Av Nils Dybdal-Holthe
Den gråtende profet taler her, midt i en frafallstid i Israel (Jer. 22,29). Han ser fremover og vet at Gud vil sende en hær og ta folk og land. Jerusalem skal bli ødelagt og folket blir ført bort til et fremmed land, til Babel. Det hendte til slutt i år 586 f. Kr.
Jeremia fikk kallet til å advare folket og be dem vende om til Gud.
I slike tider har Herren ofte sendt et spesielt redskap for å frelse folket. Det er som om Han må ta kraftig i for å frelse noen i en slik generasjon. Boken hans forteller om et stygt og alvorlig frafall.
Det gjorde han da Martin Luther ble kalt. Folket og prestene var opptatt med gjerningskristendom og dermed lovtrelldom. Luther forkynte at alt er av nåde ved tro på Kristus. Da får du en fullkommen rettferdighet fra Gud.
Hans Nielsen Hauge levde i en tid med massekristendom der alle var kristne når de var i kirken. Hauge reiste land og strand med budskapet om omvendelse til Gud til et personlig kristenliv. Det var viktig da.
Carl O. Rosenius levde i Sverige på 1800 tallet i en tid med lovisk kristendom. I Norge hadde nok mange et slikt kristensyn og noen var kanskje treller under loven. Rosenius forkynte et frigjørende budskap om forsoning i Jesu død og blod. Ved tro kunne de bli fri fra lov og gjerninger og ta imot en full og hel frelse. I Danmark var det noe av det samme.
Hvorledes er det nå? Hva behøver folk i Skandinavia og andre land å høre nå? Kanskje det er et budskap folk ikke VIL høre? Ofte er det slik: Det vi egentlig trenger, vil vi ikke ha.
Noe av det nødvendige budskapet nå er:
1. Ordet om Gud.
Folk har tapt troen på Gud. Det er mer behagelig å leve uten Gud. Folk lever i dag som om det ikke finnes noen Gud. Det er utrolig hva folk kan slå seg til ro med i vantru.
Derfor må folk i dag høre at Gud er til. Ingen slepper unna Guds øye. Selv om folk nekter å tro på Gud og mener han er død, vil de likevel stå til ansvar for ham som skapte alle. I 1957 kom det ut en bok med tittelen: Ingen går fri. Jeg kjøpte denne boken, det var en roman om de siste dager i Europa med en storkrig som skulle komme. Den var så total at ingen slapp unna og gikk fri raseriet. Slik blir det.
Ved Sinai hendte det at Moses ble lenge oppe på fjellet hos Gud. Da sa folk til Aron: Lag oss en gud som kan gå foran oss. Det var gullkalven som da ble til. 2. Mos. 32, 23.
Det har Norge gjort. Mange har en selvlaget gud, og det er egentlig seg selv. Folk vil gjøre som de vil når de vil. Slik er de blitt sin eigen avgud.
I Salme 14 står det om at dåren sier i sitt hjerte: Der er ingen Gud! Det er et risikofylt tankeeksperiment. Like farlig var det biskop Robinson gjorde i 1963 da han forsvarte Gud-er-død-teologien. Senere kom han faktisk til den erkjennelse at han hadde tatt feil. Det er fint når folk er ærlige.
Nei. Gud lever. Land, land – hør det, sier Ordet.
2. Synd.
Synd er et lite ord. Men det inneholder et stort alvor. Og det har mange forstått og de sier rett ut: Ikke tal om synd, vi vil ikke høre om det.
Profeten talte om synd. Han navngav synden. Det er alltid aktuelt. Vi må ikke utrydde begrepet synd. Om ikke folk blir klar over sin syndetilstand, blir de ikke frelst.
Syndefallet dro hele slekten ned til kanten av avgrunnen og inn under dommen. Men vi er alle syndere i dagliglivet i stort og i smått. Vi ser også at mange tar det lett med synden og tenker at det er ikke så farlig. De unnskylder og bortforklarer mye av det de gjør. Det kan gjelde råkjøring, steling, banning, hor, homofili, abort, sløvhet i gudslivet og falsk toleranse for det som er ”på kanten” av sannheten, som man kaller det.
