tirsdag 28. august 2007

ISRAELS EKSISTENS !

Argumenter for Israels eksistens.

Av Nils Dybdal-Holthe.

Noen kan ha det inntrykk at de kristne bygger Israels eksistens bare på Bibelen. Og det er sant: Bibelens er den viktigste grunn til at Israel er et land og folk i dag. Og det er nok for mange. Og dette argumentet vil vi holde fast på. Ingen må få rive selve grunnlaget for Israel fra oss.

Likevel kan vi se litt videre på dette. Både vi og Israel lever i en stor verden med mange folk og meninger. Derfor skal vi samle noen grunner for Israels rett til å leve.

1. Historien.

Det er blitt populært å tale om urbefolkning i dag. Samene på Nordkalotten er urbefolkning, indianerne i Amerika er det også. Urbefolkning er folkegrupper som har bodd i et område så langt det er historisk kjent. Tross alt er det blitt en økende forståelse for urbefolkningens rett og rettigheter. Nasjonalforsamlinger og FN viser langt større forståelse for slike folks problemer i dag enn for få ti-år siden.

Da er det underlig at mange mener at dette argumentet ikke skal gjelde for Israel. Historisk sett er det Israels folk (jødene) som har bodd der lengst av alle kjente folk i området. Det er en myte som man må avlive at araberne har bodd lengst i landet. Det er kortsiktig og uhistorisk tenkt. (At araberne også har rett til et land er en annen sak, som vi ikke skal ta opp i dette stykke.)

På tross av landflyktighet og mange slags trengsler, kan vi ikke komme bort fra at det har bodd jøder i landet Israel kontinuerlig fra Abrahams tid. Og det vil si mellom 3700 og 4000 år. At store grupper av folket er blitt jaget ut av landet og blitt tvunget til å flykte, kan vi ikke laste jødene for, menneskelig sett. Og selv om vi lar Israels begynnelse være inngangen i landet etter oppholdet i Egypt, blir det minst 3200 år siden. Og hvor lenge har araberne vært der?

Seriøse kilder som for eksempel Encyclopaedia Judaica hevder at før sionismens tid da de store innvandringsbølgene kom, var det en del jøder i landet. I 1880 var det i alle fall 20-25000 jøder i Israel. Moderne israelske kilder, som Facts about Israel, gir oss tallet 650.000 i 1948 da staten ble opprettet.

Frigjøringskrigen på den tid kostet 6000 jøder livet av en så liten befolkning. Herbert Tingsten skrevb i 1967 at ”en del jøder hadde hele tiden blitt i Palestina”. Martin Gilbert skriver i sin utmerkede bok ”The Arab-Israeli Conflict” i 1979 at ”i de 6 århundre etter romerrikets seier ble noen jøder igjen i Palestina.” Og i ”år 1500 var det omkring 10.000 jøder i byen Safad og omegn”.

Vi kan altså ikke godta at det er på 1900-tallet at jødene er kommet til landet og slik har fortrengt araberne. Den jødiske bosetning har gått i bølgedaler, men det har ikke vært deres egen skyld når de gang på gang er tvunget ut. Nå tenker vi b are historisk på problemet og legger ikke religiøse tanker inn i det.

2. Bibelens tanke.

Da Herren bad Abraham om å reise fra Ur i Kaldea (Mesopotamia, nå: Irak), gav han ham flere løfter. Ett av dem var løftet om landet. 1. Mos. 12. Dette løftet ble gjentatt for Isak og Jakob. Senere talte Gud om løftene til Moses og David og profetene.

Folket trodde disse løftene om de ofte sviktet og handlet ille. Men Gud viste sin trofasthet mot folket i de verste tider. Han har ikke sagt et eneste sted at løftene er tatt fra dem. .

Og i NT står det at ”løftene” (i flertall) tilhører israelittene (Rom. 9, 4). Og de er elsket for ”fedrenes skyld” (Rom. 11, 28), og ikke bare på grunn av Guds universelle kjærlighet slik vi er elsket av Gud. De står i en særstilling.

Det er nok slik at noen av løftene passer på de kristne i åndelig betydning. Lekpredikanter har ofte talt om dette. De har brukt GT som bilder på kristenlivet, tenk f. eks. på Israels vandring i ørkenen og hele deres historie. Her er det mye rikt materiale for en forkynner. Kirken hadde få prekentekster fra GT før, og det er kanskje grunnen til at det ble lite talt fra GT.

Men egentlig gjelder denne del av GT først og fremst Israel som folk og nasjon. Og vi tror det skal oppfylles konkret. Vi kjenner ikke detaljene, og overlater dem trygt i Herrens shånd.

For troende er dette et godt argument for Israels eksistens, når vi først forstår det. For da hviler dette folket i Guds hender på en annen og større måte enn Norge og Amerika. Da bygger vi vår mening på noe annet enn konjunkturbestemte folkemeninger og rettsoppfatning. Det er vel ikke foir sterkt å si at vi bygger på Guds ed til Israel.

