Julesong på Ormhaug.

       Ein gong før jul hend det, eg hugsar ikkje kor gammal eg var. Mor og eg skulle austover lia for å kalle sauene heim for kvelden.

       Eg minnes korleis eg lærde den første julesongen. Det tok til å snøa så smått, helst om nettene. Me unge var vant til at det var vår jobb å henta sauene heim frå skogen før kveldsmørket la eit tyngande teppe over dalen og stigane mellom trea.

       Vesleguten kunne ikkje gå aleine etter sauene, må vita. Mor skulle vera med. Om ein av brørne mine var med, kan eg ikkje hugsa nå. Heller ikkje kor langt i utmarka me gjekk. Alt dette er stroke ut or minnet, som det ofte er med uvesentlege ting.

       Men så var me på heimveg. Og det minnest eg godt. Vegen heimover gjekk gjennom beitelandet med saueflokken føre oss. Gjennom den siste grinda til heimebøen.

Nå er det snart jul, sa mor.

        Ja, sa eg. Det tykte eg var sjølvsagt. Kvifor skulle ho seie det? Alle visste slikt. Me talde på knappane kvar dag. Nå nærma tida seg. Det var berre så mange dagar att.

       Då syng me julesongar, heldt ho fram.

       Det visste eg vel. Kven kunne gløyme julefesten i fjor oppe på ungdomshuset i dalen? Konene hadde koka ein slags kaffi eller erstatning, heitte det visst. Den store koparkjelen på Bedehuset hadde stått ubrukt både i eitt og to år var det likt til. Det som kom ut or kjelen var i alle høve både grønt og grått. Dei barskaste bøndene skulle plent smaka for å visa at dei kunne drikka det. Men mange supane vart det ikkje. Den grøne eiren var klåre gifta, klaga ein og spytta ute i gangen. Dei meir vituge sat det var fårleg å drikka slikt.

       Slå det ut, det er inga skam nå, sa dei. Julematen var både turr og kald på den julefesten. Men song kring julegrana, det gjorde gubbane. Trampa takten og "vaska tøy" som aldri før.

       Vil du læra ein song? Slik heldt mor fram og vekte meg av draumane.

       Klart eg vil, sa eg spakt. Eg var ikkje viss på korleis det skulle skje her ute. Mørkt var det og.

       Høyr godt etter nå, og sei det etter meg, sa ho. Sauene tassa vidare bortover marka, og ei bjølle klemta litt kaldt i kveldsbrisen.

Jeg er så glad hver julekveld

for da ble Jesus født...

 

       Sei det du og nå.

       Ho hadde lært songen på bokmål då ho gjekk på skulen, og lærde han vidare slik. Eg veit ikkje om eg undra meg over det nett då. Men eg knota meg gjennom vers etter vers. Det låg litt ekstra høgtid over bokmålet. Det var ikkje slikt me sa til kvardags.

       Ennå kan eg hugsa verset ho sa føre då me kom til ei ekre som heitte Ormhaug, eit stykke frå heimehusa. Over denne ekra lydde det så klårt - eg trur det tendra nokre stjerner over oss og då!

       Da tenner moder alle lys

       så ingen krok er mørk.

       Hun sier stjernen lyste så

       i hele verdens ørk.

 

       Desse versa har fylgt meg i alle år. Og det lys som mor tende i vesleguten, slokna ikkje. Det skapte ein lengsel i sjela etter himmelen og å leva med Jesus. Eg skjøna nok ikkje alt det den gamle songen sa, eller kva dette lyset var. Men desse orda trur eg vart eit såkorn som fekk tid til å røta seg og gro. Seinare har eg kanskje sett litt meir i dei vanskelege orda i kristentrua. Men det er ikkje tanken og vitet som skulle gripa det og forstå i første rekkje. Det var den Heilage Ande som brukte dei bibelske omgrepa og synte meg frelsa.

       Og før me nådde stova heime på tunet hadde eg lært ennå eit vers.

       Og hvis den skinner på min vei,

       da kommer jeg til Gud.

Sidan har det vore ynskje og bøna: å få kome heim.

Tenk over -.

***.

Tenk over!

Hva er en KRISTEN? Er det viktig? Det er mange meninger om det i dag, men er alle like sanne? Tenk om vi tar feil! Vi har en bok som taler om dette.

Tenk over dette nå: ”Hvis Bibelen er sann, får det konsekvenser for meg. Da vil hele min fremtiden i evigheten være avhengig av om jeg er en sann kristen.

I. FRELSE

Frelsen er det største av alt det Gud har gjort. Alt han skapte var "såre godt", står det i Bibelen. 1. Mos. 1,31. Men toppen på skaperverket er frelsen. Det er det største! Alt er Guds verk (Efes. 2, 8-10). Ingen ting er av oss selv. Det slår Bibelen fast. Selv de største i Guds rike, har fått det! Kunne vi bare ha det klart for oss, at alt sammen er Guds gjerning. Vi må se helt bort fra oss selv.

Prøv det! La ditt eget fare. Du kan få lov til å regne det for ingen ting når du står for Gud. Det gjorde Paulus. Han fant Kristus (Fil 3, 8). Her gjelder altså ikke din omvendelse, anger, bønn eller noe annet. Og slik er det ikke bare nå i dag, men hele livet.

Hvem skal vi da se på?

Jesus (Hebr. 12, 2)! Han er svaret på alt. Når du tror på ham, er han alt for deg i dette spørsmålet.

II. Hva er frelse?

Frelse kan være flere ting. Det første er det som skjer når du gir deg over til Gud. Du gir Jesus ditt hjerte og ber om tilgivelse for alle synder - og du får det! I Jesu navn. Men vi bruker også ordet frelse om det å komme til himmelen. Da er vi endelig frelst fra alt ondt i denne verden og skal aldri mer se eller gjøre noen synd. Alle farer og stormer er borte. Alle bølger er stilnet av. Du har ikke flere motstandere. Du er frelst - for evig. Er ikke det noe å eie?

III. Er frelsen nødvendig?

Mange spør kanskje slik: Er det så nødvendig å bli en kristen? Er det egentlig noen fare her i verden? Er det noe etter døden - og blir ikke alle frelst til slutt? Slike tanker kan nok leve i oss.

Da må vi gå til Bibelen. Har vi noe annet sted der vi finner sikre opplysninger om dette?

Hvorledes begynner Bibelen?

Jo - den sier at Gud skapte alt, også mennesket. Vi ble til i Guds bilde (1. Mos. 1, 27). Vi var da lik Gud i minst to ting: Vi var uten synd, og vi var åpne og fortrolige med ham. Det var lykkelige dager i Edens hage. Menneskene hadde en ren sjel og et ren samvittighet.

Er det slik i dag? Hvis det var slik nå, behøvde vi ingen frelse. Da var alle frelst. Og da hadde det ikke vært krig og sykdom og ulykker.Gud har aldri skapt dette.

Men det hendte noe i verden. Djevelen kom som en slange og lokket menneskene til ulydighet mot Gud. Adam og Eva falt for fristelsen og gjorde Gud imot. 1. Mos. 3. Dette kaller vi syndefallet. Om det skriver Paulus: "Synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden ved synden, og døden trengte gjennom til alle mennesker, fordi de alle syndet." Rom. 5, 12 og 18.

Slik taler Bibelen. Fordi Adam og Eva syndet, er vi alle syndere! Vi er det av naturen. Efes. 2, 3. Det er en hovedtanke i Guds ord. Jeg sier ikke at vi kan forklare alt eller forstå alle detaljer. Vår tanke er for liten til det. De store synder i verden viser tydelig at det vonde er her. Og Gud er ikke vond. Da var han ikke Gud. Jeg kan bare klynge meg til det Guds ord sier og tro på det.

Og Bibelen sier at alle har syndet. Rom. 3,23. Vi gjør personlige synder og står dermed ansvarlige for Gud. "Det er ikke noe menneske som ikke syndar," sier Ordet. 1. Kong. 8, 46.

Da kommer spørsmålet: Er synden så farlig? Er det kanskje slik at Gud ser forbi synden og "glemmer" den? Profeten Esekiel skriver: "Den som synder, han skal dø" (kap. 18, 4). Og syndens lønn er døden, skriver Paulus (Rom. 6,23).

Død i denne betydningen er ikke bare den legemlige død. Den må vi alle inn i. Men Bibelen taler og om en annen død, som er fortapelsen. Åp. 20, 14. Det er det største alvoret, da mennesket er avskåret fra Gud for alltid.

