fredag 22. juni 2007

Kontekstualisering

Af Mikkel Vigilius.

Hentet fra den danske bloggen: http://nyt-i-natten-manus.blogspot.com

Vi lærer til stadighed nye ord. Et ord, som anvendes med tiltagende hyppighed af kristne i vores del af verden og måske især af teologer, er ’kontekstualisering’.

Ordet kommer som regel på bane i forbindelse med en argumentation for, at vi har brug for nye arbejdsformer og strategier i det kristne arbejde. Man påpeger da, at vi er kaldet til at forkynde evangeliet ind i vor egen tid og kultur – vor egen kontekst.

Den kontekst, vi befinder os i, er anderledes end f.eks. den kontekst, som den danske vækkelsesbevægelser blev til i for halvandet hundrede år siden.
De lutherske vækkelsesbevægelsers traditionelle arbejdsformer og strategier blev udviklet i og passede til den oprindelige kontekst, men de passer ikke nødvendigvis lige så godt til vores kontekst.

Det er vores udfordring til stadighed at bearbejde vore ydre former, så de passer til vor egen tid og giver vantro mennesker de bedst mulige betingelser for at møde og høre evangeliet ind i deres situation og hverdag.
Vi må med andre ord praktisere ’kontekstualisering’.

Så langt vil de færreste være uenige. De ydre arbejdsformer i missionsarbejdet har til stadighed ændret sig i forhold til konteksten – og må gøre det.

Allerede hos apostlene ser vi, at de anvender forskellige strategier, prædikenopbygninger, sprogbrug og billedbrug afhængig af, om de går til og forkynder for jøder eller for hedninger.

Videre frem i kirkens historie ser vi en stadig udvikling af nye arbejdsformer og formidlingsformer i missionsarbejdet.
Både reformationen, pietismen og vækkelserne i 1800-tallet bragte mange nye former med sig.
Det samme gjorde det 20. århundrede - og som regel uden indre brydninger i vækkelsesbvægelserne.
Men netop inden for de sidste par årtier er der gang på gang opstået debat om nye former og strategier i missionsarbejdet.



Hvorfor denne debat?

Er det, fordi en gruppe missionsfolk helt har mistet det historiske perspektiv og holder fast ved én bestemt traditionel arbejdsform og forsamlingsform med en indædt modvilje mod enhver form for fornyelse af formerne?

Der findes vel sådanne folk, der er reserverede over for stort set enhver forandring af det tilvante. Men hos de fleste missionsfolk mærker man alligevel en klar forståelse for, at arbejdets former må være i stadig udvikling – for evangeliets skyld.

Der synes således ikke at være uenighed om, hvorvidt vi skal praktisere kontekstualisering. Debatten drejer sig om, hvordan vi kan gøre det på en sådan måde, at vi bevarer den evangeliske klarhed, bibelske sandhed og åndelige kraft i vores arbejde.

Kontekstualisering er ingen ufarlig beskæftigelse. Det viser historien med al tydelighed.

Når vi i dag hører ’rationalismen’ og ’liberalteologien’ nævnt, vækker det ikke positive associationer hos bibeltro kristne.
Vi ved, at disse bevægelser førte en kødelig tænkning ind i kirken, som udhulede og dræbte troen hos mange.
Hvad vi måske ikke så ofte tænker på, er, at begge bevægelser havde et missionerende sigte.

De var båret af sorg over, at så mange mennesker forlod kirken, og tog sigte på at formidle evangeliet på en ’kontekstuel’ måde, så at samtidens vantro kunne opleve kristendommen relevant, sympatisk, fornuftig og forståelig.
Skulle samtidens mennesker nås måtte det ske ved en forkyndelsesform, der ikke blev oplevet for alvorlig, skarp og udfordrende, men lys, positiv og æstetisk stimulerende.

Det skulle ske ved gudstjenester, der ikke var for indforståede og ikke gravede for dybt i Bibelen og i centrale lærespørgsmål, men rettede sig mod og var forståelige for folk uden klassisk kristen tro og kundskab.
Det måtte ske gennem en menighed og forkyndere, der kunne bevise kristendommens kraft til at løfte mennesker og give dem et bedre liv.

Og det måtte ske ved en forkyndelse, der ikke talte for stærkt om synd og nåde, men lagde vægt på opmuntrende budskaber og på at vise, at Gud var relevant i forhold til tilhørernes erkendte problemer og længsler.