3. Folkeretten.

Folkeretten vil si at vi har en juridisk begrunnelse for Israels rett til å leve i sitt land. Noen stikkord får her være nok – det er dokumenter som kan undersøkes nærmere.

Balfour-deklarasjonen er datert 2. nov. 1917. Den uttrykker sympati med den jødiske sionisme og sier at den britiske regjering så med velvilje på opprettelsen av et nasjonalt hjem for jøder i Palestina. Det var innledningen til det britiske mandat i det såkalte Palestina som (i store trekke) varte fram til 1948.

Nasjonenes Forbund (NF) hadde samme standpunkt. Churchill var med i forhandlingene i årene som fulgte. I en ”hvitbok” i 1922 blir det slått fast at Balfour-deklarasjsonen ikke skulle forandres, og at jødene var i Palestina ”som en rettighet og ikke ved at de har fått tillatelse” til det (”as of right and not on sufferance”). Mange ting hendte de følgende år, bl. a. den andre verdenskrig og Holocaust).

Det kulminerte i opprettelsen av den jødiske stat Israel i 1947-48. Og den ble vedtatt av verdensorganisasjonen FN. Amerika (USA) og Russland (Sovjet) m.fl. erklærte seg enig og godtdok landet. 29. nov. 1947 gjorde FN sitt vedtak om Israel. Israels uavhengighetserklæring ble undertegnet av David ben-Gurion i Tel-Aviv-museet den 14. mai 1948. Staten var lovlig opprett av internasjonale organer og godkjent av en rekke land.

Videre slo FN fast i 1967 at Israel hadde rett til å eksistere innen sikre grenser, resol. 232 og 338. Dette er altså ikke rettigheter de selv påstår at de har. Verdenssamfunnet har så å si gitt dem det. Og det er sterke argument. Ingen som godtar alminnelig lov og rett kan se bort fra det.

Men selvsagt blir disse resolusjoner og rettigheter aldeles verdiløse hvis anarkiet og nihilismen får makt. Da hjelper ingen ting. Men så lenge vi lever i et rettssamfunn har de også denne rett.

4. Holocaust.

Et fjerde argument er Holocaust. Her mener vi det som skjedde under den andre verdenskrigen. Jødene har i århundrer blitt utsatt for forfølgelse og motgang i nær sagt alle slags variasjoner. Og de har tålt det, ikke bukket under og ikke blandet seg med andre folk (assimilasjon).

Men det som skjedde ved Hitlers utryddelsesmaskineri var noe annet. Jødene var her gjenstand for en systematisk utslettelse. Målet var klart uttalt og midlene de mest raffinerte. Om det kan det ikke være tvil (selv om noen har forsøkt å benekte alt dette.)

Dernest førte Holocaust til noe annet enn før. Det var som om mange jøder våknet og så alt klarere. De så ikke bare landet langt der framme. Et liv i deres eget land var innen rekkevidde i deres livstid. Og så sa de: Dette må skje snart, før neste brennoffer (som ordet ”holocaust” betyr) kommer.

Dermed ble dette et argument: Jødene trenger mer enn noe annet folk et tilfluktsted, et rom de kan være i sikkerhet i når det braker løs omkring dem. Et slikt tilfluktsrom er særlig nødvendig i tider med krig og uro og nød.

Men det viktige er at stedet må gjøres i stand i fredstid slik at det står ferdig til bruk. Ingen som vil lese historien med uforutfattede tanker og fastlåste meninger kan være i tvil om at lidelsene både er en sterk drivkraft og begrunnelse for å bygge opp landet.

5. Araberne og PLO.

I denne sammenheng kommer vi ikke utenom PLO. Denne organisasjonen og andre sammenslutninger av arabere har et klart uttalt mål: Israels folk skal kastes i Middelhavet og det gamle Palestina ”befris”. Det vil i praksis si at landet skal bli jøderent.

Dette er gammel arabisk filosofi. Awni Bey Abdulhadi sa 13. jan. 1937: ”Enhver araber i Palestina vil gjøre alt som står i hans makt for å knuse sionismen, fordi sionisme og arabisme aldri kan forenes”, dvs. i klartekst: jøder og arabere kan ikke leve sammen. President Nasser i Egypt sa 25. mai 1965: ”Arabernes nasjonale siktemål er utslettelse av Israel.” Den syriske forsvarsminister Haffid Assad sa 24. mai 1966: ”Vi skal aldri be om og heller ikke godta fred. Vi skal bare godta krig. Vi har besluttet å gjennombløte dette landet med deres eget blod, å fjerne deres inntrengere og kaste dere på sjøen.” I Kairo radio 22. mai 1967 ble det sagt: ”Det arabiske folk er fast besluttet på å stryke Israel av kartet.”