Derfor er det nødvendig å bli frelst. Ellers går det oss ille. Himmelen er stengt for de som lever i synden uten å gjøra opp med Gud. Vil du ta sjansen på det?

IV. Hva er frelse?

Frelse er å bli berget - som når en sjømann ligger på havet og har ingen ting å holda seg i. Båten er gått ned. Da kommer redningsskøyta - og tar ham trygt inn til havnen. Han blir "frelst". En slik hendelse er lærerik å tenke gjennom.

Sjømannen kan ikke berga seg selv. Det går bare minutter før kulden og bølgene tar ham. En annen må gripe inn.

Slik er frelsen.

Noa

Sangen om Noa.

1. Hvorfor bygger du Noa en båt
som en galning du bær deg jo åt.
Bygge båt oppå land, langt fra nærmeste strand,
Ingen av oss kan dette forstå.

2. Jo, se Herren har talt og har sagt,
at han snart tenker vise sin makt.
Ingen bedre seg vil, ikke en lytter til,
Derfor måtte vi alle forgå.

3. Seg imellom de rådslår så smått:
har det dit hen da virkelig gått?
Nei, det er ikke så, ingen kan det forstå,
Derfor fortsetter vi så som før.

4. Tiden iler og Noa har båt
til den gjerning av Gud han har fått.
Men av Noa man ler, og på skipet man ser:
Stakkars Noa har tapt sin forstand.

5. Han har sagt at en dom forestår
i over ett hundrede år.
Men alt er jo så likt, så herlig og rikt,
Alle sammen av oss har det godt.

6. Men en dag høres stormenes gny,
og i vester der mørkner en sky.
De ser Noa gå inn, inni bygningen sin,
Og herren slår døren igjen.

7. Men man skemter og ler liksom før,
og man banker på arkenens dør.
Noa, kom til oss ut, dette regn tar snart slutt.
Ingen seiltur det får du ennu.

8. Himlens sluser de åpner seg mer,
regnet strømmer fra skyene ned.
Tenk om Noa har rett, har vel dette man sett?
Herved alle skal måtte forgå.

9. Svaret kommer fra Himmelens Gud,
jeg har sendt dere Noa med bud.
Men de ville ei då, gamle Noa forstå,
Og nå er deres syndemål fullt.

10. Arken seiler så mektig og trygg
utpå dypeste havbølgers rygg.
Den som nå bor deri, trygg og sikker skal bli,
Til den stanser på Ararats berg.

11. Men en ark av et helt annet slag,
Herren Jesus har bygget en dag.
Tviler du eller tror, på deg selv det beror,
Om i dypet du havner en dag.

12. Nå er døren til arken ei stengd
for en tankeløs, larmende mengd.
Men en dag er for sent, om du ei det har ment.
Døren stenges for evig av Gud.

(Foreløpig oversettelse av NDH.)

- -Hovedlinjer i Bibelen

Ved Nils Dybdal-Holthe

– 1. Messiasprofetien
Gud skapte mennesket fullkomment og rent:
Vi ble skapt i Guds bilde. Men - etter kort tid kom verdens største katastrofe: Syndefallet. Og dermed kom den under Guds dom.

Da grep Gud inn, og han ga mennesket det første løfte allerede samme dag fallet skjedde. Det viser hans omsorg og kjærlighet. For da ga Gud løftet om kvinnens ætt som skulle knuse slangens hode. 1.Mos.3,15. Luther sier at dette gir de kristne en mektig trøst. For det var Kristus som skulle frelse verden fra synd, dom og død. Adam og Eva gikk altså ut av Edens hage med et godt løfte og håp for framtida.

Abraham
Mange år senere fikk en mann i det nåværende Irak besøk av Herren. Han skulle forlate sitt land og folk. Han skulle bli en velsignelse, ja, i ham skulle alle jordens slekter velsignes. Det var Abraham. 1.Mos.12,1-3. Det Gud hadde sagt til Adam, ble nå gjentatt og nærmere forklart. For den største velsignelse er ikke jordisk lykke, men en frelst sjel. Og det gjaldt ikke en familie eller noen få. Alle jordens slekter, fikk Abraham høre. Hele verden var regnet med. Nå måtte Gud arbeide lenge med Abraham og senere slekter for å få dem til å lytte til Ham og leve med Herren. Det har vist seg at fruktene av syndefallet spirer i hvert eneste menneske til alle tider. For å hjelpe menneskene, ga Gud mange nye løfter og sa det på forskjellig vis, Hebr.1,1. Slik ble de minnet om den rette vei.

Fredsfyrsten
Jakob ga folket et flott løfte mange år etter Abraham. Han talte til sine sønner og hadde et ord til hver enkelt. Og da talte han selvsagt til deres etterslekt også. Om Juda sier han bl.a.: ”Kongespir skal ikke vike fra Juda … inntil fredsfyrsten kommer og folkene blir ham lydige.”Fredsfyrsten er kongenes konge - og han var født av Juda stamme. Den første julenatt kom han. Men ennå er ikke alle folkene lydige, dvs. de tror ikke på ham og følger ham. Bibelen gir oss imidlertid løfter om det. Alle folkeslag skal høre selv om ikke alle enkeltpersoner skal ta imot budskapet.

David
Denne store kongen levde ca. 1000 år før kongen ble født i Betlehem. I Salme 2 (som mange tror er av David) skriver han merkelige ord, om den salvede og Sønnen som er født. Det var profetiske syner han fikk. Og Davids sønn, kong Salomo, skrev i salme 72 om hans navn som blir til evig tid og skyter friske skudd. David Welander skrev jo sin flotte sang ut fra dette.

Jesaja
Bibelens hovedlinje fortsetter. 700 år f.Kr. får Jesaja nye syner. En jomfru skal bli med barn, og det skal kalles Immanuel, kap.7. Gud med oss, betyr det - og ingen har vært det slik som Kristus. Han skal også ha flere andre navn: under, rådgiver, til og med Gud! Kap. 9. Men det største finner vi i kap. 53: han er såret for våre overtredelser… Det er nesten som å stå i utkanten av Golgata en fredag lenge etter. Der hang Jesus og ropte: Fullbrakt! Da lå straffen på ham, han ble knust for oss. Og mange av oss har fått legedom der, for alle våre synder.

Vi skynder oss til en av de siste bøkene i GT. Sakarias skriver om en som blir gjennomstunget. Da ble en kilde åpnet for Davids hus. Det er frelsen for alle. Kap. 12-13. Dette fikk jeg tro og oppleve - Jesus ble min FRELSER.

2. De svarte ordene - synd
Der Messiastanken lyser mot oss, er ordene om synd og vondskap svarte og tunge. Og vi finner dem gjennom hele Skriften. Det er virkelig sant som Paulus sier: Synden kom inn i verden ved ett menneske, Rom.8,12. Det skjedde i Edens hage. De tok av frukten og åt, står det. 1.Mos. 3.6. Det var ulydighet mot Gud. Det er litt av syndens kjerne. Mennesket reiser seg i protest mot Skaperen. Gud viste tydelig sin reaksjon ved å drive dem ut av Eden. NoahPå Noahs tid ser vi hvorledes det onde hadde utviklet seg. Ondskapen var stor, og alle deres tanker og hensikter var onde. 1.Mos. 6,5. Gud demonstrerte også dommen for dem: hele jorden ble lagt øde, slik ville han vise at ondskapen skulle utryddes. Noen få ble berget. Det var Guds venner, de utvalgte på jord. Noah viste at han var det ved å bygge et alter og tilbe Herren. Kap. 8.

Folkets synd
Gjennom hele Israels historie møter vi synden. Til og med lederne syndet og folket var ofte ulydige mot Herren. Det viser at synden bor i oss. De gamle kalte det ”slangesæden”. Og den bærer frukt i våre onde gjerninger.Abraham var en fin mann. Også han var en synder. To ganger løy han om kona si og sa hun var søster. Det gjorde han for å berge seg selv, 1.Mos. 12,12f. Sønnen Isak gjorde det samme, kap.26. Også Moses kunne svikte. I ørkenen Sin manglet de vann. En gang før hadde Gud sagt at Moses skulle slå på klippen, da skulle det komme vann. Men denne gang sa han: Tal til klippen, 4. Mos. 20,8. Men Moses slo. Det kom vann, men Herren refset sin tjener. Fordi dere ikke trodde, skal dere ikke føre folket inn i Kanaan, sa Herren. Slik kan de troende svikte og tape velsignelse i sitt liv.Vi vet at David og Salomo syndet. Profeten Jonas sviktet. Ja, hele Israels historie viser at synden og det onde har stor makt over menneskene. ProfettidaIkke minst viser dette seg når Israel kommer inn i sitt land, og profetene begynner som veiledere. De talte strengt og alvorlig om folkets synder. Folket syndet grovt og mye. Som eksempel kan vi bruke Jeremias og hans tid. Herrens ord kom til ham. Noe av det første han fikk vite var at Guds folk hadde syndet på to måter, kap.2,13. De hadde forlatt Herren - og funnet en erstatning for Ham. Gud kaller på dem: Vend tilbake… for jeg er nådig. Kap. 3,12. Søk etter de gamle stier, sa han, kap.6.

