokket oppå arken, 2. Mos. 25. Det var det første han fikk befaling om å lage, for det er det viktigste. Arken skulle stå i det aller helligste. Der skulle menneskene møte Gud. Men først måtte de ofre og blodet skvettes på lokket. Bare ypperstepresten kunne gjøre det og gå inn til Gud. Slik er frelsen. Vi behøvde en yppersteprest - og et gyldig offer. Ellers var vi fortapt. Så sier Bibelen at Guds egen Sønn ble vår yppersteprest - og han ble også vårt offer. Han ofret seg selv som Guds lam for vår skyld. Og dette offer er nok til frelse. Soningen er akseptert av Gud selv. Joh. 1,29; Hebr. 3,1; 4,15; 5,1ff.I mange hundre år skjedde disse ofringene. Men det er én dag som skiller seg ut blant alle offerdagene. Det var på Den store forsoningsdagen, 3. Mos. 16. En gang om året kunne ypperstepresten gå inn i Det aller helligste - det var da han skvettet blod på nådestolen.
Det første offeret som Moses skrev om i 3. Mos. var brennofferet, kap. 1. Det var et blodig offer der hele dyret skulle brennes opp. Hver del skulle legges opp på alteret, hodet, føtter og innvoller. Alt skulle fortæres av ilden. Den som ofret, skulle først legge hånden på dyrets hode - og dermed overføre sine synder til dyret. Når dyret døde, ble det en stedfortreder og døde for ham. Slik er Jesus. Han hang på korset med alle våre synder på seg. Gud hadde overført dem til ham. Langfredag døde han som vår stedfortreder, der hver synd ble sonet og betalt. Paulus og Peter og Johannes skriver om dette. ”Det som var umulig for loven,... det gjorde Gud.” ”Dere ble kjøpt fri ... med Kristi dyrebare blod.” ”Og han er en soning for våre synder ... for hele verdens.”Det er vår frelsesgrunn. Salig er du som har bygget ditt liv der!
4. Israels folk.
En rød tråd gjennom hele GT er Israels folk. Menneskelig sett er det hovedaktøren i Bibelens historie. Intet folk har vært så hatet og elsket som Israel. Det er et meget viktig folk! Prøyserkongen Fredrik den store (d. 1786) spurte sin abbed Steimets: Finnes det noe bevis for at Gud eksisterer? - Jødene, Deres majestet! var svaret. I tillegg er det viseren på Guds klokke. Folkets skjebne forteller hvor nær vi er de siste dager. (Her må vi prøve å ta med mer.)4.
Bønn.
Gjennom hele Bibelen leser vi om bønn. Og i alle samfunn ber folk. Bønn er internasjonal. Og det begynte tidlig, og fortsetter helt til endens tid.Vi finner ingen vanlig bønn i Edens hage, da var det et naturlig forhold mellom Gud og mennesker. Men så snart syndefallet kom, møter vi bønnen. Da ble den nødvendig, for et skille var inntrått mellom mennesket og Gud. Den første bønnDen første gang vi møter dette er da Adam og Eva fikk barnebarn. Adams sønn Set fikk sønnen Enos - og ”på den tid begynte de å påkalle Herrens navn”. Noen mener at de hadde bedt før privat, men nå skjedde det offentlig. Her er altså verdens første bønnemøte. Familien følte behov for å tale med sin skaper, slik de før også hadde ofret til ham. De påkalte Herrens navn, står det. Det var Jahves navn de begynte å bruke. Og Jahve er senere Israels paktsgud. Han var så hellig at de våget ikke å uttale ordet Jahve - og ingen vet hvordan det egentlig skal uttales. Derfor sa de ofte bare ”navnet” el.l. For navnet er personen.