Og selveste ”kongen” i PLO, Yasser Arafat, er sitert 5. aug. 1970: ”Vårt hovedmål er å befri landet fra Middelhavet til Jordanelva. Den palestinske revolusjons hovedsak er å rykke opp med rot det sionistiske vesen fra vårt land og befri det … understøttet av de arabiske massenes jerngrep.” Den samme Arafat sa 24. jan. 1974 på en araberkongress: ”Kanskje om ti år vil vi ta en avgjørelse for å likvidere den arrogante fienden (Israel) fullstendig.”

Dette er sterke ord.

La oss si motsetning til dette sitere Golda Meir 13. mai. 1973 (daværende førstedame i Israel): ”Vi skal vinne fordi vi må leve … derfor er ånden i våre menn ved fronten,i hvert hjem, i hver by og landsbyen ånd i et folk som hater krig, men som vet at for å leve må de vinne krigen som er blitt tvunget på dem.”

Dette er ikke uttrykk for ensidig glorifisering av jødene. De kan vel gjøre menneskelige og politiske feil som alle andre. Også arabernes problem må løses. Og der er land nok utenfor landet Israel. – (Vi kan ikke bruke plass til å utdype arabernes handlinger i etterkrigstiden her.)

Vi kan kanskje tilføye enda en ting til slutt: jødisk tro på løftet om landet – slik det lever i folket i dag. Religiøse jøder kan ikke unngå å se forbindelsen mellom løftet til det gamle Israel og dem selv. Det er uttrykt i nasjonalsangen deres, Hatikvah, som betyr håpet:

”Slekters håp på fremmed strand:

Vi skal vinne det vi mistet,

Davids by og fedres land.”

På hebraisk kommer det enda finere fram: ”Vi har håpet i to tusen år på å leve i frihet i landet Sion og Jerusalem.”

Den samme tanken går igjen i frihetserklæringen av 1948. Allerede i første avsnitt knyttes kontakt mellom nålevende jøder og den gamle bibelske historie: ”I Israels land ble det jødiske folk til. I dette landet ble deres åndelige, religiøse og nasjonale karakter skapt.”

Det kan ikke bety noe annet enn bibelsk tid. Og det innebærer at de ser på landet som sin rettmessige eiendom der de egentlig hører hjemme. Dermed er vi kommet tilbake til det første argument vi nevnte: historien.

Folket er ennå ikke utenfor fare – nå 60 år etter opprettelsen av nasjonalstaten. Fienden ruster seg på nytt til angrep – nå mer under navnet Hamas enn PLO. De kristne burde være Israels beste støtter, for her er det tale om oppfyllelse av bibelske profetier. Og mange jøder er etter hvert blitt klar over at deres beste og trofaste venner er bibeltroene kristne. De som i gamle tider ble oppfattet som fiender, er altså de beste venner.

Kristne brødre og søstrer: Vi må ikke gjøre skam på dette vennskapet. Vi skal be og arbeide og tale godt om dette Guds folk, selv om vi ikke alltid forstår deres politikk. Vi finner aldri et eneste fullkomment menneske – eller en fullkommen stat. Vi skal være venner og elske dem – for løftenes skyld.

(12. jan. 1982 hadde jeg en kronikk i dagen: Argument for Israels eksistens. Den er her noe oppdatert og endret, uten innholdsmessig forandring.)

lørdag 25. august 2007

Tanker om ISRAEL

Israel og hedningene.

Av Nils Dybdal-Holthe.

Det gamle testamentet (GT) opererer med et klart skille mellom Israels folk og hedningene. For de siste er det ofte brukt ordet gojim (flert.) på hebraisk. Israel (jødene) er Guds utvalgte folk, alle andre er utenfor. Jødene oppfattet dette så sterkt at hedningene ble betraktet som urene. Se f. eks. Peter som skulle forkynne for Kornelius (Apg. 10-11). Det var utillatelig for en jøde å omgås hedninger. Gud viste Peter at ikke noe menneske var urent (Apg. 10, 28).

Denne todelingen er det viktig å kjenne når vi leser Bibelen. Og jeg tror ikke det går an å forstå forholdet jøde/hedning uten dette utgangspunktet. Og det henger sammen med Abrahams velsignelse: han er kalt ut fra det land han bor i og til et nytt land. Utvelgelsen forsetter i sønnen Isak og igjen i hans sønn Jakob som blir stamfar til Israels 12 stammer.

G.T.

I hele GT finnes denne todeling: Israel og folkene (som det heter i den nye Bibelen /1978). I bibelsk språk er hedning eller folkeslag alle de som ikke tilhører Israels folk. Og Gud handler med Israel på en spesiell måte. De stod i et paktsforhold til Gud som ingen annen. I dette folk skulle verdens frelser fødes, Messias. For både hedningene og jødene var syndere og behøvde frelse – og det er sett i evighetsperspektiv. Vår aller største skade er nettopp vår synd som er skilsmisse med Gud (Jes. 59, 2).