Men folket fortsatte å synde. Folket hadde et trossig og gjenstridig hjerte, 5,23. Ja, forferdelige og avskyelig ting skjedde i landet. De var falt fra med et evig frafall,8,5. Og profeten gråt. Han måtte fortelle dem at hele folket skulle sendes bort til Babel som straff - i 70 år. Kap.25,11f og 29,10. Og det skjedde. Gud holder alltid sitt ord. Det han har sagt, vil skje. Det viser Israels historie. En av de siste profetene var Haggai. Han var profet i Jerusalem omkring år 520 f.Kr. Noen av jødene var kommet hjem fra Babel, og de hadde bygt seg gode hus i landet. Men templet lå i grus. Derfor gikk det ikke så godt med folket. De ”får lønnen i en hullet pung”, sier han. Det er en følge av synden - de har prioritert seg selv og ikke Herren. Folket sier: ”Tiden til å bygge Herrens hus er ennå ikke kommet”. Hag.1,2. Derfor roper profeten ut: ”Gå opp i fjellet og hent tømmer! Bygg huset!” De må med andre ord omvende seg fra synden.LysMen alt var ikke håpløst for Israel. Gud tente selv et lys i mørke. Den siste profet i GT talte om en budbærer som skulle rydde vei, om paktens engel som skal komme. Mal.3,1. Det ble en 400 år lang og mørk natt før lyset ble tent da julestjernen tindret over krybba i Betlehem. Slik holder Gud ord - også for deg og meg om vi svikter.

”Gud er på tronen ennu -- .”

Også jeg fikk se dette lyset. Det avslørte at jeg var en synder som levde i et håpløst mørke. Jeg kunne ingen ting gjøre for å frelse meg selv.Men lysstrålene pekte videre - Jesus på korset kom til syne: Han bar min synd og betalte min bunnløse gjeld. I unge år kalte han og sa: Kom til meg, for jeg er verdens lys! Joh. 8,12. Da ble jeg frelst - av bare nåde.

3. Forsoningstanken
Et offer uttrykker soning. Et dyr eller et menneske må dø for at andre skal leve. Soning og forsoning taler om at synden må få sin straff og dom. To parter skal forlikes, og da må noe gjøres opp eller gjeld betales.

I Bibelen står ordet først og fremst i en frelsesbetydning. Hovedsaken er at mennesket har syndet og dermed kommet bort fra den levende Gud. Og synden er så alvorlig at den ikke bare kan glemmes eller ”tilgis”. Det måtte et oppgjør til, og de lærde har strevet mye etter å forstå dette rett. Vi skal ikke gå dypere inn i det. Her skal vi heller stanse ved noen sentrale bibelsteder om forsoningen. For Gud har talt om dette og vist oss litt av hemmeligheten ved frelsen.Offertanken er her sentral. Vi finner det gjennom hele Det gamle testamentet (GT). Allerede Kain og Abel ofret til Herren, 1.Mos.4. Der ser vi også at Gud ikke tar imot alle slags offer. Kain ble forkastet, mens Abel ble mottatt. Og slik har det alltid vært: Noen prøver å tilfredsstille Gud med det de selv har gjort. Det var Kains feil. Abel gikk i tro til Gud med et lam. Og nettopp der er hovedsaken i forsoningen.Også Noah ofret brennoffer til Herren. Gud hadde berget ham gjennom vannflommen. Det første han gjorde da var å bygge et alter for Herren. 1.Mos.8,20. Det viser at hans hjerte var rett, derfor var duften behagelig for Herren. Det viser også en hovedsak ved forsoningen.

Etter dette kan vi følge ofringene gjennom GT, hos Abraham, Isak, Jakob, Moses og senere i tabernaklet. Det taler om tro og avhengighet til Herren Gud. Men framfor alt taler det om død og blod. Det ser vi f.eks. ved utgangen av Egypt, 2.Mos.12. Det er et tydelig bilde på hva frelse og forsoning er og krever. Gud talte dom over Egypt fordi de syndet mot Herren. Alle førstefødte skulle dø. Det var dommen. Hvordan ville det da gå med Guds eget folk, Israel? Her hadde Gud en unik plan: Et dyr skulle dø i stedet for jøden. De skulle slakte et lam, og dermed hadde døden allerede gjestet det hjemmet. Blodet skulle smøres på dørstolpene - og var dermed en tydelig tale om død og at straffen allerede var skjedd der. Dermed underviste Herren sitt folk og sa: Slik er frelsen, slik må det gå til og folk skal berges fra synden. Det var også Moses som fikk beskjed om å bygge Tabernaklet og ordne med alle ofringene der. Da ble det enda klarere for folk, for nå skulle de ofre hver dag, og alle jøder skulle ta del i dette. Et par ting er ekstra tydelige. Det ene er paktens ark og nådestolen - det var lokket oppå arken, 2. Mos. 25. Det var det første han fikk befaling om å lage, for det er det viktigste. Arken skulle stå i det aller helligste. Der skulle menneskene møte Gud. Men først måtte de ofre og blodet skvettes på lokket. Bare ypperstepresten kunne gjøre det og gå inn til Gud. Slik er frelsen. Vi behøvde en yppersteprest - og et gyldig offer. Ellers var vi fortapt. Så sier Bibelen at Guds egen Sønn ble vår yppersteprest - og han ble også vårt offer. Han ofret seg selv som Guds lam for vår skyld. Og dette offer er nok til frelse. Soningen er akseptert av Gud selv. Joh. 1,29; Hebr. 3,1; 4,15; 5,1ff.I mange hundre år skjedde disse ofringene. Men det er én dag som skiller seg ut blant alle offerdagene. Det var på Den store forsoningsdagen, 3. Mos. 16. En gang om året kunne ypperstepresten gå inn i Det aller helligste - det var da han skvettet blod på nådestolen.

Det første offeret som Moses skrev om i 3. Mos. var brennofferet, kap. 1. Det var et blodig offer der hele dyret skulle brennes opp. Hver del skulle legges opp på alteret, hodet, føtter og innvoller. Alt skulle fortæres av ilden. Den som ofret, skulle først legge hånden på dyrets hode - og dermed overføre sine synder til dyret. Når dyret døde, ble det en stedfortreder og døde for ham. Slik er Jesus. Han hang på korset med alle våre synder på seg. Gud hadde overført dem til ham. Langfredag døde han som vår stedfortreder, der hver synd ble sonet og betalt. Paulus og Peter og Johannes skriver om dette. ”Det som var umulig for loven,... det gjorde Gud.” ”Dere ble kjøpt fri ... med Kristi dyrebare blod.” ”Og han er en soning for våre synder ... for hele verdens.”Det er vår frelsesgrunn. Salig er du som har bygget ditt liv der!

4. Israels folk.
En rød tråd gjennom hele GT er Israels folk. Menneskelig sett er det hovedaktøren i Bibelens historie. Intet folk har vært så hatet og elsket som Israel. Det er et meget viktig folk! Prøyserkongen Fredrik den store (d. 1786) spurte sin abbed Steimets: Finnes det noe bevis for at Gud eksisterer? - Jødene, Deres majestet! var svaret. I tillegg er det viseren på Guds klokke. Folkets skjebne forteller hvor nær vi er de siste dager. (Her må vi prøve å ta med mer.)4.