Ad denne vej blev kirken drænet for åndelig kraft og levende tro – og sognekirkerne blev tømt! Det skete først omkring år 1800 og dernæst omkring år 1900.
Nu er der atter gået 100 år.
Er det underligt, at nogle frygter, at historien vil gentage sig?

Hvordan undgår vi, at vore kontekstualiserings-bestræbelser fører os ind i en ny opløsning af vores teologi, tro og åndskraft til ubodelig skade for missionsarbejdet?
Hvordan kan vi bedrive ret og god kontekstualisering, så vi kan være redskaber for Guds riges udbredelse og Guds frelsende gerning i vor tid og kultur?

Det spørgsmål finder vi ikke svar på ved hjælp af mennesketanken!
Gud har jo netop valgt at udbrede sit rige og udfolde sin frelsende kraft i verden på en måde, som er helt ubegribelig og virker tåbelig for mennesketanken.
I samme grad, som vi lader os lede af menneskelige tanker om det mest hensigtsmæssige og effektive, står vi derfor i alvorlig fare for at glide ud af Guds gerning.

Guds handlemåde er er kun begribelig for troen, og den er kun åbenbaret for os i Skriften.
Når vi læser om apostlenes missionspraksis og lægger øre til deres vejledning i åndelig kraftfuld missionsvirksomhed, må vi gang på gang undres.
Vi ser, at Guds Ånd lader sine tjenere arbejde på en helt anden måde, end vi umiddelbart ville finde det hensigtsmæssigt.

Nogle eksempler:

• Apostlenes forkyndelse til ikke-kristne er ikke let, lys og behagelig i sin form, men udfordrende, myndig, skarp – og kærlig. Den skaber modstand – og vækkelse! (Se f.eks. ApG 2, 14-40; 7,2-53; 13,16-52)

• Apostlene præsenterer aldrig Gud som den store hjælper i forhold til menneskers erkendte problemer, men afdækker straks deres dybeste og egentlige problem: synden og Guds vrede! (Se f.eks. ApG 3,12-26; 4,8-12; 17,22-31)

• Apostlene lægger ikke vægt på en æstetisk stimulerende prædikenform. De frygter tværtimod optagethed af formen. Den ydre form skal tjene til én ting: at tydeliggøre budskabet! (1 Kor 1,18-2,5; 2 Tim 2,2)

• Alle ydre former og alle dele af forkyndelsen sigter på at lede tilhørerne hen til evangeliet om Jesu frelsergerning på korset. Det er et dybt anstødeligt ord, men heri er frelseskraften! (Rom 1,16; 1 Kor 1,18)

• Apostlene mener ikke, at menigheden og forkynderne skal eller kan virke imponerende. Deres rigdom er en usynlig skat i Kristus. Denne skat kan alene åbenbares af Ånden – gennem ordet! (1 Kor 1,26-31; 2 Kor 4,1-18)

• Gudstjenesten i NT retter sig ikke mod de vantro, men mod de troende. Den er deres åndelige kraft- og fornyelsescenter, hvor de udrustes til at være levende vidner om Jesus i hverdagen! (1 Kor 14,16; 1 Pet 3,15)

Mange andre eksempler kunne nævnes.
Men disse er tilstrækkelige til at vise, at vi må nære den dybeste mistillid til vor egen menneskelige tænkning om, hvad der er effektivt og hensigtsmæssigt i missionsarbejdet.
Vil vi tage del i Guds arbejde, må vi først spørge ham , hvordan han arbejder – og lade os lede af det!

Vi må tage fat om og arbejde med konstekstualiseringens udfordring.
Men det må ske på Skriftens grund og i apostlenes spor. Ellers mister vi uvægerligt den evangeliske klarhed, den bibelske sandhed og den åndelige kraft i vores arbejde!

tirsdag 19. juni 2007

Vranglære og frafall

Tidl. kretssekr. Erik Høiby har skrevet to artikler i Dagen 18-19. juli 2007. Der analyserer han Hallesbys taler i NRK i 1953 og på Nærbø i 1957. Det fører ham inn i en analyse av bl. MF og noen kristne organisasjoner, og så dette i lys av Calmeyermøtet i 1920.

Vranglæren har i etterkrigstida fått god grobunn, og de vi hadde ventet fasthet og stødighet av i lærespørsmål, har sviktet. Det kan vi ikke unnslå å nevne nå. Fruktene ser vi både i forkynnelsen og i aktuelle lærespørsmål, som kvinneprestsaken, homofilisynet og ikke minst forkynnelsen av det evige alvor: frelse eller fortapelse til slutt.