For å forstå litt av dette fikk Israel glimt av frelsen – først svake og vage forutsigelser om redning. Senere kom klarere løfter om en personlig frelser. Det var som en soloppgang (sml. Luk. 1, 78 og 2. Sam. 23, 3-4). Først noen stråler og svakt lysskjær i øst, så større og større lys til sola lyste fullt og helt som et ildhav på himmelen. Jeg synes Jes. 53 er dette store sollyset med mange detaljer om Messias.

Men denne åndelige frelse er ikke begrenset til jødefolket i GT. De står nok i sentrum, men er ikke alene. Flere ganger får vi høre at hedningene – de andre folkene, de fremmede – skal få del i frelsen. Allerede ved utvelgelsen av Abraham (1. Mos. 12, 3) blir det klarlagt at alle jordens slekter skal velsignes – dvs. hedningene til forskjell fra Abrahams etterslekt.

Senere ble løftet gjentatt. Det skjedde ved innvielsen av Salomos tempel, f. eks. 2. Krøn. 6, 32f. Ja, Guds fresle skal nå til jordens ende (Jes. 49, 6; 51, 4-6). Og jorden skal bli fylt av Herrens kunnskap (Jes. 11, 99). Som en flodbølge kommer det: alle tas med.

Likevel – Israel beholder særstillingen: Dere alene har jeg villet kjennes ved blant alle jordens ætter. Amos 3, 2. I dette folket ble Messias født, som Jesus selv sa: ”Frelsen kommer fra jødene” (Joh. 4, 22).

N.T.

Leser vi så gjennom NT, finner vi straks Israels spesielle stilling. Jesus var bare (i sitt jordeliv) sendt til de fortapte får/sauer av Israels hus (Mat. 10. 6), for de var som sauer uten hyrde (Mat. 9, 36).

Den samme respekt for Guds utvalgte folk lang tid etter korsfestelsen, finner vi hos Paulus. På tross av at han var hedningenes apostel (Rom. 11, 13), vender han seg først til jødene når han kom til et nytt sted (Apg. 13, 5). Og til romerne skriver han at evangeliet var en Guds frelse – for jøde FØRST (Rom. 1, 16). Det var først da jødene definitivt vendte seg fra evangeliet at han rystet støvet av seg og gikk til hedningene (Apg. 13, 46). Det samme finner vi hos Peter – f. eks. pinsedag. De han talte til da var overveiende jøder (Apg. 2, 5 og 14).

Dette kan ikke ha vært av pedagogiske hensyn. Både Peter og Paulus var selv jøder og (særlig Paulus) kjente Guds løfter og utvelgelse og handlet i overensstemmelse med det.

De første kristne menigheter må vesentlig ha bestått av jøder. Og i flere av brevene i NT er det tydelig adresse til dem, særlig hebreerbrevet.

Vi glemmer så lett denne særstilling jødene har fått. Det sier Guds ord vi skal ta oss i vare for (Rom. 11, 18ff).

Ny inndeling?

Når så NT skal dele menneskene inn i grupper, hvordan skjer det? Ef. 2, 14-16 sier at Jesus gjorde de to til ett nytt menneske. I lys av det kunne vi faktisk ha ventet at NT delte menneskene inn i frelste (av både jøder og hedninger) og vantro (av de samme etniske grupper).

Og religiøst sett er det sant, dvs. i vårt åndelige forhold til Gud. Derfor kan 1. Kor. 1, 18 tale om to slags mennesker – frelste og fortapte. Stilt overfor Gud i evighetsperspektiv er det bare disse to grupper det tales om. Derfor taler Jesus om den smale og den breie vei (Mat. 7, 13f). Og om evigheten som evig pine og evig liv (Mat. 25, 46). Vår kristne forkynnelse og misjon har alltid dette religiøse i sikte – og må ha det.

Men der setter ikke NT punktum. Paulus taler i 1. Kor. 10 om de kristnes sosiale vandel så vel som religiøse. Her deler han dem inn i tre. I v. 32 tales om jøder, grekere og Guds menighet. Det er en ikke uvesentlig inndeling. Jøder er Israel, grekere må være fellesbetegnelse for hedningene, og Guds menighet er de sanne troende. (I det mod. hebraiske NT er ordet grekere oversatt med ”gojim”, som betyr hedninger, og i den latinske Vulgata står det ”gentes”, hedninger).

Guds menighet i betydningen kristne (av jøder og hedninger) er altså en ny gruppe ved siden av de to andre. Dette er skrevet omkring 25 år etter Jesu korsdød. Hvis jødene ikke lenger var en spesiell gruppe, var en slik inndeling unødvendig, ja, direkte galt. Da burde det vel stått: grekere og kristne. Ser vi på Romerbrevet, er det ikke vanskelig å finne tredelingen igjen. Paulus taler om hedningene som synder, om de troende ”i Kristus” – og om jødene (særlig kap. 9-22). Og vi legger merke til at han har helt spesielle ord til de siste, og da taler han alltid til dem som gruppe, som nasjon.