Nå ble det så vanlig å be at det ikke nevnes direkte så ofte. For det som er vanlig, skriver vi ikke mye om. Vi må tro at det var bønn i teltet til både Enok og Noah og andre som levde med Gud. For uten bønn finnes det ikke noe gudsliv. Den er ”sjelens åndedrett”. Abrahams slektDa Abraham kom til Kana’an etter en strevsom reise, slo han seg ned ved fjellet mellom Betel og Ai for en tid. Da står det: Han påkalte Herrens navn, 1.Mos. 12,8. Luther oversatte forresten det på en annen måte: han forkynte Herrens navn. Og Luther forklarte det slik: han ”underviste sine om Guds navn, så de lærte at Gud er barmhjertig og nådig og god mot menneskeslekten”. Abraham fortsatte nok med det. Og han bad for andre. I striden med Abimelek (1.Mos. 20) står at Gud sa: Abraham skal be for deg så du får leve. Sønnen Isak hadde hørt faren be og undervise om bønn. Han ble også en bønnens mann. I Beerseba slo han seg ned, og han ”påkalte Herrens navn”, 1.Mos. 26,25. Slik ble bønnen til Herrens navn et varemerke for Abrahams slekt. Og det fortsatte de med. Moses og IsraelOgså Moses kjente bønnen, selv om han ble oppfostret i Faraos hus. Israels folk i Egypt sukket og klaget og ropte til Gud om befrielse, står det. 2.Mos. 2,23. Noe hadde nok Moses lært av sin svigerfar, men mest lært han trolig i møte med Gud ved den brennende tornebusken, kap. 3.
Og det er nettopp i møte med Gud vi lærer å be rett. Det er den beste bønneskole. Moses’ bønneliv var så godt kjent at til og med Farao visste det. Flere ganger bad han Moses om forbønn: Be for meg, sa han, av frykt for følgene av å trosse Herren. Da står det: Så gikk Moses og bad til Herren. 2. Mos. 8,30. Han kjente bønneveien, og det hjalp. Tenk det står slik: Herren gjorde som Moses bad. Bønn er et redskap i Guds folks hender. Vi får lov til å bruke det i ”frelseskrigen”. Gud hører bønner i dag som før, synger vi. Det er sant. Men det gikk ikke så lett. Gang etter gang måtte Moses kjempe med Farao og be. Likevel kom seieren da Guds klokke slo. Og da Israel og Moses var kommet over Rødehavet som skilte dem fra Egypt, sang de lovsang til Herren, 2. Mos. 15. Det er egentlig en eneste takkebønn til Gud for hans hjelp. Og takken er drivkraften til å be mer. For den forteller om bønnesvar og Guds hjelp.Leser vi så videre i vår Bibel, finner vi bønnen som en tjukk rød tråd gjennom hele boka. Et enstemmig vitnesbyrd møter oss. Guds folk ber! Ikke minst ser vi det hos David. Jødene har brukt hans Salmebok som bønnebok. Allerede i Salme 4,2 kommer det: hør min bønn. Og den neste salmen: Til deg ber jeg, 5,3. Selve innholdet i Salmene er bønnerop - om nåde og hjelp og med takk. I en av de siste lovsangene oppfordrer han oss alle: Svar Herren med takk, 147,7. Det sømmer seg for Guds folk.Vi har ikke plass til å gå videre gjennom profetene i GT. Vi legger bare merke til at en av de siste profetene har et flott framtidsløfte: Gud selv skal utgyte (eller utøse) nådens og bønnens ånd, Sak. 12,10. Da taler han om fremtida - når Guds Sønn selv skulle komme. Det var evangeliets og nådens tid for hele verden. Da heter det: ”Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst, Rom. 10,13. Tenk at også jeg skulle få høre og tro det! Amen.
– 1. Messiasprofetien
Gud skapte mennesket fullkomment og rent:
Vi ble skapt i Guds bilde. Men - etter kort tid kom verdens største katastrofe: Syndefallet. Og dermed kom den under Guds dom.
Da grep Gud inn, og han ga mennesket det første løfte allerede samme dag fallet skjedde. Det viser hans omsorg og kjærlighet. For da ga Gud løftet om kvinnens ætt som skulle knuse slangens hode. 1.Mos.3,15. Luther sier at dette gir de kristne en mektig trøst. For det var Kristus som skulle frelse verden fra synd, dom og død. Adam og Eva gikk altså ut av Edens hage med et godt løfte og håp for framtida.
Abraham
Mange år senere fikk en mann i det nåværende Irak besøk av Herren. Han skulle forlate sitt land og folk. Han skulle bli en velsignelse, ja, i ham skulle alle jordens slekter velsignes. Det var Abraham. 1.Mos.12,1-3. Det Gud hadde sagt til Adam, ble nå gjentatt og nærmere forklart. For den største velsignelse er ikke jordisk lykke, men en frelst sjel. Og det gjaldt ikke en familie eller noen få. Alle jordens slekter, fikk Abraham høre. Hele verden var regnet med. Nå måtte Gud arbeide lenge med Abraham og senere slekter for å få dem til å lytte til Ham og leve med Herren. Det har vist seg at fruktene av syndefallet spirer i hvert eneste menneske til alle tider. For å hjelpe menneskene, ga Gud mange nye løfter og sa det på forskjellig vis, Hebr.1,1. Slik ble de minnet om den rette vei.