Høiby skriver bl. a.: "En tendens til må nevnes: Der en historisk-kritisk metode føres inn ved en bibelsk læreanstalt, viser det seg ofte at synet på Skriftens inspirasjon (ved Den Hellige Ånd) svekkes. Skriftens indre åndelige enhet blir borte, og frimodigheten til å forkynne med åndelig autoritet og overbevisning kan også etter hvert gå tapt."

Noen steder er nok det skjedd. Takk for analysen og for dette varsko.

fredag 8. juni 2007

Ludvig Hope: De vise menn

Bibelteksten står skrevet i Matt.2,7-12
De vise menn fikk av Gud visshet om at de ikke skulle gå samme vei tilbake som de kom. Dro de samme veien hjem igjen, så ville de møte Herodes, som søkte å ta Frelserens liv, Han som de hadde funnet.

Jesus var i fare da Han ble født til verden og Han er i fare hver gang Han blir født inn i en synders hjerte. Derfor må heller ikke du og jeg gå den samme veien som før, om vi vil at Jesus skal leve i oss.

Vi må gå en ny vei og søke et nytt selskap. Gjør vi ikke det, så vil det bli vanskelig, ja rent umulig å eie den Frelseren vi har funnet.

Mange har ment, og mange mener den dag i dag, at de kan nok være kristne uten å gå en ny vei, uten å gi opp det gamle laget, de gamle kammeratene. Og så er de der også etter at de har funnet Frelseren.


Og merkelig nok: Som Herodes ville at vismennene skulle komme til han etter at de hadde funnet Jesus, vil verdslige mennesker også at vi skal komme og være sammen med dem som før, nå når vi har blitt kristne. Det blir så logisk og ser så rett ut når verden ikke vil slippe oss. ”Dere kunne kanskje vinne oss også? Dere vil vel ikke gå ifra oss, når dere tror dere er blitt bedre enn oss?”

Så lar mange seg lure, og så blir det ikke klart skille mellom kristendom og verdslighet. Og så blir kristendom hos disse menneskene en blanding av verdslighet og kristendom. Til slutt er det ikke stort mer som er synd, fordi den Jesus som ble født i hjertet, ble myrdet. Eller rettere sagt: Du mistet din Frelser, og dermed gudslivet.

Denne faren lurer særlig på oss kristne som lever nå! Den mørke pietistiske tid, da nesten alt var synd, den er nå forbi. Nå holder vi på å gå for langt på den andre kanten. Den kristne ungdom skal være sammen med den verdslige ungdommen, i lag og lek, og det som verre er. I stedet for frisinn blir det lettsinn, istedenfor vakker og sømmelig kledd ungdom blir det pyntedokker, og i stedet for kristendom blir det en grå sammenrøring som ikke hører hjemme noe sted.

Om min røst kunne høres, så ville jeg rope ut til alle kristne og advare dere for den veien. Den er farlig, mye farligere enn mange tror. Jeg vet den er farlig, fordi jeg har prøvd å gå den. Det er bedre å være litt for mye redd enn for lite redd. Søk selskap med Gud i Bibelen og i bønnerommet, og søk selskap med Guds folk. Den veien er det du og jeg skal dra. Gå så ut mellom dine medmennesker som en kristen og la ikke de dra deg til seg, men dra du dem til Gud. På denne veien får du kraft til å nå hjemlandet fri og frelst.

(Stykket er hentet fra boka: ”Mot målet” (side 60 – 62) skrevet av Ludvig Hope. PS: Jeg har skrevet om språket fra gammel nynorsk til bokmål, men budskapet er ikke forandret eller for gammelt. Det er faktisk høyaktuelt i dag! 28.12.2005 Bjarte Espevik)

torsdag 7. juni 2007

Hallesby: Skyldfri - ifølge oppgjør.

Av professor Ole Hallesby.


I himmelen følger de nøye med i det som skjer i et menneskehjerte på jorden. Når den vakte sjel endelig bestemmer seg, da blir det glede i himmelen, sier Jesus. Engstelig vender synderen sitt øye opp mot Frelseren. han kan ikke forstå at Frelseren kan ta imot en slik som han. Men han orker likevel ikke la være å prøve. Nå får det briste eller bære.

I det øyeblikk foregår der i himmelen en høytidelig domshandling, forteller Skriften. De himmelske bøker åpnes. Der står alle hans synder - store og små - opptegnet. Der er hele hans liv bokført. Og likeså forsiktig settes det nå med Jesu blod en rød strek over hele synderegisteret. Og under det hele skriver Faderen selv: SKYLDFRI IFØLGE OPPGJØR med min sønn på Golgata.