Detaljer

Her er detaljer som ofte blir oversett. Når Paulus f. eks. i Rom. 11, 25f sier at ”hele Israel” skal bli frelst, står det i skarp kontrast til hedningene. Vi kan ikke komme forbi dette at Paulus taler om to grupper (utenom de kristne): jøder og hedninger. Hvordan kunne han det ca. 25 år etter korset og den nye pakt hvis de stod likt? Og noe mer: Han profeterer om Israels framtid. Han sier ikke bare: hvis Israel blir frelst, men de skal. Det betyr at en gang vil folket omvende seg og tro på Jesus som sin frelser. Hvordan kan man si noe slikt, hvis ikke folket skulle bli bevart som folk og nasjon?

Vi må huske at det dreier seg ikke om en generasjon eller to, men ca. 60 generasjoner etter korset. Derfor må Rom. 11, 26 også innebære at jødene ikke skal assimileres bort (dvs. opptas i, bli lik) andre folk. Hvor lenge skal dette vare? Til hedningenes fylde er kommet inn. Men betyr ikke en slik uttrykksmåte at hedningene her sees som egen gruppe adskilt fra Israel?

Men da blir det ikke rett, ja umulig å si at ”hele Israel” betyr alle de som lar seg frelse av både jøder og hedninger, altså det nytestamentlige Guds folk. Slik er uttrykket tolket av mange, bl.a. Calvin, Augustin og den eldre Luther. Både prof. S. Odland og O. Moe ser det umulige i å forstå det slik. I Rom. 9-11 tales det ”overalt om det virkelige Israels stilling og fremtidige skjebne til forskjell fra hedningene…” (S. Odland: Romerbrevet s. 185). Når man innrømmer det, må man også være konsekvent og ta ”Israel” i v. 26 om ”det virkelige Israels stilling” og framtid.

La oss tenke litt på dette i historisk perspektiv. Det er snart gått 2000 år siden Paulus profeterte. Og ennå lever dette folket! Er ikke det merkelig? Mon det ikke er den Allmektige som skjuler dem i sin hånd?

Men – et folk uten land! Og likevel ikke som andre. Det er litt av guddommens under at de er blitt bevart slik på tross av sin ”eventyrlige” lidelseshistorie.

Israels land

Det står visstnok ikke noe sted i NT direkte at Israel skal få sitt land igjen. Men er det det eneste ord? Hvis Gud har talt om den saken tidligere, er han ikke forpliktet til å si det igjen. Ingen steder i Bibelen er det visstnok heller ikke sagt at disse ordene skal tolkes åndelig om de kristne. Og slett ikke har Gud annullert løfte om landet. Hvilken rett har en teolog til å gjøre det da? Kan ikke det virke – rett og slett selvbestaltet? Jeg må si det er tynne argumenter når man stadig etterlyser ord i NT om landet.

Landløftet begynner i 1. Mos. 12,1 og 7 og kap. 13, 15. Og det gjentas stadig. Som repetisjon for en skoleelev er det. Se for eksempel Thompson’s Chain Reference Bible. Profetene får se det. Jer. 24, 6 og 31, 28. Det siste står faktisk umiddelbart foran ordet om en ny pakt. Og kapitlet avsluttes med et evig landløfte i tråd med Amos 9, 15. De skal samles fra alle land de er bortdrevet til og bo trygt i sitt eget land. Der skal de plantes i trofasthet. Jer. 32, 37. 41; Esek. 34, 13. Og Amos 9 blir sitert av Jakob på apostelmøtet (Apg. 15). Og det viser at ordet gjaldt nytestamentlig tid.

Her kan vi forresten stoppe litt. Sies det ikke i dag at alle GT ord må gjennom Jesus på korset? Møtet i Jerusalem var nærmere 20 år etter. Da ser altså de kristne at et uoppfylt løfte i GT blir oppfylt! Og det står ikke at de åndeliggjorde eller anvendte Amos 9, 11f på sin tid.

Nei, profetordet stemte med den historiske utviklingen. Men han siterer ikke hele avsnittet. Er det ikke da nokså nærliggende og logsik å si at resten også skal oppfylles? Og det må nødvendigvis skje senere ettersom det ikke var skjedd før. Forresten lever vi midt i oppfyllelsen av dette verset ennå – i misjonstiden. Herren holder også nå på med å ta seg ut et folk av hedninger.

Vår tid har så vidt fått se i alle fall noe av fortsettelsen. Han gjør ende på det siste fangenskapet og planter Israel i Eretz Israel. Og Guds ed på at de skal bli der, har vi Jer. 31, 35-40.

Pinse

Før pinse har Jesus en samtale med disiplene da han lover dem Ånden med kraft til vitnesbyrd. Disiplene hadde stilt ham et spørsmål: ”Herre, gjenreiser du på den tid riket for Israel?” Apg. 1, 6. Det er ingen tvil om at bakgrunnen for spørsmålet er landløftet i GT. Jødene hadde hørt om det og levde i forventningen. Og det var ingen misforståelse eller kjødelig innstilling. GT sa det klart med rene ord. (En annen sak er at noen jøder oppfattet dette politisk slik at de skulle bli et stort rike. Det står det ikke noe om her.)