Bønn.
Gjennom hele Bibelen leser vi om bønn. Og i alle samfunn ber folk. Bønn er internasjonal. Og det begynte tidlig, og fortsetter helt til endens tid.Vi finner ingen vanlig bønn i Edens hage, da var det et naturlig forhold mellom Gud og mennesker. Men så snart syndefallet kom, møter vi bønnen. Da ble den nødvendig, for et skille var inntrått mellom mennesket og Gud. Den første bønnDen første gang vi møter dette er da Adam og Eva fikk barnebarn. Adams sønn Set fikk sønnen Enos - og ”på den tid begynte de å påkalle Herrens navn”. Noen mener at de hadde bedt før privat, men nå skjedde det offentlig. Her er altså verdens første bønnemøte. Familien følte behov for å tale med sin skaper, slik de før også hadde ofret til ham. De påkalte Herrens navn, står det. Det var Jahves navn de begynte å bruke. Og Jahve er senere Israels paktsgud. Han var så hellig at de våget ikke å uttale ordet Jahve - og ingen vet hvordan det egentlig skal uttales. Derfor sa de ofte bare ”navnet” el.l. For navnet er personen.

Nå ble det så vanlig å be at det ikke nevnes direkte så ofte. For det som er vanlig, skriver vi ikke mye om. Vi må tro at det var bønn i teltet til både Enok og Noah og andre som levde med Gud. For uten bønn finnes det ikke noe gudsliv. Den er ”sjelens åndedrett”. Abrahams slektDa Abraham kom til Kana’an etter en strevsom reise, slo han seg ned ved fjellet mellom Betel og Ai for en tid. Da står det: Han påkalte Herrens navn, 1.Mos. 12,8. Luther oversatte forresten det på en annen måte: han forkynte Herrens navn. Og Luther forklarte det slik: han ”underviste sine om Guds navn, så de lærte at Gud er barmhjertig og nådig og god mot menneskeslekten”. Abraham fortsatte nok med det. Og han bad for andre. I striden med Abimelek (1.Mos. 20) står at Gud sa: Abraham skal be for deg så du får leve. Sønnen Isak hadde hørt faren be og undervise om bønn. Han ble også en bønnens mann. I Beerseba slo han seg ned, og han ”påkalte Herrens navn”, 1.Mos. 26,25. Slik ble bønnen til Herrens navn et varemerke for Abrahams slekt. Og det fortsatte de med. Moses og IsraelOgså Moses kjente bønnen, selv om han ble oppfostret i Faraos hus. Israels folk i Egypt sukket og klaget og ropte til Gud om befrielse, står det. 2.Mos. 2,23. Noe hadde nok Moses lært av sin svigerfar, men mest lært han trolig i møte med Gud ved den brennende tornebusken, kap. 3.

Og det er nettopp i møte med Gud vi lærer å be rett. Det er den beste bønneskole. Moses’ bønneliv var så godt kjent at til og med Farao visste det. Flere ganger bad han Moses om forbønn: Be for meg, sa han, av frykt for følgene av å trosse Herren. Da står det: Så gikk Moses og bad til Herren. 2. Mos. 8,30. Han kjente bønneveien, og det hjalp. Tenk det står slik: Herren gjorde som Moses bad. Bønn er et redskap i Guds folks hender. Vi får lov til å bruke det i ”frelseskrigen”. Gud hører bønner i dag som før, synger vi. Det er sant. Men det gikk ikke så lett. Gang etter gang måtte Moses kjempe med Farao og be. Likevel kom seieren da Guds klokke slo. Og da Israel og Moses var kommet over Rødehavet som skilte dem fra Egypt, sang de lovsang til Herren, 2. Mos. 15. Det er egentlig en eneste takkebønn til Gud for hans hjelp. Og takken er drivkraften til å be mer. For den forteller om bønnesvar og Guds hjelp.Leser vi så videre i vår Bibel, finner vi bønnen som en tjukk rød tråd gjennom hele boka. Et enstemmig vitnesbyrd møter oss. Guds folk ber! Ikke minst ser vi det hos David. Jødene har brukt hans Salmebok som bønnebok. Allerede i Salme 4,2 kommer det: hør min bønn. Og den neste salmen: Til deg ber jeg, 5,3. Selve innholdet i Salmene er bønnerop - om nåde og hjelp og med takk. I en av de siste lovsangene oppfordrer han oss alle: Svar Herren med takk, 147,7. Det sømmer seg for Guds folk.Vi har ikke plass til å gå videre gjennom profetene i GT. Vi legger bare merke til at en av de siste profetene har et flott framtidsløfte: Gud selv skal utgyte (eller utøse) nådens og bønnens ånd, Sak. 12,10. Da taler han om fremtida - når Guds Sønn selv skulle komme. Det var evangeliets og nådens tid for hele verden. Da heter det: ”Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst, Rom. 10,13. Tenk at også jeg skulle få høre og tro det! Amen.

ISRAELS EKSISTENS !

Argumenter for Israels eksistens.

Av Nils Dybdal-Holthe.

Noen kan ha det inntrykk at de kristne bygger Israels eksistens bare på Bibelen. Og det er sant: Bibelens er den viktigste grunn til at Israel er et land og folk i dag. Og det er nok for mange. Og dette argumentet vil vi holde fast på. Ingen må få rive selve grunnlaget for Israel fra oss.

Likevel kan vi se litt videre på dette. Både vi og Israel lever i en stor verden med mange folk og meninger. Derfor skal vi samle noen grunner for Israels rett til å leve.

1. Historien.

Det er blitt populært å tale om urbefolkning i dag. Samene på Nordkalotten er urbefolkning, indianerne i Amerika er det også. Urbefolkning er folkegrupper som har bodd i et område så langt det er historisk kjent. Tross alt er det blitt en økende forståelse for urbefolkningens rett og rettigheter. Nasjonalforsamlinger og FN viser langt større forståelse for slike folks problemer i dag enn for få ti-år siden.

Da er det underlig at mange mener at dette argumentet ikke skal gjelde for Israel. Historisk sett er det Israels folk (jødene) som har bodd der lengst av alle kjente folk i området. Det er en myte som man må avlive at araberne har bodd lengst i landet. Det er kortsiktig og uhistorisk tenkt. (At araberne også har rett til et land er en annen sak, som vi ikke skal ta opp i dette stykke.)

På tross av landflyktighet og mange slags trengsler, kan vi ikke komme bort fra at det har bodd jøder i landet Israel kontinuerlig fra Abrahams tid. Og det vil si mellom 3700 og 4000 år. At store grupper av folket er blitt jaget ut av landet og blitt tvunget til å flykte, kan vi ikke laste jødene for, menneskelig sett. Og selv om vi lar Israels begynnelse være inngangen i landet etter oppholdet i Egypt, blir det minst 3200 år siden. Og hvor lenge har araberne vært der?

Seriøse kilder som for eksempel Encyclopaedia Judaica hevder at før sionismens tid da de store innvandringsbølgene kom, var det en del jøder i landet. I 1880 var det i alle fall 20-25000 jøder i Israel. Moderne israelske kilder, som Facts about Israel, gir oss tallet 650.000 i 1948 da staten ble opprettet.

Frigjøringskrigen på den tid kostet 6000 jøder livet av en så liten befolkning. Herbert Tingsten skrevb i 1967 at ”en del jøder hadde hele tiden blitt i Palestina”. Martin Gilbert skriver i sin utmerkede bok ”The Arab-Israeli Conflict” i 1979 at ”i de 6 århundre etter romerrikets seier ble noen jøder igjen i Palestina.” Og i ”år 1500 var det omkring 10.000 jøder i byen Safad og omegn”.

Vi kan altså ikke godta at det er på 1900-tallet at jødene er kommet til landet og slik har fortrengt araberne. Den jødiske bosetning har gått i bølgedaler, men det har ikke vært deres egen skyld når de gang på gang er tvunget ut. Nå tenker vi b are historisk på problemet og legger ikke religiøse tanker inn i det.

2. Bibelens tanke.

Da Herren bad Abraham om å reise fra Ur i Kaldea (Mesopotamia, nå: Irak), gav han ham flere løfter. Ett av dem var løftet om landet. 1. Mos. 12. Dette løftet ble gjentatt for Isak og Jakob. Senere talte Gud om løftene til Moses og David og profetene.

Folket trodde disse løftene om de ofte sviktet og handlet ille. Men Gud viste sin trofasthet mot folket i de verste tider. Han har ikke sagt et eneste sted at løftene er tatt fra dem. .

Og i NT står det at ”løftene” (i flertall) tilhører israelittene (Rom. 9, 4). Og de er elsket for ”fedrenes skyld” (Rom. 11, 28), og ikke bare på grunn av Guds universelle kjærlighet slik vi er elsket av Gud. De står i en særstilling.

Det er nok slik at noen av løftene passer på de kristne i åndelig betydning. Lekpredikanter har ofte talt om dette. De har brukt GT som bilder på kristenlivet, tenk f. eks. på Israels vandring i ørkenen og hele deres historie. Her er det mye rikt materiale for en forkynner. Kirken hadde få prekentekster fra GT før, og det er kanskje grunnen til at det ble lite talt fra GT.