Fredsfyrsten
Jakob ga folket et flott løfte mange år etter Abraham. Han talte til sine sønner og hadde et ord til hver enkelt. Og da talte han selvsagt til deres etterslekt også. Om Juda sier han bl.a.: ”Kongespir skal ikke vike fra Juda … inntil fredsfyrsten kommer og folkene blir ham lydige.”Fredsfyrsten er kongenes konge - og han var født av Juda stamme. Den første julenatt kom han. Men ennå er ikke alle folkene lydige, dvs. de tror ikke på ham og følger ham. Bibelen gir oss imidlertid løfter om det. Alle folkeslag skal høre selv om ikke alle enkeltpersoner skal ta imot budskapet.
David
Denne store kongen levde ca. 1000 år før kongen ble født i Betlehem. I Salme 2 (som mange tror er av David) skriver han merkelige ord, om den salvede og Sønnen som er født. Det var profetiske syner han fikk. Og Davids sønn, kong Salomo, skrev i salme 72 om hans navn som blir til evig tid og skyter friske skudd. David Welander skrev jo sin flotte sang ut fra dette.
Jesaja
Bibelens hovedlinje fortsetter. 700 år f.Kr. får Jesaja nye syner. En jomfru skal bli med barn, og det skal kalles Immanuel, kap.7. Gud med oss, betyr det - og ingen har vært det slik som Kristus. Han skal også ha flere andre navn: under, rådgiver, til og med Gud! Kap. 9. Men det største finner vi i kap. 53: han er såret for våre overtredelser… Det er nesten som å stå i utkanten av Golgata en fredag lenge etter. Der hang Jesus og ropte: Fullbrakt! Da lå straffen på ham, han ble knust for oss. Og mange av oss har fått legedom der, for alle våre synder.
Vi skynder oss til en av de siste bøkene i GT. Sakarias skriver om en som blir gjennomstunget. Da ble en kilde åpnet for Davids hus. Det er frelsen for alle. Kap. 12-13. Dette fikk jeg tro og oppleve - Jesus ble min FRELSER.
2. De svarte ordene - synd
Der Messiastanken lyser mot oss, er ordene om synd og vondskap svarte og tunge. Og vi finner dem gjennom hele Skriften. Det er virkelig sant som Paulus sier: Synden kom inn i verden ved ett menneske, Rom.8,12. Det skjedde i Edens hage. De tok av frukten og åt, står det. 1.Mos. 3.6. Det var ulydighet mot Gud. Det er litt av syndens kjerne. Mennesket reiser seg i protest mot Skaperen. Gud viste tydelig sin reaksjon ved å drive dem ut av Eden. NoahPå Noahs tid ser vi hvorledes det onde hadde utviklet seg. Ondskapen var stor, og alle deres tanker og hensikter var onde. 1.Mos. 6,5. Gud demonstrerte også dommen for dem: hele jorden ble lagt øde, slik ville han vise at ondskapen skulle utryddes. Noen få ble berget. Det var Guds venner, de utvalgte på jord. Noah viste at han var det ved å bygge et alter og tilbe Herren. Kap. 8.
Folkets synd
Gjennom hele Israels historie møter vi synden. Til og med lederne syndet og folket var ofte ulydige mot Herren. Det viser at synden bor i oss. De gamle kalte det ”slangesæden”. Og den bærer frukt i våre onde gjerninger.Abraham var en fin mann. Også han var en synder. To ganger løy han om kona si og sa hun var søster. Det gjorde han for å berge seg selv, 1.Mos. 12,12f. Sønnen Isak gjorde det samme, kap.26. Også Moses kunne svikte. I ørkenen Sin manglet de vann. En gang før hadde Gud sagt at Moses skulle slå på klippen, da skulle det komme vann. Men denne gang sa han: Tal til klippen, 4. Mos. 20,8. Men Moses slo. Det kom vann, men Herren refset sin tjener. Fordi dere ikke trodde, skal dere ikke føre folket inn i Kanaan, sa Herren. Slik kan de troende svikte og tape velsignelse i sitt liv.Vi vet at David og Salomo syndet. Profeten Jonas sviktet. Ja, hele Israels historie viser at synden og det onde har stor makt over menneskene. ProfettidaIkke minst viser dette seg når Israel kommer inn i sitt land, og profetene begynner som veiledere. De talte strengt og alvorlig om folkets synder. Folket syndet grovt og mye. Som eksempel kan vi bruke Jeremias og hans tid. Herrens ord kom til ham. Noe av det første han fikk vite var at Guds folk hadde syndet på to måter, kap.2,13. De hadde forlatt Herren - og funnet en erstatning for Ham. Gud kaller på dem: Vend tilbake… for jeg er nådig. Kap. 3,12. Søk etter de gamle stier, sa han, kap.6.