Jesu svar er interessant: Det er ikke deres sak å vite tider eller timer… Endog S. Odland sier ”at Jesus så langt fra benektet at ’riket’ skal bli gjenreist for Israel, at han meget mer må sies å ha bekreftet det, for så vidt han nemlig bare avviser disiplenes spørsmål om tiden.” Odland fortsetter så å åndeliggjøre riket om de kristne.

Men det gjorde ikke Jesus. Han sa to ting: TIDEN for rikets opprettelse skulle de ikke beskjeftige seg med. (Hvis det hele gjaldt evangeliet og de kristne, var ikke tiden da allerede inntruffet?) Nei, det måtte gjelde en senere tid. I mellomtiden skulle de vitne i Åndens kraft. V. 8. Og det sier seg selv at dette vitnesbyrdet til hedningene måtte bli om den åndelige frelse. Derfor er det rett at misjonsforkynnelsen og vitnesbyrdet er om Jesu død og tilgivelse for synd. Vi ser at det er hovedsak i NT.

A. Valen-Sendstad må ha rett når han sier at det ville være oppsiktsvekkende om Gud mente riket var åndelig å forstå – og det ikke var nevnt i NT. Da måtte det simpelthen ha stått der. Jesus avviste ikke tanken om et rike for Israel, eller overførte det på de kristne. Det er en slutning eller tolking man gjør. Men det er ingen nødvendig slutning. Det er poenget her.

Hvis spørsmålet er galt stilt, er Jesu svar ufullstendig. Nå hadde han siste anledning på jord til å forklare saken som den var. Men han korrigerte ikke sine disipler på det punktet. Gamle August Dächsel sier (i sin kommentar) at Jesus bestemt antyder at Faderen vil ”bringe det til Udførelse”, han har makt til det.

Peters tale

Til sist skal vi antyde noe fra Peters tale etter pinsedag, Apg. 3, 18.21. Han ber jødene (brødre) vende om ”så hussvalelsens tider kan komme … og han kan sende den for dere utkårede Messias, Jesus, som himmelen skal huse inntil de tider da alt det blir gjenopprettet som Gud har talt om ved sine hellige profeter” (NO-30).

Dette må vel bety at noe i GT ikke var oppfylt – og som ikke ble oppfylt i NT-lig tid. Det skal komme en tid da alt skal gjenopprettes. Det er framtid. Hva gjelder det? Jo, det som profetene har talt om fra gammelt. Forutsigelsene om Jesu første komme i ringhet ble alle oppfylt.

Men Messias i herlighet? Riket?

Vi skal ikke være så snare til å åndeliggjøre det vi ikke forstår for å få brikkene til å passe sammen. Det kan hende noe hører gjenopprettelsen til. Ordet gjenopprettelse (gr.: apokatastaseos) er vanskelig. Litt vet vi om betydningen. Josefus brukte det f. eks. om jødenes gjenkomst fra Babylons fangenskap (Antiq. II). Det er også brukt om oppfyllelse. Ordet bør vi vel (med Odland) forstå ”som uttrykk for at i og med oppfyllelsen av alle Guds løfter til sitt folk vil gjenopprettelsen av Davids-riket i det sanne, fullkomne skikkelse finne sted”.

Og hvordan ikke la Davids-riket være det Davids-riket som GT har talt om. For også her er det unektelig til jøder det sies.

Krise i Israelteologien?

John Lundmark siterer i boka ”Israel i Bibelens lys” professor H. J. Kraus ved universitetet i Hamburg som sier: ”Israels gjenopprettelse som jødenes stat, og jødenes tilbakevending innebærer den største krise som kirkens teologi hittil har møtt”. Meningen er vel: Det kan hende vi må tenke om igjen om Israel. Er det virkelig slik som de teologiske lærebøker har sagt? Jeg må virkelig si at jeg har et oppriktig ønske om at man må komme ut av krisen på rett vis. Og personlig tror jeg at da må Israel få en annen plass enn det har. Og kunne vi i diskusjonen dempe litt på gemyttene, ville ikke det skade.

La dette få stå som et personlig vitnesbyrd om en overbevisning – uten brodd og snert til noen kant.


(Fra Dagen 22. sept. 1982.)

fredag 24. august 2007

Hva skal vi tenke om Israel?

Om Israel?

Av Nils Dybdal-Holthe.

(Innlegg i Dagen 16/9 1982, noe forkortet.)