Det er denne domshandling som ifølge Skriften kalles rettferdiggjørelse. Dette ord klinger i våre ører noe fremmed. Det hele blir anskueligere for oss, når vi bruker det ord som på norsk svarer til det greske, nemlig frikjenne. Det er altså en frifinnelsesdom som utføres. Den til døden skyldige og dømte forbryter står der frikjent i samme øyeblikk som han la hele sin fortapte sak i Jesu hånd.

Hva er det som bringer dette omslag? Det er to ting, sier Skriften:

a) Kristus har for over 1900 år siden gjort opp den syndige slekts regnskap med Gud. - Det kostet ham livet. For syndens straff er døden. Fra det øyeblikk av er Gud forlikt med slekten, slik at han nå er villig til å møte alle syndere i stedfortrederen Jesus Kristus og gi dem del i det som stedfortrederen vant for slekten ved sitt liv og ved sin død. I den grad er forsoningen en kjensgjerning fra Guds side at han sender bud etter hver eneste synder og sier: "La deg forlike med Gud."

b) Fra synderens side er troen en 'betingelse' for frifinnelse. Rettferdiggjort ved troen, Rom. 5, 1; 3, 26; 4, 5. Det vil si at det oppgjør som Jesus ordnet for oss ved sin død, det kan ikke jeg få godt av før jeg kommer til Gud og vedkjenner meg den bunnløse skyld og gjeld jeg faktisk står i. Og så i min totale fallitt vender meg til min frelser med bønn om å få den gjeldfrihet han vant for meg.
--- (Hentet fra et blad, u.å.)

tirsdag 5. juni 2007

P. Mikkelsen: Jeg vil

Artikkel av forkynner Peder Mikkelsen, i LM., Danmark.
Oversatt av NDH.


Vi kristne er spesielt opptatt av kristenlivets frukter i dag. Folk må kunne se på våre liv at vi hører Gud til. Troen må sette spor.

Midt i dette kan du oppleve at du har et kaldt, dødt og vanhellig hjerte, og da er du et takknemlig offer for svepen som svinges over deg.

Du bøyer hodet i avmakt når du hører om kjennetegnene på en kristen. - Her strekker du ikke til. Fruktene er få og forkrøplet, og du har vanskeligheter med å være villig i ditt trege og motvillige hjerte.

Du har ikke noe høyere ønske enn å finne disse fruktene i livet ditt.
Men til mer du ser på disse fruktene og arbeider og er villig til å bli et glad og frimodig vitne for Jesus, jo mer umulig opplever du at du er.

Denne følelsen er dypt forvirrende, og du sitter igjen med en følelse av avmakt, fordi du slett ikke ser noen utvei.

Midt i dette er det et bibelvers som har fått lov å slå rot i mitt liv. Det er et ord jeg har tatt imot, og som har satt både frukten og helliggjørelsen i det rette perspektiv for meg.

Det er ordet i Salme 119, 32: "Dine buds vei vil jeg løpe. For du frir mitt hjerte fra angst." I den danske oversettelsen av 1948 står det (fornorsket): "Jeg vil løpe dine buds veier, for du har latt mitt hjerte ånde fritt."

Det var ordlyden i den gamle oversettelsen som bet seg fast i meg, og derfor tar jeg det frimodig fram her. Verset begynner med to ord som har klangen i seg av en stor kraft.

JEG VIL! Der er det ingen slinger i valsen, ingen antydning av at jeg burde ville - eller at jeg ville ønske at jeg ville! Nei, her er viljen uttrykt uten å vakle og uten at ordene svekker den.

Hva er det så han vil?
Løpe Guds buds veier.


Nå skal du ikke miste pusten. Men les videre i verset. For der ser du grunnen til at han er villig. Det står ikke at jeg vil fordi jeg har tatt meg sammen, eller at jeg vil fordi jeg burde eller fordi jeg blir formant til det.

Nei, villigheten kommer innenfra, og har en helt annen grunn: Jeg vil - fordi du har latt mitt hjerte ånde fritt.

Hva er det?

Jo, der hvor du glemmer alt det du skal og bør gjøre, og at du skal ta deg sammen - der kan evangeliet få lov til å forkynne friheten inn i ditt hjerte og ta bort alle kravene.