Men folket fortsatte å synde. Folket hadde et trossig og gjenstridig hjerte, 5,23. Ja, forferdelige og avskyelig ting skjedde i landet. De var falt fra med et evig frafall,8,5. Og profeten gråt. Han måtte fortelle dem at hele folket skulle sendes bort til Babel som straff - i 70 år. Kap.25,11f og 29,10. Og det skjedde. Gud holder alltid sitt ord. Det han har sagt, vil skje. Det viser Israels historie. En av de siste profetene var Haggai. Han var profet i Jerusalem omkring år 520 f.Kr. Noen av jødene var kommet hjem fra Babel, og de hadde bygt seg gode hus i landet. Men templet lå i grus. Derfor gikk det ikke så godt med folket. De ”får lønnen i en hullet pung”, sier han. Det er en følge av synden - de har prioritert seg selv og ikke Herren. Folket sier: ”Tiden til å bygge Herrens hus er ennå ikke kommet”. Hag.1,2. Derfor roper profeten ut: ”Gå opp i fjellet og hent tømmer! Bygg huset!” De må med andre ord omvende seg fra synden.LysMen alt var ikke håpløst for Israel. Gud tente selv et lys i mørke. Den siste profet i GT talte om en budbærer som skulle rydde vei, om paktens engel som skal komme. Mal.3,1. Det ble en 400 år lang og mørk natt før lyset ble tent da julestjernen tindret over krybba i Betlehem. Slik holder Gud ord - også for deg og meg om vi svikter.
”Gud er på tronen ennu -- .”
Også jeg fikk se dette lyset. Det avslørte at jeg var en synder som levde i et håpløst mørke. Jeg kunne ingen ting gjøre for å frelse meg selv.Men lysstrålene pekte videre - Jesus på korset kom til syne: Han bar min synd og betalte min bunnløse gjeld. I unge år kalte han og sa: Kom til meg, for jeg er verdens lys! Joh. 8,12. Da ble jeg frelst - av bare nåde.
3. Forsoningstanken
Et offer uttrykker soning. Et dyr eller et menneske må dø for at andre skal leve. Soning og forsoning taler om at synden må få sin straff og dom. To parter skal forlikes, og da må noe gjøres opp eller gjeld betales.
I Bibelen står ordet først og fremst i en frelsesbetydning. Hovedsaken er at mennesket har syndet og dermed kommet bort fra den levende Gud. Og synden er så alvorlig at den ikke bare kan glemmes eller ”tilgis”. Det måtte et oppgjør til, og de lærde har strevet mye etter å forstå dette rett. Vi skal ikke gå dypere inn i det. Her skal vi heller stanse ved noen sentrale bibelsteder om forsoningen. For Gud har talt om dette og vist oss litt av hemmeligheten ved frelsen.Offertanken er her sentral. Vi finner det gjennom hele Det gamle testamentet (GT). Allerede Kain og Abel ofret til Herren, 1.Mos.4. Der ser vi også at Gud ikke tar imot alle slags offer. Kain ble forkastet, mens Abel ble mottatt. Og slik har det alltid vært: Noen prøver å tilfredsstille Gud med det de selv har gjort. Det var Kains feil. Abel gikk i tro til Gud med et lam. Og nettopp der er hovedsaken i forsoningen.Også Noah ofret brennoffer til Herren. Gud hadde berget ham gjennom vannflommen. Det første han gjorde da var å bygge et alter for Herren. 1.Mos.8,20. Det viser at hans hjerte var rett, derfor var duften behagelig for Herren. Det viser også en hovedsak ved forsoningen.