I det siste tror jeg mange kristne er blitt forvirret i sine tanker om Israel. Noen er nok blitt bekreftet i sitt allerede fastlagte syn. Andre har forsøkt å lese om flere ”syn”, men finner ikke ut av det. Så spør de: Hva skal vi tenke om Israel? Lærde menn kommer med sine meninger – og kolliderer kraftig med hverandre. Store, sterke ord hentes fram fra arsenalet for liksom å gi sine ord stor tyngde. Det skal være kraftige saker, som en gang for alle skal gjøre slutt på opposisjonen.

Noen hovedsyn har utkrystallisert seg og kommet i fokus. Meningene om dem er liksom blitt sterkere etter hvert. Et ordskifte kan oppklare misforståelser, og det er bra. For i enhver diskusjon er ”skinnuenighet” et kjent faktum.

Både i aviser og mann og mann imellom tales det om flere forhold som nok griper inn i hverandre, men som likevel må holdes adskilt om tanker og ord skal være saklige. Og det gjelder på 3-4 plan.

Ett av dem er: Er Israel som folk og land omtalt i Bibelen? Jeg vil bare kommentere dette som jeg oppfatter som det vesentligste nå. Det var godt om man holdt disse sakene adskilt fra hverandre – uten noe forsøk på å ”slå mynt” på de andre (dvs. innmarsjen i Libanon på den tid og Karmelinstituttets syn).

Det er i alle fall tre mulige svar teoretisk:

a) Bibelen er en gammel bok som ikke har noe å si oss i dag om noe som helst, aller4 minst om moderne politikk. Det moderne menneske har lett for å tenke slik. Overfladisk sett høres det logisk ut. Og tanken bøyer seg svært ofte temmelig lett for slik ”linjal-filosofi”.

b) Alle profetiene i GT ble oppfylt i Jesus på korset. Det som er sagt om Israel gjelder nå de kristne. Teksten i GT blir ”åndeliggjort” og overført på oss. (Man bruker gjerne en annen terminologi, men saklig er det slik.

Dette synes å være mer eller mindre ”offisiell” MF-teologi, og kanskje også på Lærerakademiet. Dogmatikeren på Misjonshøyskolen, Aksel Valen-Sendstad, har tilkjennegitt et annet syn.

c) En del profetier i GT ble ikke oppfylt i Jesus, men de gjelder Israel i framtida.

Det er de to siste svar som interesserer her. Vi skal ikke ta opp plass til noen uttømmende redegjørelse for disse måtene å lese Bibelen på. Det er kjente og lærde menn på begge sider. Det er ikke det som mangler. Og det er en viktig detalj å holde klart i tanken. Vi har så lett for å tenke at noe må være rett hvis en lærd mann har sagt det. Eksamenspapirer og akademiske titler blir da en garanti for rett lære. Og det er virkelig farlig.

Kirkehistorien skulle motbevise det kraftig. Det er også troende mennesker på begge sider. La oss ikke beskylde hverandre for vantro og svikt om vi ikke ser likt på slike bibelske spørsmål. Sterke ord blir lett oppfattet dit hen.

Man pleier å bruke flere argumenter for svar b) ovenfor: dvs. at hele GT er oppfylt i Jesus og Israel som ”Guds folk” er forkastet:

1) NT sier ingen ting om et politisk Israel. Det tas som et avgjørende bevis. Leif M. Michelsen (han er senere dø) har flere ganger etterlyst skriftsteder om et ”stor-Israel”. Og hvis vi ikke finner det, blir lett konklusjonen denne: Altså er Israel i dag ikke omtalt i Bibelen.

Men er ikke dette et litt for billig argument? Vi må ha rett til å spørre: MÅ det virkelig stå noe i NT for å være sant? Er ikke Bibelen EN bok, slik at GT og NT utgjør en læremessig helhet og enhet? Hvis svaret er ja, synes det klart at Gud ikke behøvde å gjenta alle saker i NT. Det må være en holdbar konklusjon. Men da er vi ikke forpliktet til å ”finne” NT-belegg for Israels eksistens i Israel i dag.

2) Jødene i GT og ved Jesu komme (og senere) forkastet Guds frelse og omvendte seg ikke. Det brukes som argument for at hele GT er oppfylt i Jesus-skikkelsen. Den ellers konservative O. T. Allis bygger nesten hele sin argumentasjon på dette. Det samme gjør faktisk Calvin (bl.a a. i sin kommentar til Amos 9, 15). Tankegangen her er: En profeti i Bibelen er ikke til fånyttes, den skal oppfylles. Men visse profetord ble aldri oppfylt i jødefolket eller bokstavelig i Jesus. Derfor må profetien oppfylles. Så blir ordene åndeliggjort på Jesus og menigheten slik at det passer.

Calvin sier rett ut at jødene kom tilbake til landet (fra Babel), men bare i et lite antall. Men løftets oppfyllelse ser vi i Jesus Kristus. Historisk sett er det forståelig. Calvin hadde verken opplevd sionismen eller 1948.

