Om Israel?
Av Nils Dybdal-Holthe.
(Innlegg i Dagen 16/9 1982, noe forkortet.)
I det siste tror jeg mange kristne er blitt forvirret i sine tanker om Israel. Noen er nok blitt bekreftet i sitt allerede fastlagte syn. Andre har forsøkt å lese om flere ”syn”, men finner ikke ut av det. Så spør de: Hva skal vi tenke om Israel? Lærde menn kommer med sine meninger – og kolliderer kraftig med hverandre. Store, sterke ord hentes fram fra arsenalet for liksom å gi sine ord stor tyngde. Det skal være kraftige saker, som en gang for alle skal gjøre slutt på opposisjonen.
Noen hovedsyn har utkrystallisert seg og kommet i fokus. Meningene om dem er liksom blitt sterkere etter hvert. Et ordskifte kan oppklare misforståelser, og det er bra. For i enhver diskusjon er ”skinnuenighet” et kjent faktum.
Både i aviser og mann og mann imellom tales det om flere forhold som nok griper inn i hverandre, men som likevel må holdes adskilt om tanker og ord skal være saklige. Og det gjelder på 3-4 plan.
Ett av dem er: Er Israel som folk og land omtalt i Bibelen? Jeg vil bare kommentere dette som jeg oppfatter som det vesentligste nå. Det var godt om man holdt disse sakene adskilt fra hverandre – uten noe forsøk på å ”slå mynt” på de andre (dvs. innmarsjen i Libanon på den tid og Karmelinstituttets syn).
Det er i alle fall tre mulige svar teoretisk:
a) Bibelen er en gammel bok som ikke har noe å si oss i dag om noe som helst, aller4 minst om moderne politikk. Det moderne menneske har lett for å tenke slik. Overfladisk sett høres det logisk ut. Og tanken bøyer seg svært ofte temmelig lett for slik ”linjal-filosofi”.
b) Alle profetiene i GT ble oppfylt i Jesus på korset. Det som er sagt om Israel gjelder nå de kristne. Teksten i GT blir ”åndeliggjort” og overført på oss. (Man bruker gjerne en annen terminologi, men saklig er det slik.
Dette synes å være mer eller mindre ”offisiell” MF-teologi, og kanskje også på Lærerakademiet. Dogmatikeren på Misjonshøyskolen, Aksel Valen-Sendstad, har tilkjennegitt et annet syn.
c) En del profetier i GT ble ikke oppfylt i Jesus, men de gjelder Israel i framtida.
Det er de to siste svar som interesserer her. Vi skal ikke ta opp plass til noen uttømmende redegjørelse for disse måtene å lese Bibelen på. Det er kjente og lærde menn på begge sider. Det er ikke det som mangler. Og det er en viktig detalj å holde klart i tanken. Vi har så lett for å tenke at noe må være rett hvis en lærd mann har sagt det. Eksamenspapirer og akademiske titler blir da en garanti for rett lære. Og det er virkelig farlig.
Kirkehistorien skulle motbevise det kraftig. Det er også troende mennesker på begge sider. La oss ikke beskylde hverandre for vantro og svikt om vi ikke ser likt på slike bibelske spørsmål. Sterke ord blir lett oppfattet dit hen.
Man pleier å bruke flere argumenter for svar b) ovenfor: dvs. at hele GT er oppfylt i Jesus og Israel som ”Guds folk” er forkastet:
1) NT sier ingen ting om et politisk Israel. Det tas som et avgjørende bevis. Leif M. Michelsen (han er senere dø) har flere ganger etterlyst skriftsteder om et ”stor-Israel”. Og hvis vi ikke finner det, blir lett konklusjonen denne: Altså er Israel i dag ikke omtalt i Bibelen.
Men er ikke dette et litt for billig argument? Vi må ha rett til å spørre: MÅ det virkelig stå noe i NT for å være sant? Er ikke Bibelen EN bok, slik at GT og NT utgjør en læremessig helhet og enhet? Hvis svaret er ja, synes det klart at Gud ikke behøvde å gjenta alle saker i NT. Det må være en holdbar konklusjon. Men da er vi ikke forpliktet til å ”finne” NT-belegg for Israels eksistens i Israel i dag.
2) Jødene i GT og ved Jesu komme (og senere) forkastet Guds frelse og omvendte seg ikke. Det brukes som argument for at hele GT er oppfylt i Jesus-skikkelsen. Den ellers konservative O. T. Allis bygger nesten hele sin argumentasjon på dette. Det samme gjør faktisk Calvin (bl.a a. i sin kommentar til Amos 9, 15). Tankegangen her er: En profeti i Bibelen er ikke til fånyttes, den skal oppfylles. Men visse profetord ble aldri oppfylt i jødefolket eller bokstavelig i Jesus. Derfor må profetien oppfylles. Så blir ordene åndeliggjort på Jesus og menigheten slik at det passer.
