Argumenter for Israels eksistens.
Av Nils Dybdal-Holthe.
Noen kan ha det inntrykk at de kristne bygger Israels eksistens bare på Bibelen. Og det er sant: Bibelens er den viktigste grunn til at Israel er et land og folk i dag. Og det er nok for mange. Og dette argumentet vil vi holde fast på. Ingen må få rive selve grunnlaget for Israel fra oss.
Likevel kan vi se litt videre på dette. Både vi og Israel lever i en stor verden med mange folk og meninger. Derfor skal vi samle noen grunner for Israels rett til å leve.
1. Historien.
Det er blitt populært å tale om urbefolkning i dag. Samene på Nordkalotten er urbefolkning, indianerne i Amerika er det også. Urbefolkning er folkegrupper som har bodd i et område så langt det er historisk kjent. Tross alt er det blitt en økende forståelse for urbefolkningens rett og rettigheter. Nasjonalforsamlinger og FN viser langt større forståelse for slike folks problemer i dag enn for få ti-år siden.
Da er det underlig at mange mener at dette argumentet ikke skal gjelde for Israel. Historisk sett er det Israels folk (jødene) som har bodd der lengst av alle kjente folk i området. Det er en myte som man må avlive at araberne har bodd lengst i landet. Det er kortsiktig og uhistorisk tenkt. (At araberne også har rett til et land er en annen sak, som vi ikke skal ta opp i dette stykke.)
På tross av landflyktighet og mange slags trengsler, kan vi ikke komme bort fra at det har bodd jøder i landet Israel kontinuerlig fra Abrahams tid. Og det vil si mellom 3700 og 4000 år. At store grupper av folket er blitt jaget ut av landet og blitt tvunget til å flykte, kan vi ikke laste jødene for, menneskelig sett. Og selv om vi lar Israels begynnelse være inngangen i landet etter oppholdet i Egypt, blir det minst 3200 år siden. Og hvor lenge har araberne vært der?
Seriøse kilder som for eksempel Encyclopaedia Judaica hevder at før sionismens tid da de store innvandringsbølgene kom, var det en del jøder i landet. I 1880 var det i alle fall 20-25000 jøder i Israel. Moderne israelske kilder, som Facts about Israel, gir oss tallet 650.000 i 1948 da staten ble opprettet.
Frigjøringskrigen på den tid kostet 6000 jøder livet av en så liten befolkning. Herbert Tingsten skrevb i 1967 at ”en del jøder hadde hele tiden blitt i Palestina”. Martin Gilbert skriver i sin utmerkede bok ”The Arab-Israeli Conflict” i 1979 at ”i de 6 århundre etter romerrikets seier ble noen jøder igjen i Palestina.” Og i ”år 1500 var det omkring 10.000 jøder i byen Safad og omegn”.
Vi kan altså ikke godta at det er på 1900-tallet at jødene er kommet til landet og slik har fortrengt araberne. Den jødiske bosetning har gått i bølgedaler, men det har ikke vært deres egen skyld når de gang på gang er tvunget ut. Nå tenker vi b are historisk på problemet og legger ikke religiøse tanker inn i det.
2. Bibelens tanke.
Da Herren bad Abraham om å reise fra Ur i Kaldea (Mesopotamia, nå: Irak), gav han ham flere løfter. Ett av dem var løftet om landet. 1. Mos. 12. Dette løftet ble gjentatt for Isak og Jakob. Senere talte Gud om løftene til Moses og David og profetene.
Folket trodde disse løftene om de ofte sviktet og handlet ille. Men Gud viste sin trofasthet mot folket i de verste tider. Han har ikke sagt et eneste sted at løftene er tatt fra dem. .
Og i NT står det at ”løftene” (i flertall) tilhører israelittene (Rom. 9, 4). Og de er elsket for ”fedrenes skyld” (Rom. 11, 28), og ikke bare på grunn av Guds universelle kjærlighet slik vi er elsket av Gud. De står i en særstilling.
Det er nok slik at noen av løftene passer på de kristne i åndelig betydning. Lekpredikanter har ofte talt om dette. De har brukt GT som bilder på kristenlivet, tenk f. eks. på Israels vandring i ørkenen og hele deres historie. Her er det mye rikt materiale for en forkynner. Kirken hadde få prekentekster fra GT før, og det er kanskje grunnen til at det ble lite talt fra GT.