Etter dette kan vi følge ofringene gjennom GT, hos Abraham, Isak, Jakob, Moses og senere i tabernaklet. Det taler om tro og avhengighet til Herren Gud. Men framfor alt taler det om død og blod. Det ser vi f.eks. ved utgangen av Egypt, 2.Mos.12. Det er et tydelig bilde på hva frelse og forsoning er og krever. Gud talte dom over Egypt fordi de syndet mot Herren. Alle førstefødte skulle dø. Det var dommen. Hvordan ville det da gå med Guds eget folk, Israel? Her hadde Gud en unik plan: Et dyr skulle dø i stedet for jøden. De skulle slakte et lam, og dermed hadde døden allerede gjestet det hjemmet. Blodet skulle smøres på dørstolpene - og var dermed en tydelig tale om død og at straffen allerede var skjedd der. Dermed underviste Herren sitt folk og sa: Slik er frelsen, slik må det gå til og folk skal berges fra synden. Det var også Moses som fikk beskjed om å bygge Tabernaklet og ordne med alle ofringene der. Da ble det enda klarere for folk, for nå skulle de ofre hver dag, og alle jøder skulle ta del i dette. Et par ting er ekstra tydelige. Det ene er paktens ark og nådestolen - det var lokket oppå arken, 2. Mos. 25. Det var det første han fikk befaling om å lage, for det er det viktigste. Arken skulle stå i det aller helligste. Der skulle menneskene møte Gud. Men først måtte de ofre og blodet skvettes på lokket. Bare ypperstepresten kunne gjøre det og gå inn til Gud. Slik er frelsen. Vi behøvde en yppersteprest - og et gyldig offer. Ellers var vi fortapt. Så sier Bibelen at Guds egen Sønn ble vår yppersteprest - og han ble også vårt offer. Han ofret seg selv som Guds lam for vår skyld. Og dette offer er nok til frelse. Soningen er akseptert av Gud selv. Joh. 1,29; Hebr. 3,1; 4,15; 5,1ff.I mange hundre år skjedde disse ofringene. Men det er én dag som skiller seg ut blant alle offerdagene. Det var på Den store forsoningsdagen, 3. Mos. 16. En gang om året kunne ypperstepresten gå inn i Det aller helligste - det var da han skvettet blod på nådestolen.
Det første offeret som Moses skrev om i 3. Mos. var brennofferet, kap. 1. Det var et blodig offer der hele dyret skulle brennes opp. Hver del skulle legges opp på alteret, hodet, føtter og innvoller. Alt skulle fortæres av ilden. Den som ofret, skulle først legge hånden på dyrets hode - og dermed overføre sine synder til dyret. Når dyret døde, ble det en stedfortreder og døde for ham. Slik er Jesus. Han hang på korset med alle våre synder på seg. Gud hadde overført dem til ham. Langfredag døde han som vår stedfortreder, der hver synd ble sonet og betalt. Paulus og Peter og Johannes skriver om dette. ”Det som var umulig for loven,... det gjorde Gud.” ”Dere ble kjøpt fri ... med Kristi dyrebare blod.” ”Og han er en soning for våre synder ... for hele verdens.”Det er vår frelsesgrunn. Salig er du som har bygget ditt liv der!
4. Israels folk.
En rød tråd gjennom hele GT er Israels folk. Menneskelig sett er det hovedaktøren i Bibelens historie. Intet folk har vært så hatet og elsket som Israel. Det er et meget viktig folk! Prøyserkongen Fredrik den store (d. 1786) spurte sin abbed Steimets: Finnes det noe bevis for at Gud eksisterer? - Jødene, Deres majestet! var svaret. I tillegg er det viseren på Guds klokke. Folkets skjebne forteller hvor nær vi er de siste dager. (Her må vi prøve å ta med mer.)4.
Bønn.
Gjennom hele Bibelen leser vi om bønn. Og i alle samfunn ber folk. Bønn er internasjonal. Og det begynte tidlig, og fortsetter helt til endens tid.Vi finner ingen vanlig bønn i Edens hage, da var det et naturlig forhold mellom Gud og mennesker. Men så snart syndefallet kom, møter vi bønnen. Da ble den nødvendig, for et skille var inntrått mellom mennesket og Gud. Den første bønnDen første gang vi møter dette er da Adam og Eva fikk barnebarn. Adams sønn Set fikk sønnen Enos - og ”på den tid begynte de å påkalle Herrens navn”. Noen mener at de hadde bedt før privat, men nå skjedde det offentlig. Her er altså verdens første bønnemøte. Familien følte behov for å tale med sin skaper, slik de før også hadde ofret til ham. De påkalte Herrens navn, står det. Det var Jahves navn de begynte å bruke. Og Jahve er senere Israels paktsgud. Han var så hellig at de våget ikke å uttale ordet Jahve - og ingen vet hvordan det egentlig skal uttales. Derfor sa de ofte bare ”navnet” el.l. For navnet er personen.