Men egentlig gjelder denne del av GT først og fremst Israel som folk og nasjon. Og vi tror det skal oppfylles konkret. Vi kjenner ikke detaljene, og overlater dem trygt i Herrens shånd.

For troende er dette et godt argument for Israels eksistens, når vi først forstår det. For da hviler dette folket i Guds hender på en annen og større måte enn Norge og Amerika. Da bygger vi vår mening på noe annet enn konjunkturbestemte folkemeninger og rettsoppfatning. Det er vel ikke foir sterkt å si at vi bygger på Guds ed til Israel.

3. Folkeretten.

Folkeretten vil si at vi har en juridisk begrunnelse for Israels rett til å leve i sitt land. Noen stikkord får her være nok – det er dokumenter som kan undersøkes nærmere.

Balfour-deklarasjonen er datert 2. nov. 1917. Den uttrykker sympati med den jødiske sionisme og sier at den britiske regjering så med velvilje på opprettelsen av et nasjonalt hjem for jøder i Palestina. Det var innledningen til det britiske mandat i det såkalte Palestina som (i store trekke) varte fram til 1948.

Nasjonenes Forbund (NF) hadde samme standpunkt. Churchill var med i forhandlingene i årene som fulgte. I en ”hvitbok” i 1922 blir det slått fast at Balfour-deklarasjsonen ikke skulle forandres, og at jødene var i Palestina ”som en rettighet og ikke ved at de har fått tillatelse” til det (”as of right and not on sufferance”). Mange ting hendte de følgende år, bl. a. den andre verdenskrig og Holocaust).

Det kulminerte i opprettelsen av den jødiske stat Israel i 1947-48. Og den ble vedtatt av verdensorganisasjonen FN. Amerika (USA) og Russland (Sovjet) m.fl. erklærte seg enig og godtdok landet. 29. nov. 1947 gjorde FN sitt vedtak om Israel. Israels uavhengighetserklæring ble undertegnet av David ben-Gurion i Tel-Aviv-museet den 14. mai 1948. Staten var lovlig opprett av internasjonale organer og godkjent av en rekke land.

Videre slo FN fast i 1967 at Israel hadde rett til å eksistere innen sikre grenser, resol. 232 og 338. Dette er altså ikke rettigheter de selv påstår at de har. Verdenssamfunnet har så å si gitt dem det. Og det er sterke argument. Ingen som godtar alminnelig lov og rett kan se bort fra det.

Men selvsagt blir disse resolusjoner og rettigheter aldeles verdiløse hvis anarkiet og nihilismen får makt. Da hjelper ingen ting. Men så lenge vi lever i et rettssamfunn har de også denne rett.

4. Holocaust.

Et fjerde argument er Holocaust. Her mener vi det som skjedde under den andre verdenskrigen. Jødene har i århundrer blitt utsatt for forfølgelse og motgang i nær sagt alle slags variasjoner. Og de har tålt det, ikke bukket under og ikke blandet seg med andre folk (assimilasjon).

Men det som skjedde ved Hitlers utryddelsesmaskineri var noe annet. Jødene var her gjenstand for en systematisk utslettelse. Målet var klart uttalt og midlene de mest raffinerte. Om det kan det ikke være tvil (selv om noen har forsøkt å benekte alt dette.)

Dernest førte Holocaust til noe annet enn før. Det var som om mange jøder våknet og så alt klarere. De så ikke bare landet langt der framme. Et liv i deres eget land var innen rekkevidde i deres livstid. Og så sa de: Dette må skje snart, før neste brennoffer (som ordet ”holocaust” betyr) kommer.

Dermed ble dette et argument: Jødene trenger mer enn noe annet folk et tilfluktsted, et rom de kan være i sikkerhet i når det braker løs omkring dem. Et slikt tilfluktsrom er særlig nødvendig i tider med krig og uro og nød.

Men det viktige er at stedet må gjøres i stand i fredstid slik at det står ferdig til bruk. Ingen som vil lese historien med uforutfattede tanker og fastlåste meninger kan være i tvil om at lidelsene både er en sterk drivkraft og begrunnelse for å bygge opp landet.

5. Araberne og PLO.

I denne sammenheng kommer vi ikke utenom PLO. Denne organisasjonen og andre sammenslutninger av arabere har et klart uttalt mål: Israels folk skal kastes i Middelhavet og det gamle Palestina ”befris”. Det vil i praksis si at landet skal bli jøderent.

Dette er gammel arabisk filosofi. Awni Bey Abdulhadi sa 13. jan. 1937: ”Enhver araber i Palestina vil gjøre alt som står i hans makt for å knuse sionismen, fordi sionisme og arabisme aldri kan forenes”, dvs. i klartekst: jøder og arabere kan ikke leve sammen. President Nasser i Egypt sa 25. mai 1965: ”Arabernes nasjonale siktemål er utslettelse av Israel.” Den syriske forsvarsminister Haffid Assad sa 24. mai 1966: ”Vi skal aldri be om og heller ikke godta fred. Vi skal bare godta krig. Vi har besluttet å gjennombløte dette landet med deres eget blod, å fjerne deres inntrengere og kaste dere på sjøen.” I Kairo radio 22. mai 1967 ble det sagt: ”Det arabiske folk er fast besluttet på å stryke Israel av kartet.”

Og selveste ”kongen” i PLO, Yasser Arafat, er sitert 5. aug. 1970: ”Vårt hovedmål er å befri landet fra Middelhavet til Jordanelva. Den palestinske revolusjons hovedsak er å rykke opp med rot det sionistiske vesen fra vårt land og befri det … understøttet av de arabiske massenes jerngrep.” Den samme Arafat sa 24. jan. 1974 på en araberkongress: ”Kanskje om ti år vil vi ta en avgjørelse for å likvidere den arrogante fienden (Israel) fullstendig.”

Dette er sterke ord.

La oss si motsetning til dette sitere Golda Meir 13. mai. 1973 (daværende førstedame i Israel): ”Vi skal vinne fordi vi må leve … derfor er ånden i våre menn ved fronten,i hvert hjem, i hver by og landsbyen ånd i et folk som hater krig, men som vet at for å leve må de vinne krigen som er blitt tvunget på dem.”

Dette er ikke uttrykk for ensidig glorifisering av jødene. De kan vel gjøre menneskelige og politiske feil som alle andre. Også arabernes problem må løses. Og der er land nok utenfor landet Israel. – (Vi kan ikke bruke plass til å utdype arabernes handlinger i etterkrigstiden her.)

Vi kan kanskje tilføye enda en ting til slutt: jødisk tro på løftet om landet – slik det lever i folket i dag. Religiøse jøder kan ikke unngå å se forbindelsen mellom løftet til det gamle Israel og dem selv. Det er uttrykt i nasjonalsangen deres, Hatikvah, som betyr håpet:

”Slekters håp på fremmed strand:

Vi skal vinne det vi mistet,

Davids by og fedres land.”

På hebraisk kommer det enda finere fram: ”Vi har håpet i to tusen år på å leve i frihet i landet Sion og Jerusalem.”

Den samme tanken går igjen i frihetserklæringen av 1948. Allerede i første avsnitt knyttes kontakt mellom nålevende jøder og den gamle bibelske historie: ”I Israels land ble det jødiske folk til. I dette landet ble deres åndelige, religiøse og nasjonale karakter skapt.”

Det kan ikke bety noe annet enn bibelsk tid. Og det innebærer at de ser på landet som sin rettmessige eiendom der de egentlig hører hjemme. Dermed er vi kommet tilbake til det første argument vi nevnte: historien.

Folket er ennå ikke utenfor fare – nå 60 år etter opprettelsen av nasjonalstaten. Fienden ruster seg på nytt til angrep – nå mer under navnet Hamas enn PLO. De kristne burde være Israels beste støtter, for her er det tale om oppfyllelse av bibelske profetier. Og mange jøder er etter hvert blitt klar over at deres beste og trofaste venner er bibeltroene kristne. De som i gamle tider ble oppfattet som fiender, er altså de beste venner.

Kristne brødre og søstrer: Vi må ikke gjøre skam på dette vennskapet. Vi skal be og arbeide og tale godt om dette Guds folk, selv om vi ikke alltid forstår deres politikk. Vi finner aldri et eneste fullkomment menneske – eller en fullkommen stat. Vi skal være venner og elske dem – for løftenes skyld.