Jo, vi må erkjenne at Norge og Europa m.m. flommer over av synd. Jes. 30, 1 skriver slik: de legger synd til synd. Det må bety at synden vokser i styrke og omfang. Men Gud sier til oss alle: Forkynn folket deres synd, Jes. 58, 1. Vi skal altså tale om synd til folket. Ve den prest og predikant som ikke gjør det og er for ”snill”.
Esekiel var i Babel omtrent på denne tiden, midt i hedenskapet. Han sier det slik: Forkynn all styggedommen (vederstyggeligheter), kap. 22,2. Han har også disse alvorlige ord: Når du ikke advarer den gudløse for hans ferd, vil jeg kreve hans blod av din hånd. Kap. 33, 8. Det blir et alvorlig oppgjør for oss som taler Ordet. Folket vårt må få høre at de er syndere for Gud – nå.
3. Frelsens vei.
Men da må folket også få høre om en frelsesvei bort fra synden. Jesus er den eneste vei til Gud og hans himmel, Joh. 14, 6.
Her er det noen som fusker. David gjorde det en tid. Han sa: Jeg tidde, Salme 32, 3. Han ville skjule sin egen private synd, bortforklare den og gjøra svart til hvitt. Men omvendelse er å åpent bekjenne og erkjenne sin synd. Det skriver Jeremia om flere ganger.
Til fem av de sju sendebrevene i Åp. 2-3 kommer ordet om omvendelse. Såret må helbredes om troen skal være sann. Jeg tror det er mye urent blant folket, også mellom de som bærer Kristi navn. Og det må ordnes opp i hvis folket skal være på frelsens vei. Johannes skriver om å vandre i lyset, 1. Joh. 1, 7. Da er alt åpenbart for Gud, og noen ganger for menneske. Slik ser vi at ordet om omvendelse som vei til frelse går gjennom hele Skriften.
4. Etikken.
Vi møter noen ganger folk som vil ha troen på Gud, men ikke leve etter Guds vilje. Det gir seg mange ulike utslag. Etikken er liksom vårt eget bord. Her kan vi selv bestemme.
Kan vi det? Guds ord har sterk tale og avgjørende ord om etikk og moral. Det betyr i praksis vårt dagligliv. For enten det gjelder troens innhold eller livet i hverdagen, er Guds ord forpliktende. Det er ikke det jeg synes er bra eller mener er rett, som gjelder. Det er heller ikke det som fungerer i vår tid, som det heter. Det de fleste gjør, kan aldri være målestokk for Guds folk.
Kjødets gjerninger er åpenbare, skriver Paulus i Gal. 5, 19ff. De fleste slike gjerninger er moral, noen få er religiøse. Om alle sier apostelen: ”De som gjør slikt, skal ikke arva Guds rike,” v. 21 b. Slike ord må vi ta på alvor. Her gjelder det lutherske prinsippet: Sola Scriptura: bare ved Ordet. Dette må folket vårt høre i vår tid.
5. Evigheten.
Folk flest er mye opptatt med dette livet. Det er rett. Vi skal gjøre vår livsgjerning så godt vi kan. Likevel kan det bli feil. Både artister og teologer står frem og sier: For meg er himmelen eller helvete her på jorden. Det har litt med inflasjon i språket å gjøre. Ordet helvete er blitt et mest daglig uttrykk for ulykker og sykdom og stress hos folk. Når noe uvanlig kommer, er det straks et helvete for dem.
Jeg synes i grunnen synd på slike mennesker. For disse ordene hører ikke til her i verden. De tilhører evigheten. Og der er det to steder. Slik er det enten folk vil tro det eller ikke. Og da synes jeg synd på folk som gjør hva de kan for å glemme det som ligger bak død og grav.
Jesus sa et underlig ord i Joh. 5, 28: De døde skal høre, står det. Og de skal stå opp fra graven – til evig frelse eller evig dom. Da vil mange se alvoret for sent.