Men egentlig gjelder denne del av GT først og fremst Israel som folk og nasjon. Og vi tror det skal oppfylles konkret. Vi kjenner ikke detaljene, og overlater dem trygt i Herrens shånd.
For troende er dette et godt argument for Israels eksistens, når vi først forstår det. For da hviler dette folket i Guds hender på en annen og større måte enn Norge og Amerika. Da bygger vi vår mening på noe annet enn konjunkturbestemte folkemeninger og rettsoppfatning. Det er vel ikke foir sterkt å si at vi bygger på Guds ed til Israel.
3. Folkeretten.
Folkeretten vil si at vi har en juridisk begrunnelse for Israels rett til å leve i sitt land. Noen stikkord får her være nok – det er dokumenter som kan undersøkes nærmere.
Balfour-deklarasjonen er datert 2. nov. 1917. Den uttrykker sympati med den jødiske sionisme og sier at den britiske regjering så med velvilje på opprettelsen av et nasjonalt hjem for jøder i Palestina. Det var innledningen til det britiske mandat i det såkalte Palestina som (i store trekke) varte fram til 1948.
Nasjonenes Forbund (NF) hadde samme standpunkt. Churchill var med i forhandlingene i årene som fulgte. I en ”hvitbok” i 1922 blir det slått fast at Balfour-deklarasjsonen ikke skulle forandres, og at jødene var i Palestina ”som en rettighet og ikke ved at de har fått tillatelse” til det (”as of right and not on sufferance”). Mange ting hendte de følgende år, bl. a. den andre verdenskrig og Holocaust).
Det kulminerte i opprettelsen av den jødiske stat Israel i 1947-48. Og den ble vedtatt av verdensorganisasjonen FN. Amerika (USA) og Russland (Sovjet) m.fl. erklærte seg enig og godtdok landet. 29. nov. 1947 gjorde FN sitt vedtak om Israel. Israels uavhengighetserklæring ble undertegnet av David ben-Gurion i Tel-Aviv-museet den 14. mai 1948. Staten var lovlig opprett av internasjonale organer og godkjent av en rekke land.
Videre slo FN fast i 1967 at Israel hadde rett til å eksistere innen sikre grenser, resol. 232 og 338. Dette er altså ikke rettigheter de selv påstår at de har. Verdenssamfunnet har så å si gitt dem det. Og det er sterke argument. Ingen som godtar alminnelig lov og rett kan se bort fra det.
Men selvsagt blir disse resolusjoner og rettigheter aldeles verdiløse hvis anarkiet og nihilismen får makt. Da hjelper ingen ting. Men så lenge vi lever i et rettssamfunn har de også denne rett.
4. Holocaust.
Et fjerde argument er Holocaust. Her mener vi det som skjedde under den andre verdenskrigen. Jødene har i århundrer blitt utsatt for forfølgelse og motgang i nær sagt alle slags variasjoner. Og de har tålt det, ikke bukket under og ikke blandet seg med andre folk (assimilasjon).
Men det som skjedde ved Hitlers utryddelsesmaskineri var noe annet. Jødene var her gjenstand for en systematisk utslettelse. Målet var klart uttalt og midlene de mest raffinerte. Om det kan det ikke være tvil (selv om noen har forsøkt å benekte alt dette.)
Dernest førte Holocaust til noe annet enn før. Det var som om mange jøder våknet og så alt klarere. De så ikke bare landet langt der framme. Et liv i deres eget land var innen rekkevidde i deres livstid. Og så sa de: Dette må skje snart, før neste brennoffer (som ordet ”holocaust” betyr) kommer.
Dermed ble dette et argument: Jødene trenger mer enn noe annet folk et tilfluktsted, et rom de kan være i sikkerhet i når det braker løs omkring dem. Et slikt tilfluktsrom er særlig nødvendig i tider med krig og uro og nød.
Men det viktige er at stedet må gjøres i stand i fredstid slik at det står ferdig til bruk. Ingen som vil lese historien med uforutfattede tanker og fastlåste meninger kan være i tvil om at lidelsene både er en sterk drivkraft og begrunnelse for å bygge opp landet.
5. Araberne og PLO.
I denne sammenheng kommer vi ikke utenom PLO. Denne organisasjonen og andre sammenslutninger av arabere har et klart uttalt mål: Israels folk skal kastes i Middelhavet og det gamle Palestina ”befris”. Det vil i praksis si at landet skal bli jøderent.