(12. jan. 1982 hadde jeg en kronikk i dagen: Argument for Israels eksistens. Den er her noe oppdatert og endret, uten innholdsmessig forandring.)

Tanker om ISRAEL

Israel og hedningene.

Av Nils Dybdal-Holthe.

Det gamle testamentet (GT) opererer med et klart skille mellom Israels folk og hedningene. For de siste er det ofte brukt ordet gojim (flert.) på hebraisk. Israel (jødene) er Guds utvalgte folk, alle andre er utenfor. Jødene oppfattet dette så sterkt at hedningene ble betraktet som urene. Se f. eks. Peter som skulle forkynne for Kornelius (Apg. 10-11). Det var utillatelig for en jøde å omgås hedninger. Gud viste Peter at ikke noe menneske var urent (Apg. 10, 28).

Denne todelingen er det viktig å kjenne når vi leser Bibelen. Og jeg tror ikke det går an å forstå forholdet jøde/hedning uten dette utgangspunktet. Og det henger sammen med Abrahams velsignelse: han er kalt ut fra det land han bor i og til et nytt land. Utvelgelsen forsetter i sønnen Isak og igjen i hans sønn Jakob som blir stamfar til Israels 12 stammer.

G.T.

I hele GT finnes denne todeling: Israel og folkene (som det heter i den nye Bibelen /1978). I bibelsk språk er hedning eller folkeslag alle de som ikke tilhører Israels folk. Og Gud handler med Israel på en spesiell måte. De stod i et paktsforhold til Gud som ingen annen. I dette folk skulle verdens frelser fødes, Messias. For både hedningene og jødene var syndere og behøvde frelse – og det er sett i evighetsperspektiv. Vår aller største skade er nettopp vår synd som er skilsmisse med Gud (Jes. 59, 2).

For å forstå litt av dette fikk Israel glimt av frelsen – først svake og vage forutsigelser om redning. Senere kom klarere løfter om en personlig frelser. Det var som en soloppgang (sml. Luk. 1, 78 og 2. Sam. 23, 3-4). Først noen stråler og svakt lysskjær i øst, så større og større lys til sola lyste fullt og helt som et ildhav på himmelen. Jeg synes Jes. 53 er dette store sollyset med mange detaljer om Messias.

Men denne åndelige frelse er ikke begrenset til jødefolket i GT. De står nok i sentrum, men er ikke alene. Flere ganger får vi høre at hedningene – de andre folkene, de fremmede – skal få del i frelsen. Allerede ved utvelgelsen av Abraham (1. Mos. 12, 3) blir det klarlagt at alle jordens slekter skal velsignes – dvs. hedningene til forskjell fra Abrahams etterslekt.

Senere ble løftet gjentatt. Det skjedde ved innvielsen av Salomos tempel, f. eks. 2. Krøn. 6, 32f. Ja, Guds fresle skal nå til jordens ende (Jes. 49, 6; 51, 4-6). Og jorden skal bli fylt av Herrens kunnskap (Jes. 11, 99). Som en flodbølge kommer det: alle tas med.

Likevel – Israel beholder særstillingen: Dere alene har jeg villet kjennes ved blant alle jordens ætter. Amos 3, 2. I dette folket ble Messias født, som Jesus selv sa: ”Frelsen kommer fra jødene” (Joh. 4, 22).

N.T.

Leser vi så gjennom NT, finner vi straks Israels spesielle stilling. Jesus var bare (i sitt jordeliv) sendt til de fortapte får/sauer av Israels hus (Mat. 10. 6), for de var som sauer uten hyrde (Mat. 9, 36).

Den samme respekt for Guds utvalgte folk lang tid etter korsfestelsen, finner vi hos Paulus. På tross av at han var hedningenes apostel (Rom. 11, 13), vender han seg først til jødene når han kom til et nytt sted (Apg. 13, 5). Og til romerne skriver han at evangeliet var en Guds frelse – for jøde FØRST (Rom. 1, 16). Det var først da jødene definitivt vendte seg fra evangeliet at han rystet støvet av seg og gikk til hedningene (Apg. 13, 46). Det samme finner vi hos Peter – f. eks. pinsedag. De han talte til da var overveiende jøder (Apg. 2, 5 og 14).

Dette kan ikke ha vært av pedagogiske hensyn. Både Peter og Paulus var selv jøder og (særlig Paulus) kjente Guds løfter og utvelgelse og handlet i overensstemmelse med det.

De første kristne menigheter må vesentlig ha bestått av jøder. Og i flere av brevene i NT er det tydelig adresse til dem, særlig hebreerbrevet.

Vi glemmer så lett denne særstilling jødene har fått. Det sier Guds ord vi skal ta oss i vare for (Rom. 11, 18ff).

Ny inndeling?

Når så NT skal dele menneskene inn i grupper, hvordan skjer det? Ef. 2, 14-16 sier at Jesus gjorde de to til ett nytt menneske. I lys av det kunne vi faktisk ha ventet at NT delte menneskene inn i frelste (av både jøder og hedninger) og vantro (av de samme etniske grupper).

Og religiøst sett er det sant, dvs. i vårt åndelige forhold til Gud. Derfor kan 1. Kor. 1, 18 tale om to slags mennesker – frelste og fortapte. Stilt overfor Gud i evighetsperspektiv er det bare disse to grupper det tales om. Derfor taler Jesus om den smale og den breie vei (Mat. 7, 13f). Og om evigheten som evig pine og evig liv (Mat. 25, 46). Vår kristne forkynnelse og misjon har alltid dette religiøse i sikte – og må ha det.

Men der setter ikke NT punktum. Paulus taler i 1. Kor. 10 om de kristnes sosiale vandel så vel som religiøse. Her deler han dem inn i tre. I v. 32 tales om jøder, grekere og Guds menighet. Det er en ikke uvesentlig inndeling. Jøder er Israel, grekere må være fellesbetegnelse for hedningene, og Guds menighet er de sanne troende. (I det mod. hebraiske NT er ordet grekere oversatt med ”gojim”, som betyr hedninger, og i den latinske Vulgata står det ”gentes”, hedninger).

Guds menighet i betydningen kristne (av jøder og hedninger) er altså en ny gruppe ved siden av de to andre. Dette er skrevet omkring 25 år etter Jesu korsdød. Hvis jødene ikke lenger var en spesiell gruppe, var en slik inndeling unødvendig, ja, direkte galt. Da burde det vel stått: grekere og kristne. Ser vi på Romerbrevet, er det ikke vanskelig å finne tredelingen igjen. Paulus taler om hedningene som synder, om de troende ”i Kristus” – og om jødene (særlig kap. 9-22). Og vi legger merke til at han har helt spesielle ord til de siste, og da taler han alltid til dem som gruppe, som nasjon.

Detaljer

Her er detaljer som ofte blir oversett. Når Paulus f. eks. i Rom. 11, 25f sier at ”hele Israel” skal bli frelst, står det i skarp kontrast til hedningene. Vi kan ikke komme forbi dette at Paulus taler om to grupper (utenom de kristne): jøder og hedninger. Hvordan kunne han det ca. 25 år etter korset og den nye pakt hvis de stod likt? Og noe mer: Han profeterer om Israels framtid. Han sier ikke bare: hvis Israel blir frelst, men de skal. Det betyr at en gang vil folket omvende seg og tro på Jesus som sin frelser. Hvordan kan man si noe slikt, hvis ikke folket skulle bli bevart som folk og nasjon?

Vi må huske at det dreier seg ikke om en generasjon eller to, men ca. 60 generasjoner etter korset. Derfor må Rom. 11, 26 også innebære at jødene ikke skal assimileres bort (dvs. opptas i, bli lik) andre folk. Hvor lenge skal dette vare? Til hedningenes fylde er kommet inn. Men betyr ikke en slik uttrykksmåte at hedningene her sees som egen gruppe adskilt fra Israel?

Men da blir det ikke rett, ja umulig å si at ”hele Israel” betyr alle de som lar seg frelse av både jøder og hedninger, altså det nytestamentlige Guds folk. Slik er uttrykket tolket av mange, bl.a. Calvin, Augustin og den eldre Luther. Både prof. S. Odland og O. Moe ser det umulige i å forstå det slik. I Rom. 9-11 tales det ”overalt om det virkelige Israels stilling og fremtidige skjebne til forskjell fra hedningene…” (S. Odland: Romerbrevet s. 185). Når man innrømmer det, må man også være konsekvent og ta ”Israel” i v. 26 om ”det virkelige Israels stilling” og framtid.