Nå ble det så vanlig å be at det ikke nevnes direkte så ofte. For det som er vanlig, skriver vi ikke mye om. Vi må tro at det var bønn i teltet til både Enok og Noah og andre som levde med Gud. For uten bønn finnes det ikke noe gudsliv. Den er ”sjelens åndedrett”. Abrahams slektDa Abraham kom til Kana’an etter en strevsom reise, slo han seg ned ved fjellet mellom Betel og Ai for en tid. Da står det: Han påkalte Herrens navn, 1.Mos. 12,8. Luther oversatte forresten det på en annen måte: han forkynte Herrens navn. Og Luther forklarte det slik: han ”underviste sine om Guds navn, så de lærte at Gud er barmhjertig og nådig og god mot menneskeslekten”. Abraham fortsatte nok med det. Og han bad for andre. I striden med Abimelek (1.Mos. 20) står at Gud sa: Abraham skal be for deg så du får leve. Sønnen Isak hadde hørt faren be og undervise om bønn. Han ble også en bønnens mann. I Beerseba slo han seg ned, og han ”påkalte Herrens navn”, 1.Mos. 26,25. Slik ble bønnen til Herrens navn et varemerke for Abrahams slekt. Og det fortsatte de med. Moses og IsraelOgså Moses kjente bønnen, selv om han ble oppfostret i Faraos hus. Israels folk i Egypt sukket og klaget og ropte til Gud om befrielse, står det. 2.Mos. 2,23. Noe hadde nok Moses lært av sin svigerfar, men mest lært han trolig i møte med Gud ved den brennende tornebusken, kap. 3.
Og det er nettopp i møte med Gud vi lærer å be rett. Det er den beste bønneskole. Moses’ bønneliv var så godt kjent at til og med Farao visste det. Flere ganger bad han Moses om forbønn: Be for meg, sa han, av frykt for følgene av å trosse Herren. Da står det: Så gikk Moses og bad til Herren. 2. Mos. 8,30. Han kjente bønneveien, og det hjalp. Tenk det står slik: Herren gjorde som Moses bad. Bønn er et redskap i Guds folks hender. Vi får lov til å bruke det i ”frelseskrigen”. Gud hører bønner i dag som før, synger vi. Det er sant. Men det gikk ikke så lett. Gang etter gang måtte Moses kjempe med Farao og be. Likevel kom seieren da Guds klokke slo. Og da Israel og Moses var kommet over Rødehavet som skilte dem fra Egypt, sang de lovsang til Herren, 2. Mos. 15. Det er egentlig en eneste takkebønn til Gud for hans hjelp. Og takken er drivkraften til å be mer. For den forteller om bønnesvar og Guds hjelp.Leser vi så videre i vår Bibel, finner vi bønnen som en tjukk rød tråd gjennom hele boka. Et enstemmig vitnesbyrd møter oss. Guds folk ber! Ikke minst ser vi det hos David. Jødene har brukt hans Salmebok som bønnebok. Allerede i Salme 4,2 kommer det: hør min bønn. Og den neste salmen: Til deg ber jeg, 5,3. Selve innholdet i Salmene er bønnerop - om nåde og hjelp og med takk. I en av de siste lovsangene oppfordrer han oss alle: Svar Herren med takk, 147,7. Det sømmer seg for Guds folk.Vi har ikke plass til å gå videre gjennom profetene i GT. Vi legger bare merke til at en av de siste profetene har et flott framtidsløfte: Gud selv skal utgyte (eller utøse) nådens og bønnens ånd, Sak. 12,10. Da taler han om fremtida - når Guds Sønn selv skulle komme. Det var evangeliets og nådens tid for hele verden. Da heter det: ”Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst, Rom. 10,13. Tenk at også jeg skulle få høre og tro det! Amen.
Abonner på:
Innlegg (Atom)