Af Mikkel Vigilius.
Hentet fra den danske bloggen: http://nyt-i-natten-manus.blogspot.com
Vi lærer til stadighed nye ord. Et ord, som anvendes med tiltagende hyppighed af kristne i vores del af verden og måske især af teologer, er ’kontekstualisering’.
Ordet kommer som regel på bane i forbindelse med en argumentation for, at vi har brug for nye arbejdsformer og strategier i det kristne arbejde. Man påpeger da, at vi er kaldet til at forkynde evangeliet ind i vor egen tid og kultur – vor egen kontekst.
Den kontekst, vi befinder os i, er anderledes end f.eks. den kontekst, som den danske vækkelsesbevægelser blev til i for halvandet hundrede år siden.
De lutherske vækkelsesbevægelsers traditionelle arbejdsformer og strategier blev udviklet i og passede til den oprindelige kontekst, men de passer ikke nødvendigvis lige så godt til vores kontekst.
Det er vores udfordring til stadighed at bearbejde vore ydre former, så de passer til vor egen tid og giver vantro mennesker de bedst mulige betingelser for at møde og høre evangeliet ind i deres situation og hverdag.
Vi må med andre ord praktisere ’kontekstualisering’.
Så langt vil de færreste være uenige. De ydre arbejdsformer i missionsarbejdet har til stadighed ændret sig i forhold til konteksten – og må gøre det.
Allerede hos apostlene ser vi, at de anvender forskellige strategier, prædikenopbygninger, sprogbrug og billedbrug afhængig af, om de går til og forkynder for jøder eller for hedninger.
Videre frem i kirkens historie ser vi en stadig udvikling af nye arbejdsformer og formidlingsformer i missionsarbejdet.
Både reformationen, pietismen og vækkelserne i 1800-tallet bragte mange nye former med sig.
Det samme gjorde det 20. århundrede - og som regel uden indre brydninger i vækkelsesbvægelserne.
Men netop inden for de sidste par årtier er der gang på gang opstået debat om nye former og strategier i missionsarbejdet.
Hvorfor denne debat?
Er det, fordi en gruppe missionsfolk helt har mistet det historiske perspektiv og holder fast ved én bestemt traditionel arbejdsform og forsamlingsform med en indædt modvilje mod enhver form for fornyelse af formerne?
Der findes vel sådanne folk, der er reserverede over for stort set enhver forandring af det tilvante. Men hos de fleste missionsfolk mærker man alligevel en klar forståelse for, at arbejdets former må være i stadig udvikling – for evangeliets skyld.
Der synes således ikke at være uenighed om, hvorvidt vi skal praktisere kontekstualisering. Debatten drejer sig om, hvordan vi kan gøre det på en sådan måde, at vi bevarer den evangeliske klarhed, bibelske sandhed og åndelige kraft i vores arbejde.
Kontekstualisering er ingen ufarlig beskæftigelse. Det viser historien med al tydelighed.
Når vi i dag hører ’rationalismen’ og ’liberalteologien’ nævnt, vækker det ikke positive associationer hos bibeltro kristne.
Vi ved, at disse bevægelser førte en kødelig tænkning ind i kirken, som udhulede og dræbte troen hos mange.
Hvad vi måske ikke så ofte tænker på, er, at begge bevægelser havde et missionerende sigte.
De var båret af sorg over, at så mange mennesker forlod kirken, og tog sigte på at formidle evangeliet på en ’kontekstuel’ måde, så at samtidens vantro kunne opleve kristendommen relevant, sympatisk, fornuftig og forståelig.
Skulle samtidens mennesker nås måtte det ske ved en forkyndelsesform, der ikke blev oplevet for alvorlig, skarp og udfordrende, men lys, positiv og æstetisk stimulerende.
Det skulle ske ved gudstjenester, der ikke var for indforståede og ikke gravede for dybt i Bibelen og i centrale lærespørgsmål, men rettede sig mod og var forståelige for folk uden klassisk kristen tro og kundskab.
Det måtte ske gennem en menighed og forkyndere, der kunne bevise kristendommens kraft til at løfte mennesker og give dem et bedre liv.
Og det måtte ske ved en forkyndelse, der ikke talte for stærkt om synd og nåde, men lagde vægt på opmuntrende budskaber og på at vise, at Gud var relevant i forhold til tilhørernes erkendte problemer og længsler.