La oss tenke litt på dette i historisk perspektiv. Det er snart gått 2000 år siden Paulus profeterte. Og ennå lever dette folket! Er ikke det merkelig? Mon det ikke er den Allmektige som skjuler dem i sin hånd?

Men – et folk uten land! Og likevel ikke som andre. Det er litt av guddommens under at de er blitt bevart slik på tross av sin ”eventyrlige” lidelseshistorie.

Israels land

Det står visstnok ikke noe sted i NT direkte at Israel skal få sitt land igjen. Men er det det eneste ord? Hvis Gud har talt om den saken tidligere, er han ikke forpliktet til å si det igjen. Ingen steder i Bibelen er det visstnok heller ikke sagt at disse ordene skal tolkes åndelig om de kristne. Og slett ikke har Gud annullert løfte om landet. Hvilken rett har en teolog til å gjøre det da? Kan ikke det virke – rett og slett selvbestaltet? Jeg må si det er tynne argumenter når man stadig etterlyser ord i NT om landet.

Landløftet begynner i 1. Mos. 12,1 og 7 og kap. 13, 15. Og det gjentas stadig. Som repetisjon for en skoleelev er det. Se for eksempel Thompson’s Chain Reference Bible. Profetene får se det. Jer. 24, 6 og 31, 28. Det siste står faktisk umiddelbart foran ordet om en ny pakt. Og kapitlet avsluttes med et evig landløfte i tråd med Amos 9, 15. De skal samles fra alle land de er bortdrevet til og bo trygt i sitt eget land. Der skal de plantes i trofasthet. Jer. 32, 37. 41; Esek. 34, 13. Og Amos 9 blir sitert av Jakob på apostelmøtet (Apg. 15). Og det viser at ordet gjaldt nytestamentlig tid.

Her kan vi forresten stoppe litt. Sies det ikke i dag at alle GT ord må gjennom Jesus på korset? Møtet i Jerusalem var nærmere 20 år etter. Da ser altså de kristne at et uoppfylt løfte i GT blir oppfylt! Og det står ikke at de åndeliggjorde eller anvendte Amos 9, 11f på sin tid.

Nei, profetordet stemte med den historiske utviklingen. Men han siterer ikke hele avsnittet. Er det ikke da nokså nærliggende og logsik å si at resten også skal oppfylles? Og det må nødvendigvis skje senere ettersom det ikke var skjedd før. Forresten lever vi midt i oppfyllelsen av dette verset ennå – i misjonstiden. Herren holder også nå på med å ta seg ut et folk av hedninger.

Vår tid har så vidt fått se i alle fall noe av fortsettelsen. Han gjør ende på det siste fangenskapet og planter Israel i Eretz Israel. Og Guds ed på at de skal bli der, har vi Jer. 31, 35-40.

Pinse

Før pinse har Jesus en samtale med disiplene da han lover dem Ånden med kraft til vitnesbyrd. Disiplene hadde stilt ham et spørsmål: ”Herre, gjenreiser du på den tid riket for Israel?” Apg. 1, 6. Det er ingen tvil om at bakgrunnen for spørsmålet er landløftet i GT. Jødene hadde hørt om det og levde i forventningen. Og det var ingen misforståelse eller kjødelig innstilling. GT sa det klart med rene ord. (En annen sak er at noen jøder oppfattet dette politisk slik at de skulle bli et stort rike. Det står det ikke noe om her.)

Jesu svar er interessant: Det er ikke deres sak å vite tider eller timer… Endog S. Odland sier ”at Jesus så langt fra benektet at ’riket’ skal bli gjenreist for Israel, at han meget mer må sies å ha bekreftet det, for så vidt han nemlig bare avviser disiplenes spørsmål om tiden.” Odland fortsetter så å åndeliggjøre riket om de kristne.

Men det gjorde ikke Jesus. Han sa to ting: TIDEN for rikets opprettelse skulle de ikke beskjeftige seg med. (Hvis det hele gjaldt evangeliet og de kristne, var ikke tiden da allerede inntruffet?) Nei, det måtte gjelde en senere tid. I mellomtiden skulle de vitne i Åndens kraft. V. 8. Og det sier seg selv at dette vitnesbyrdet til hedningene måtte bli om den åndelige frelse. Derfor er det rett at misjonsforkynnelsen og vitnesbyrdet er om Jesu død og tilgivelse for synd. Vi ser at det er hovedsak i NT.

A. Valen-Sendstad må ha rett når han sier at det ville være oppsiktsvekkende om Gud mente riket var åndelig å forstå – og det ikke var nevnt i NT. Da måtte det simpelthen ha stått der. Jesus avviste ikke tanken om et rike for Israel, eller overførte det på de kristne. Det er en slutning eller tolking man gjør. Men det er ingen nødvendig slutning. Det er poenget her.

Hvis spørsmålet er galt stilt, er Jesu svar ufullstendig. Nå hadde han siste anledning på jord til å forklare saken som den var. Men han korrigerte ikke sine disipler på det punktet. Gamle August Dächsel sier (i sin kommentar) at Jesus bestemt antyder at Faderen vil ”bringe det til Udførelse”, han har makt til det.

Peters tale

Til sist skal vi antyde noe fra Peters tale etter pinsedag, Apg. 3, 18.21. Han ber jødene (brødre) vende om ”så hussvalelsens tider kan komme … og han kan sende den for dere utkårede Messias, Jesus, som himmelen skal huse inntil de tider da alt det blir gjenopprettet som Gud har talt om ved sine hellige profeter” (NO-30).

Dette må vel bety at noe i GT ikke var oppfylt – og som ikke ble oppfylt i NT-lig tid. Det skal komme en tid da alt skal gjenopprettes. Det er framtid. Hva gjelder det? Jo, det som profetene har talt om fra gammelt. Forutsigelsene om Jesu første komme i ringhet ble alle oppfylt.

Men Messias i herlighet? Riket?

Vi skal ikke være så snare til å åndeliggjøre det vi ikke forstår for å få brikkene til å passe sammen. Det kan hende noe hører gjenopprettelsen til. Ordet gjenopprettelse (gr.: apokatastaseos) er vanskelig. Litt vet vi om betydningen. Josefus brukte det f. eks. om jødenes gjenkomst fra Babylons fangenskap (Antiq. II). Det er også brukt om oppfyllelse. Ordet bør vi vel (med Odland) forstå ”som uttrykk for at i og med oppfyllelsen av alle Guds løfter til sitt folk vil gjenopprettelsen av Davids-riket i det sanne, fullkomne skikkelse finne sted”.

Og hvordan ikke la Davids-riket være det Davids-riket som GT har talt om. For også her er det unektelig til jøder det sies.

Krise i Israelteologien?

John Lundmark siterer i boka ”Israel i Bibelens lys” professor H. J. Kraus ved universitetet i Hamburg som sier: ”Israels gjenopprettelse som jødenes stat, og jødenes tilbakevending innebærer den største krise som kirkens teologi hittil har møtt”. Meningen er vel: Det kan hende vi må tenke om igjen om Israel. Er det virkelig slik som de teologiske lærebøker har sagt? Jeg må virkelig si at jeg har et oppriktig ønske om at man må komme ut av krisen på rett vis. Og personlig tror jeg at da må Israel få en annen plass enn det har. Og kunne vi i diskusjonen dempe litt på gemyttene, ville ikke det skade.

La dette få stå som et personlig vitnesbyrd om en overbevisning – uten brodd og snert til noen kant.

(Fra Dagen 22. sept. 1982.)

Hva skal vi tenke om Israel?

Om Israel?

Av Nils Dybdal-Holthe.

(Innlegg i Dagen 16/9 1982, noe forkortet.)

I det siste tror jeg mange kristne er blitt forvirret i sine tanker om Israel. Noen er nok blitt bekreftet i sitt allerede fastlagte syn. Andre har forsøkt å lese om flere ”syn”, men finner ikke ut av det. Så spør de: Hva skal vi tenke om Israel? Lærde menn kommer med sine meninger – og kolliderer kraftig med hverandre. Store, sterke ord hentes fram fra arsenalet for liksom å gi sine ord stor tyngde. Det skal være kraftige saker, som en gang for alle skal gjøre slutt på opposisjonen.

Noen hovedsyn har utkrystallisert seg og kommet i fokus. Meningene om dem er liksom blitt sterkere etter hvert. Et ordskifte kan oppklare misforståelser, og det er bra. For i enhver diskusjon er ”skinnuenighet” et kjent faktum.