Dette er gammel arabisk filosofi. Awni Bey Abdulhadi sa 13. jan. 1937: ”Enhver araber i Palestina vil gjøre alt som står i hans makt for å knuse sionismen, fordi sionisme og arabisme aldri kan forenes”, dvs. i klartekst: jøder og arabere kan ikke leve sammen. President Nasser i Egypt sa 25. mai 1965: ”Arabernes nasjonale siktemål er utslettelse av Israel.” Den syriske forsvarsminister Haffid Assad sa 24. mai 1966: ”Vi skal aldri be om og heller ikke godta fred. Vi skal bare godta krig. Vi har besluttet å gjennombløte dette landet med deres eget blod, å fjerne deres inntrengere og kaste dere på sjøen.” I Kairo radio 22. mai 1967 ble det sagt: ”Det arabiske folk er fast besluttet på å stryke Israel av kartet.”
Og selveste ”kongen” i PLO, Yasser Arafat, er sitert 5. aug. 1970: ”Vårt hovedmål er å befri landet fra Middelhavet til Jordanelva. Den palestinske revolusjons hovedsak er å rykke opp med rot det sionistiske vesen fra vårt land og befri det … understøttet av de arabiske massenes jerngrep.” Den samme Arafat sa 24. jan. 1974 på en araberkongress: ”Kanskje om ti år vil vi ta en avgjørelse for å likvidere den arrogante fienden (Israel) fullstendig.”
Dette er sterke ord.
La oss si motsetning til dette sitere Golda Meir 13. mai. 1973 (daværende førstedame i Israel): ”Vi skal vinne fordi vi må leve … derfor er ånden i våre menn ved fronten,i hvert hjem, i hver by og landsbyen ånd i et folk som hater krig, men som vet at for å leve må de vinne krigen som er blitt tvunget på dem.”
Dette er ikke uttrykk for ensidig glorifisering av jødene. De kan vel gjøre menneskelige og politiske feil som alle andre. Også arabernes problem må løses. Og der er land nok utenfor landet Israel. – (Vi kan ikke bruke plass til å utdype arabernes handlinger i etterkrigstiden her.)
Vi kan kanskje tilføye enda en ting til slutt: jødisk tro på løftet om landet – slik det lever i folket i dag. Religiøse jøder kan ikke unngå å se forbindelsen mellom løftet til det gamle Israel og dem selv. Det er uttrykt i nasjonalsangen deres, Hatikvah, som betyr håpet:
”Slekters håp på fremmed strand:
Vi skal vinne det vi mistet,
Davids by og fedres land.”
På hebraisk kommer det enda finere fram: ”Vi har håpet i to tusen år på å leve i frihet i landet Sion og Jerusalem.”
Den samme tanken går igjen i frihetserklæringen av 1948. Allerede i første avsnitt knyttes kontakt mellom nålevende jøder og den gamle bibelske historie: ”I Israels land ble det jødiske folk til. I dette landet ble deres åndelige, religiøse og nasjonale karakter skapt.”
Det kan ikke bety noe annet enn bibelsk tid. Og det innebærer at de ser på landet som sin rettmessige eiendom der de egentlig hører hjemme. Dermed er vi kommet tilbake til det første argument vi nevnte: historien.
Folket er ennå ikke utenfor fare – nå 60 år etter opprettelsen av nasjonalstaten. Fienden ruster seg på nytt til angrep – nå mer under navnet Hamas enn PLO. De kristne burde være Israels beste støtter, for her er det tale om oppfyllelse av bibelske profetier. Og mange jøder er etter hvert blitt klar over at deres beste og trofaste venner er bibeltroene kristne. De som i gamle tider ble oppfattet som fiender, er altså de beste venner.
Kristne brødre og søstrer: Vi må ikke gjøre skam på dette vennskapet. Vi skal be og arbeide og tale godt om dette Guds folk, selv om vi ikke alltid forstår deres politikk. Vi finner aldri et eneste fullkomment menneske – eller en fullkommen stat. Vi skal være venner og elske dem – for løftenes skyld.
(12. jan. 1982 hadde jeg en kronikk i dagen: Argument for Israels eksistens. Den er her noe oppdatert og endret, uten innholdsmessig forandring.)