Ad denne vej blev kirken drænet for åndelig kraft og levende tro – og sognekirkerne blev tømt! Det skete først omkring år 1800 og dernæst omkring år 1900.
Nu er der atter gået 100 år.
Er det underligt, at nogle frygter, at historien vil gentage sig?
Hvordan undgår vi, at vore kontekstualiserings-bestræbelser fører os ind i en ny opløsning af vores teologi, tro og åndskraft til ubodelig skade for missionsarbejdet?
Hvordan kan vi bedrive ret og god kontekstualisering, så vi kan være redskaber for Guds riges udbredelse og Guds frelsende gerning i vor tid og kultur?
Det spørgsmål finder vi ikke svar på ved hjælp af mennesketanken!
Gud har jo netop valgt at udbrede sit rige og udfolde sin frelsende kraft i verden på en måde, som er helt ubegribelig og virker tåbelig for mennesketanken.
I samme grad, som vi lader os lede af menneskelige tanker om det mest hensigtsmæssige og effektive, står vi derfor i alvorlig fare for at glide ud af Guds gerning.
Guds handlemåde er er kun begribelig for troen, og den er kun åbenbaret for os i Skriften.
Når vi læser om apostlenes missionspraksis og lægger øre til deres vejledning i åndelig kraftfuld missionsvirksomhed, må vi gang på gang undres.
Vi ser, at Guds Ånd lader sine tjenere arbejde på en helt anden måde, end vi umiddelbart ville finde det hensigtsmæssigt.
Nogle eksempler:
• Apostlenes forkyndelse til ikke-kristne er ikke let, lys og behagelig i sin form, men udfordrende, myndig, skarp – og kærlig. Den skaber modstand – og vækkelse! (Se f.eks. ApG 2, 14-40; 7,2-53; 13,16-52)
• Apostlene præsenterer aldrig Gud som den store hjælper i forhold til menneskers erkendte problemer, men afdækker straks deres dybeste og egentlige problem: synden og Guds vrede! (Se f.eks. ApG 3,12-26; 4,8-12; 17,22-31)
• Apostlene lægger ikke vægt på en æstetisk stimulerende prædikenform. De frygter tværtimod optagethed af formen. Den ydre form skal tjene til én ting: at tydeliggøre budskabet! (1 Kor 1,18-2,5; 2 Tim 2,2)
• Alle ydre former og alle dele af forkyndelsen sigter på at lede tilhørerne hen til evangeliet om Jesu frelsergerning på korset. Det er et dybt anstødeligt ord, men heri er frelseskraften! (Rom 1,16; 1 Kor 1,18)
• Apostlene mener ikke, at menigheden og forkynderne skal eller kan virke imponerende. Deres rigdom er en usynlig skat i Kristus. Denne skat kan alene åbenbares af Ånden – gennem ordet! (1 Kor 1,26-31; 2 Kor 4,1-18)
• Gudstjenesten i NT retter sig ikke mod de vantro, men mod de troende. Den er deres åndelige kraft- og fornyelsescenter, hvor de udrustes til at være levende vidner om Jesus i hverdagen! (1 Kor 14,16; 1 Pet 3,15)
Mange andre eksempler kunne nævnes.
Men disse er tilstrækkelige til at vise, at vi må nære den dybeste mistillid til vor egen menneskelige tænkning om, hvad der er effektivt og hensigtsmæssigt i missionsarbejdet.
Vil vi tage del i Guds arbejde, må vi først spørge ham , hvordan han arbejder – og lade os lede af det!
Vi må tage fat om og arbejde med konstekstualiseringens udfordring.
Men det må ske på Skriftens grund og i apostlenes spor. Ellers mister vi uvægerligt den evangeliske klarhed, den bibelske sandhed og den åndelige kraft i vores arbejde!
fredag 22. juni 2007
tirsdag 19. juni 2007
Vranglære og frafall
Tidl. kretssekr. Erik Høiby har skrevet to artikler i Dagen 18-19. juli 2007. Der analyserer han Hallesbys taler i NRK i 1953 og på Nærbø i 1957. Det fører ham inn i en analyse av bl. MF og noen kristne organisasjoner, og så dette i lys av Calmeyermøtet i 1920.