Både i aviser og mann og mann imellom tales det om flere forhold som nok griper inn i hverandre, men som likevel må holdes adskilt om tanker og ord skal være saklige. Og det gjelder på 3-4 plan.

Ett av dem er: Er Israel som folk og land omtalt i Bibelen? Jeg vil bare kommentere dette som jeg oppfatter som det vesentligste nå. Det var godt om man holdt disse sakene adskilt fra hverandre – uten noe forsøk på å ”slå mynt” på de andre (dvs. innmarsjen i Libanon på den tid og Karmelinstituttets syn).

Det er i alle fall tre mulige svar teoretisk:

a) Bibelen er en gammel bok som ikke har noe å si oss i dag om noe som helst, aller4 minst om moderne politikk. Det moderne menneske har lett for å tenke slik. Overfladisk sett høres det logisk ut. Og tanken bøyer seg svært ofte temmelig lett for slik ”linjal-filosofi”.

b) Alle profetiene i GT ble oppfylt i Jesus på korset. Det som er sagt om Israel gjelder nå de kristne. Teksten i GT blir ”åndeliggjort” og overført på oss. (Man bruker gjerne en annen terminologi, men saklig er det slik.

Dette synes å være mer eller mindre ”offisiell” MF-teologi, og kanskje også på Lærerakademiet. Dogmatikeren på Misjonshøyskolen, Aksel Valen-Sendstad, har tilkjennegitt et annet syn.

c) En del profetier i GT ble ikke oppfylt i Jesus, men de gjelder Israel i framtida.

Det er de to siste svar som interesserer her. Vi skal ikke ta opp plass til noen uttømmende redegjørelse for disse måtene å lese Bibelen på. Det er kjente og lærde menn på begge sider. Det er ikke det som mangler. Og det er en viktig detalj å holde klart i tanken. Vi har så lett for å tenke at noe må være rett hvis en lærd mann har sagt det. Eksamenspapirer og akademiske titler blir da en garanti for rett lære. Og det er virkelig farlig.

Kirkehistorien skulle motbevise det kraftig. Det er også troende mennesker på begge sider. La oss ikke beskylde hverandre for vantro og svikt om vi ikke ser likt på slike bibelske spørsmål. Sterke ord blir lett oppfattet dit hen.

Man pleier å bruke flere argumenter for svar b) ovenfor: dvs. at hele GT er oppfylt i Jesus og Israel som ”Guds folk” er forkastet:

1) NT sier ingen ting om et politisk Israel. Det tas som et avgjørende bevis. Leif M. Michelsen (han er senere dø) har flere ganger etterlyst skriftsteder om et ”stor-Israel”. Og hvis vi ikke finner det, blir lett konklusjonen denne: Altså er Israel i dag ikke omtalt i Bibelen.

Men er ikke dette et litt for billig argument? Vi må ha rett til å spørre: MÅ det virkelig stå noe i NT for å være sant? Er ikke Bibelen EN bok, slik at GT og NT utgjør en læremessig helhet og enhet? Hvis svaret er ja, synes det klart at Gud ikke behøvde å gjenta alle saker i NT. Det må være en holdbar konklusjon. Men da er vi ikke forpliktet til å ”finne” NT-belegg for Israels eksistens i Israel i dag.

2) Jødene i GT og ved Jesu komme (og senere) forkastet Guds frelse og omvendte seg ikke. Det brukes som argument for at hele GT er oppfylt i Jesus-skikkelsen. Den ellers konservative O. T. Allis bygger nesten hele sin argumentasjon på dette. Det samme gjør faktisk Calvin (bl.a a. i sin kommentar til Amos 9, 15). Tankegangen her er: En profeti i Bibelen er ikke til fånyttes, den skal oppfylles. Men visse profetord ble aldri oppfylt i jødefolket eller bokstavelig i Jesus. Derfor må profetien oppfylles. Så blir ordene åndeliggjort på Jesus og menigheten slik at det passer.

Calvin sier rett ut at jødene kom tilbake til landet (fra Babel), men bare i et lite antall. Men løftets oppfyllelse ser vi i Jesus Kristus. Historisk sett er det forståelig. Calvin hadde verken opplevd sionismen eller 1948.

Tankegangen er videre: Fordi Israel ikke tror på Jesus nå, KAN ikke hjemkomsten til Israels land i 1948 være profetoppfyllelse. Svaret er nesten alt for enkelt her: Hvor står det at de skal tro på Jesus før de eventuelt får landet igjen? Lars Dahle hadde rett til å være i tvil om det. Det vi kan si er: Det synes å gry av dag.

3) Man legger gjerne stor vekt på at alle løftene til Israel var betingede. Hvis de var lydige mot Herren, så skulle de få landet og være Guds folk. Dette er sant nok, men det er en sannhet som må nyanseres. Og det kan lett bli et tveegget sverd. Israel var ulydig i GT, ofte syndet folket grovt f. eks. mot det 1. bud. Herren forkastet imidlertid ikke folke av den grunn. Han renset folket, ledet dem inn i en smeltedigel (og det forstår vi både slik at de vantro ble renset ut, og at de troende ble lutret).

De ”betingede løfter” i GT er altså ikke så skjematiske og firkanta som de noen ganger gjengis og fortolkes: Israel var ulydig, og derfor ble det utstøtt. Så sies det gjerne: Nå er VI det åndelige, nye Israel. (Er det ikke da et stort spørsmål om vi har vært så lydige?) For vi har vel overtatt både løftene og betingelsene? Gud tuktet Israel med måte og har ikke forkastet det helt.

Jeg synes dette argumentet faller til jorden når vi leser Israels bibelske historie. Han tok seg av folket og gav dem et frelsesløfte. Er det ikke mulig at Herren ser slik på folket også i framtida? Er ikke Holocaust og pogromer nettopp en illustrasjon på at Herren har tuktet Israel? Men av det følger ingen logisk slutning at de er forkastet for alltid. De han elsker, tukter han. Har han ikke sagt det tilstrekkelig ofte at han elsker dette folket?

4) Det åndelige Israel er et flittig brukt uttrykk i denne sammenheng. Man mener dermed de kristne og siterer så en del skriftsteder som tydelig nok taler om åndelig eller ekte jøder i motsetning til kjødelige jøder.

Jesus talte om å tilbe i ånd og sannhet, og Paulus taler om løftets barn i motsetning til kjøtet (Rom.9). Dette er ikke noe nytt i NT. Profetene kjempet stadig vekk mot falsk åndelighet i Israel. Jeremia gråter over folket (dvs. Israel!) og kaller det tilbake til Guds veier, til omvendelse og nytt liv. Og samme sak taler NT om: de sanne troende, de som er omskåret på hjertene er Guds folk. Men det står ikke et ord om at Israel som folk og nasjon er (skal bli) utslettet og være som andre folk (assimileres).

Nei, vi må si som den jødekristne Marian Eigeles skrev i 1976 (Ja, til sionismen, utg. av Israelsmisjonen): ”Jeg fant ikke noe sted i NT som kan tolkes dit hen at jødenes nasjonale håp avvises… Og konsekvensen blir at man ikke kan tolke bort Det Gamle testamentets løfter til Israel, da dette betyr vold mot tekstene” (s. 80 og 84). Og dette kan han faktisk si på tross av at han ikke bekjenner seg til fundamentalisme, konservatisme og pietisme.

Hva skal man så tenke om Israel?

La oss alle innrømme at det er et vanskelig emne. Men jeg synes jeg har lov til å anføre hva jeg selv tenker – svært komprimert: Israel er Guds utvalgte folk fra evighet til evighet. Han har en spesiell plan med folket, uten at vi kjenner detaljene. Det er ikke en lykkelig tilfeldighet at jødene fikk landet Erets Israel i 1948, og heller ikke at Jerusalem ble befridd et par tiår senere. Når Guds klokke slår, skal folket bli frelst. Heller ikke her er vel noen av oss blant de innviede som se ”kjøreplanen”. Men det er nok for oss å kjenne løftet.

Men hva så med krigene i Israel? Nå vil jeg bare si dette: Det er verken nødvendig å forkaste Israel som Guds folk på grunn av krigene, eller å godta alt Israel gjør som politisk enhet for å tro at de er Guds folk. Det er Gud som skal være dommer for folket som for oss. Og det kan hende han ser noe som vi har gått glipp av! La oss ikke være for raske så tankene løper løpsk.

(Jeg skal i en senere artikkel skrive om Israel ut Bibelens ord – det stod i dagen 22/9 1982.)

--