Du ser nå at ingen lov dømmer deg, og at ingen gjerning kan kvalifisere deg og ingen synd kan tilregnes deg.

Her i nåden har du ingen vond samvittighet, og ditt hjerte ånder fritt. Fra denne frihet i et liv sammen med Gud har kristenlivets frukter sitt utspring.

De springer ikke ut av kravene om hva du skal og bør.

Det er når du står i denne friheten du kan si av hjertet: Jeg vil løpe dine buds veier, for du har fått mitt hjerte til å ånde fritt.

Pust dypt inn og la dette budskapet synke inn i ditt sinn.
Når du lengter etter å bære mer frukt i ditt liv, skal du ikke ta deg sammen og forbedre deg, men fordype deg i det du eier - og synke ned i det eneste som kan gi deg liv, lyst og kraft i ditt hjerte - som ellers er kaldt og uvillig.

---

lørdag 2. juni 2007

HØR HERRENS ORD - PÅ NYTT !

Av Nils Dybdal-Holthe


Den gråtende profet taler her, midt i en frafallstid i Israel (Jer. 22,29). Han ser fremover og vet at Gud vil sende en hær og ta folk og land. Jerusalem skal bli ødelagt og folket blir ført bort til et fremmed land, til Babel. Det hendte til slutt i år 586 f. Kr.

Jeremia fikk kallet til å advare folket og be dem vende om til Gud.

I slike tider har Herren ofte sendt et spesielt redskap for å frelse folket. Det er som om Han må ta kraftig i for å frelse noen i en slik generasjon. Boken hans forteller om et stygt og alvorlig frafall.

Det gjorde han da Martin Luther ble kalt. Folket og prestene var opptatt med gjerningskristendom og dermed lovtrelldom. Luther forkynte at alt er av nåde ved tro på Kristus. Da får du en fullkommen rettferdighet fra Gud.

Hans Nielsen Hauge levde i en tid med massekristendom der alle var kristne når de var i kirken. Hauge reiste land og strand med budskapet om omvendelse til Gud til et personlig kristenliv. Det var viktig da.

Carl O. Rosenius levde i Sverige på 1800 tallet i en tid med lovisk kristendom. I Norge hadde nok mange et slikt kristensyn og noen var kanskje treller under loven. Rosenius forkynte et frigjørende budskap om forsoning i Jesu død og blod. Ved tro kunne de bli fri fra lov og gjerninger og ta imot en full og hel frelse. I Danmark var det noe av det samme.

Hvorledes er det nå? Hva behøver folk i Skandinavia og andre land å høre nå? Kanskje det er et budskap folk ikke VIL høre? Ofte er det slik: Det vi egentlig trenger, vil vi ikke ha.

Noe av det nødvendige budskapet nå er:


1. Ordet om Gud.

Folk har tapt troen på Gud. Det er mer behagelig å leve uten Gud. Folk lever i dag som om det ikke finnes noen Gud. Det er utrolig hva folk kan slå seg til ro med i vantru.

Derfor må folk i dag høre at Gud er til. Ingen slepper unna Guds øye. Selv om folk nekter å tro på Gud og mener han er død, vil de likevel stå til ansvar for ham som skapte alle. I 1957 kom det ut en bok med tittelen: Ingen går fri. Jeg kjøpte denne boken, det var en roman om de siste dager i Europa med en storkrig som skulle komme. Den var så total at ingen slapp unna og gikk fri raseriet. Slik blir det.

Ved Sinai hendte det at Moses ble lenge oppe på fjellet hos Gud. Da sa folk til Aron: Lag oss en gud som kan gå foran oss. Det var gullkalven som da ble til. 2. Mos. 32, 23.

Det har Norge gjort. Mange har en selvlaget gud, og det er egentlig seg selv. Folk vil gjøre som de vil når de vil. Slik er de blitt sin eigen avgud.

I Salme 14 står det om at dåren sier i sitt hjerte: Der er ingen Gud! Det er et risikofylt tankeeksperiment. Like farlig var det biskop Robinson gjorde i 1963 da han forsvarte Gud-er-død-teologien. Senere kom han faktisk til den erkjennelse at han hadde tatt feil. Det er fint når folk er ærlige.

Nei. Gud lever. Land, land – hør det, sier Ordet.

2. Synd.

Synd er et lite ord. Men det inneholder et stort alvor. Og det har mange forstått og de sier rett ut: Ikke tal om synd, vi vil ikke høre om det.

Profeten talte om synd. Han navngav synden. Det er alltid aktuelt. Vi må ikke utrydde begrepet synd. Om ikke folk blir klar over sin syndetilstand, blir de ikke frelst.