Tankegangen er videre: Fordi Israel ikke tror på Jesus nå, KAN ikke hjemkomsten til Israels land i 1948 være profetoppfyllelse. Svaret er nesten alt for enkelt her: Hvor står det at de skal tro på Jesus før de eventuelt får landet igjen? Lars Dahle hadde rett til å være i tvil om det. Det vi kan si er: Det synes å gry av dag.

3) Man legger gjerne stor vekt på at alle løftene til Israel var betingede. Hvis de var lydige mot Herren, så skulle de få landet og være Guds folk. Dette er sant nok, men det er en sannhet som må nyanseres. Og det kan lett bli et tveegget sverd. Israel var ulydig i GT, ofte syndet folket grovt f. eks. mot det 1. bud. Herren forkastet imidlertid ikke folke av den grunn. Han renset folket, ledet dem inn i en smeltedigel (og det forstår vi både slik at de vantro ble renset ut, og at de troende ble lutret).

De ”betingede løfter” i GT er altså ikke så skjematiske og firkanta som de noen ganger gjengis og fortolkes: Israel var ulydig, og derfor ble det utstøtt. Så sies det gjerne: Nå er VI det åndelige, nye Israel. (Er det ikke da et stort spørsmål om vi har vært så lydige?) For vi har vel overtatt både løftene og betingelsene? Gud tuktet Israel med måte og har ikke forkastet det helt.

Jeg synes dette argumentet faller til jorden når vi leser Israels bibelske historie. Han tok seg av folket og gav dem et frelsesløfte. Er det ikke mulig at Herren ser slik på folket også i framtida? Er ikke Holocaust og pogromer nettopp en illustrasjon på at Herren har tuktet Israel? Men av det følger ingen logisk slutning at de er forkastet for alltid. De han elsker, tukter han. Har han ikke sagt det tilstrekkelig ofte at han elsker dette folket?

4) Det åndelige Israel er et flittig brukt uttrykk i denne sammenheng. Man mener dermed de kristne og siterer så en del skriftsteder som tydelig nok taler om åndelig eller ekte jøder i motsetning til kjødelige jøder.

Jesus talte om å tilbe i ånd og sannhet, og Paulus taler om løftets barn i motsetning til kjøtet (Rom.9). Dette er ikke noe nytt i NT. Profetene kjempet stadig vekk mot falsk åndelighet i Israel. Jeremia gråter over folket (dvs. Israel!) og kaller det tilbake til Guds veier, til omvendelse og nytt liv. Og samme sak taler NT om: de sanne troende, de som er omskåret på hjertene er Guds folk. Men det står ikke et ord om at Israel som folk og nasjon er (skal bli) utslettet og være som andre folk (assimileres).

Nei, vi må si som den jødekristne Marian Eigeles skrev i 1976 (Ja, til sionismen, utg. av Israelsmisjonen): ”Jeg fant ikke noe sted i NT som kan tolkes dit hen at jødenes nasjonale håp avvises… Og konsekvensen blir at man ikke kan tolke bort Det Gamle testamentets løfter til Israel, da dette betyr vold mot tekstene” (s. 80 og 84). Og dette kan han faktisk si på tross av at han ikke bekjenner seg til fundamentalisme, konservatisme og pietisme.

Hva skal man så tenke om Israel?

La oss alle innrømme at det er et vanskelig emne. Men jeg synes jeg har lov til å anføre hva jeg selv tenker – svært komprimert: Israel er Guds utvalgte folk fra evighet til evighet. Han har en spesiell plan med folket, uten at vi kjenner detaljene. Det er ikke en lykkelig tilfeldighet at jødene fikk landet Erets Israel i 1948, og heller ikke at Jerusalem ble befridd et par tiår senere. Når Guds klokke slår, skal folket bli frelst. Heller ikke her er vel noen av oss blant de innviede som se ”kjøreplanen”. Men det er nok for oss å kjenne løftet.

Men hva så med krigene i Israel? Nå vil jeg bare si dette: Det er verken nødvendig å forkaste Israel som Guds folk på grunn av krigene, eller å godta alt Israel gjør som politisk enhet for å tro at de er Guds folk. Det er Gud som skal være dommer for folket som for oss. Og det kan hende han ser noe som vi har gått glipp av! La oss ikke være for raske så tankene løper løpsk.

(Jeg skal i en senere artikkel skrive om Israel ut Bibelens ord – det stod i dagen 22/9 1982.)

--

torsdag 2. august 2007

Troen alene

Av Mikkel Vigilius.
Hvorfor kommer vi sammen om Guds ords forkynnelse? Det er mange gode svar på det spørsmålet. Men hvis vi skjærer helt inn til beinet, så er vel svaret at vi er her fordi vi vet at vi skal møte Gud.

Igrunnen vet vi intet annet om vår framtid enn dette ene at vi skal møte Gud. For hans domsstol skal vi stå fram. Bøker skal åpnes, og vi skal deles i to flokker. Sauene på Herrens høyre side, og geitene på hans venstre.
Les mer i.... http://nyt-i-natten-manus.blogspot.com