Calvin sier rett ut at jødene kom tilbake til landet (fra Babel), men bare i et lite antall. Men løftets oppfyllelse ser vi i Jesus Kristus. Historisk sett er det forståelig. Calvin hadde verken opplevd sionismen eller 1948.
Tankegangen er videre: Fordi Israel ikke tror på Jesus nå, KAN ikke hjemkomsten til Israels land i 1948 være profetoppfyllelse. Svaret er nesten alt for enkelt her: Hvor står det at de skal tro på Jesus før de eventuelt får landet igjen? Lars Dahle hadde rett til å være i tvil om det. Det vi kan si er: Det synes å gry av dag.
3) Man legger gjerne stor vekt på at alle løftene til Israel var betingede. Hvis de var lydige mot Herren, så skulle de få landet og være Guds folk. Dette er sant nok, men det er en sannhet som må nyanseres. Og det kan lett bli et tveegget sverd. Israel var ulydig i GT, ofte syndet folket grovt f. eks. mot det 1. bud. Herren forkastet imidlertid ikke folke av den grunn. Han renset folket, ledet dem inn i en smeltedigel (og det forstår vi både slik at de vantro ble renset ut, og at de troende ble lutret).
De ”betingede løfter” i GT er altså ikke så skjematiske og firkanta som de noen ganger gjengis og fortolkes: Israel var ulydig, og derfor ble det utstøtt. Så sies det gjerne: Nå er VI det åndelige, nye Israel. (Er det ikke da et stort spørsmål om vi har vært så lydige?) For vi har vel overtatt både løftene og betingelsene? Gud tuktet Israel med måte og har ikke forkastet det helt.
Jeg synes dette argumentet faller til jorden når vi leser Israels bibelske historie. Han tok seg av folket og gav dem et frelsesløfte. Er det ikke mulig at Herren ser slik på folket også i framtida? Er ikke Holocaust og pogromer nettopp en illustrasjon på at Herren har tuktet Israel? Men av det følger ingen logisk slutning at de er forkastet for alltid. De han elsker, tukter han. Har han ikke sagt det tilstrekkelig ofte at han elsker dette folket?
4) Det åndelige Israel er et flittig brukt uttrykk i denne sammenheng. Man mener dermed de kristne og siterer så en del skriftsteder som tydelig nok taler om åndelig eller ekte jøder i motsetning til kjødelige jøder.
Jesus talte om å tilbe i ånd og sannhet, og Paulus taler om løftets barn i motsetning til kjøtet (Rom.9). Dette er ikke noe nytt i NT. Profetene kjempet stadig vekk mot falsk åndelighet i Israel. Jeremia gråter over folket (dvs. Israel!) og kaller det tilbake til Guds veier, til omvendelse og nytt liv. Og samme sak taler NT om: de sanne troende, de som er omskåret på hjertene er Guds folk. Men det står ikke et ord om at Israel som folk og nasjon er (skal bli) utslettet og være som andre folk (assimileres).
Nei, vi må si som den jødekristne Marian Eigeles skrev i 1976 (Ja, til sionismen, utg. av Israelsmisjonen): ”Jeg fant ikke noe sted i NT som kan tolkes dit hen at jødenes nasjonale håp avvises… Og konsekvensen blir at man ikke kan tolke bort Det Gamle testamentets løfter til Israel, da dette betyr vold mot tekstene” (s. 80 og 84). Og dette kan han faktisk si på tross av at han ikke bekjenner seg til fundamentalisme, konservatisme og pietisme.
Hva skal man så tenke om Israel?
La oss alle innrømme at det er et vanskelig emne. Men jeg synes jeg har lov til å anføre hva jeg selv tenker – svært komprimert: Israel er Guds utvalgte folk fra evighet til evighet. Han har en spesiell plan med folket, uten at vi kjenner detaljene. Det er ikke en lykkelig tilfeldighet at jødene fikk landet Erets Israel i 1948, og heller ikke at Jerusalem ble befridd et par tiår senere. Når Guds klokke slår, skal folket bli frelst. Heller ikke her er vel noen av oss blant de innviede som se ”kjøreplanen”. Men det er nok for oss å kjenne løftet.
Men hva så med krigene i Israel? Nå vil jeg bare si dette: Det er verken nødvendig å forkaste Israel som Guds folk på grunn av krigene, eller å godta alt Israel gjør som politisk enhet for å tro at de er Guds folk. Det er Gud som skal være dommer for folket som for oss. Og det kan hende han ser noe som vi har gått glipp av! La oss ikke være for raske så tankene løper løpsk.
(Jeg skal i en senere artikkel skrive om Israel ut Bibelens ord – det stod i dagen 22/9 1982.)
--