Syndefallet dro hele slekten ned til kanten av avgrunnen og inn under dommen. Men vi er alle syndere i dagliglivet i stort og i smått. Vi ser også at mange tar det lett med synden og tenker at det er ikke så farlig. De unnskylder og bortforklarer mye av det de gjør. Det kan gjelde råkjøring, steling, banning, hor, homofili, abort, sløvhet i gudslivet og falsk toleranse for det som er ”på kanten” av sannheten, som man kaller det.

Jo, vi må erkjenne at Norge og Europa m.m. flommer over av synd. Jes. 30, 1 skriver slik: de legger synd til synd. Det må bety at synden vokser i styrke og omfang. Men Gud sier til oss alle: Forkynn folket deres synd, Jes. 58, 1. Vi skal altså tale om synd til folket. Ve den prest og predikant som ikke gjør det og er for ”snill”.

Esekiel var i Babel omtrent på denne tiden, midt i hedenskapet. Han sier det slik: Forkynn all styggedommen (vederstyggeligheter), kap. 22,2. Han har også disse alvorlige ord: Når du ikke advarer den gudløse for hans ferd, vil jeg kreve hans blod av din hånd. Kap. 33, 8. Det blir et alvorlig oppgjør for oss som taler Ordet. Folket vårt må få høre at de er syndere for Gud – nå.

3. Frelsens vei.

Men da må folket også få høre om en frelsesvei bort fra synden. Jesus er den eneste vei til Gud og hans himmel, Joh. 14, 6.

Her er det noen som fusker. David gjorde det en tid. Han sa: Jeg tidde, Salme 32, 3. Han ville skjule sin egen private synd, bortforklare den og gjøra svart til hvitt. Men omvendelse er å åpent bekjenne og erkjenne sin synd. Det skriver Jeremia om flere ganger.

Til fem av de sju sendebrevene i Åp. 2-3 kommer ordet om omvendelse. Såret må helbredes om troen skal være sann. Jeg tror det er mye urent blant folket, også mellom de som bærer Kristi navn. Og det må ordnes opp i hvis folket skal være på frelsens vei. Johannes skriver om å vandre i lyset, 1. Joh. 1, 7. Da er alt åpenbart for Gud, og noen ganger for menneske. Slik ser vi at ordet om omvendelse som vei til frelse går gjennom hele Skriften.

4. Etikken.

Vi møter noen ganger folk som vil ha troen på Gud, men ikke leve etter Guds vilje. Det gir seg mange ulike utslag. Etikken er liksom vårt eget bord. Her kan vi selv bestemme.

Kan vi det? Guds ord har sterk tale og avgjørende ord om etikk og moral. Det betyr i praksis vårt dagligliv. For enten det gjelder troens innhold eller livet i hverdagen, er Guds ord forpliktende. Det er ikke det jeg synes er bra eller mener er rett, som gjelder. Det er heller ikke det som fungerer i vår tid, som det heter. Det de fleste gjør, kan aldri være målestokk for Guds folk.

Kjødets gjerninger er åpenbare, skriver Paulus i Gal. 5, 19ff. De fleste slike gjerninger er moral, noen få er religiøse. Om alle sier apostelen: ”De som gjør slikt, skal ikke arva Guds rike,” v. 21 b. Slike ord må vi ta på alvor. Her gjelder det lutherske prinsippet: Sola Scriptura: bare ved Ordet. Dette må folket vårt høre i vår tid.

5. Evigheten.

Folk flest er mye opptatt med dette livet. Det er rett. Vi skal gjøre vår livsgjerning så godt vi kan. Likevel kan det bli feil. Både artister og teologer står frem og sier: For meg er himmelen eller helvete her på jorden. Det har litt med inflasjon i språket å gjøre. Ordet helvete er blitt et mest daglig uttrykk for ulykker og sykdom og stress hos folk. Når noe uvanlig kommer, er det straks et helvete for dem.

Jeg synes i grunnen synd på slike mennesker. For disse ordene hører ikke til her i verden. De tilhører evigheten. Og der er det to steder. Slik er det enten folk vil tro det eller ikke. Og da synes jeg synd på folk som gjør hva de kan for å glemme det som ligger bak død og grav.

Jesus sa et underlig ord i Joh. 5, 28: De døde skal høre, står det. Og de skal stå opp fra graven – til evig frelse eller evig dom. Da vil mange se alvoret for sent.