Vranglæren har i etterkrigstida fått god grobunn, og de vi hadde ventet fasthet og stødighet av i lærespørsmål, har sviktet. Det kan vi ikke unnslå å nevne nå. Fruktene ser vi både i forkynnelsen og i aktuelle lærespørsmål, som kvinneprestsaken, homofilisynet og ikke minst forkynnelsen av det evige alvor: frelse eller fortapelse til slutt.
Høiby skriver bl. a.: "En tendens til må nevnes: Der en historisk-kritisk metode føres inn ved en bibelsk læreanstalt, viser det seg ofte at synet på Skriftens inspirasjon (ved Den Hellige Ånd) svekkes. Skriftens indre åndelige enhet blir borte, og frimodigheten til å forkynne med åndelig autoritet og overbevisning kan også etter hvert gå tapt."
Noen steder er nok det skjedd. Takk for analysen og for dette varsko.
Vranglæren har i etterkrigstida fått god grobunn, og de vi hadde ventet fasthet og stødighet av i lærespørsmål, har sviktet. Det kan vi ikke unnslå å nevne nå. Fruktene ser vi både i forkynnelsen og i aktuelle lærespørsmål, som kvinneprestsaken, homofilisynet og ikke minst forkynnelsen av det evige alvor: frelse eller fortapelse til slutt.
Høiby skriver bl. a.: "En tendens til må nevnes: Der en historisk-kritisk metode føres inn ved en bibelsk læreanstalt, viser det seg ofte at synet på Skriftens inspirasjon (ved Den Hellige Ånd) svekkes. Skriftens indre åndelige enhet blir borte, og frimodigheten til å forkynne med åndelig autoritet og overbevisning kan også etter hvert gå tapt."
Noen steder er nok det skjedd. Takk for analysen og for dette varsko.
fredag 8. juni 2007
Ludvig Hope: De vise menn
Bibelteksten står skrevet i Matt.2,7-12
De vise menn fikk av Gud visshet om at de ikke skulle gå samme vei tilbake som de kom. Dro de samme veien hjem igjen, så ville de møte Herodes, som søkte å ta Frelserens liv, Han som de hadde funnet.
Jesus var i fare da Han ble født til verden og Han er i fare hver gang Han blir født inn i en synders hjerte. Derfor må heller ikke du og jeg gå den samme veien som før, om vi vil at Jesus skal leve i oss.
Vi må gå en ny vei og søke et nytt selskap. Gjør vi ikke det, så vil det bli vanskelig, ja rent umulig å eie den Frelseren vi har funnet.
Mange har ment, og mange mener den dag i dag, at de kan nok være kristne uten å gå en ny vei, uten å gi opp det gamle laget, de gamle kammeratene. Og så er de der også etter at de har funnet Frelseren.
Og merkelig nok: Som Herodes ville at vismennene skulle komme til han etter at de hadde funnet Jesus, vil verdslige mennesker også at vi skal komme og være sammen med dem som før, nå når vi har blitt kristne. Det blir så logisk og ser så rett ut når verden ikke vil slippe oss. ”Dere kunne kanskje vinne oss også? Dere vil vel ikke gå ifra oss, når dere tror dere er blitt bedre enn oss?”
Så lar mange seg lure, og så blir det ikke klart skille mellom kristendom og verdslighet. Og så blir kristendom hos disse menneskene en blanding av verdslighet og kristendom. Til slutt er det ikke stort mer som er synd, fordi den Jesus som ble født i hjertet, ble myrdet. Eller rettere sagt: Du mistet din Frelser, og dermed gudslivet.
Denne faren lurer særlig på oss kristne som lever nå! Den mørke pietistiske tid, da nesten alt var synd, den er nå forbi. Nå holder vi på å gå for langt på den andre kanten. Den kristne ungdom skal være sammen med den verdslige ungdommen, i lag og lek, og det som verre er. I stedet for frisinn blir det lettsinn, istedenfor vakker og sømmelig kledd ungdom blir det pyntedokker, og i stedet for kristendom blir det en grå sammenrøring som ikke hører hjemme noe sted.
Om min røst kunne høres, så ville jeg rope ut til alle kristne og advare dere for den veien. Den er farlig, mye farligere enn mange tror. Jeg vet den er farlig, fordi jeg har prøvd å gå den. Det er bedre å være litt for mye redd enn for lite redd. Søk selskap med Gud i Bibelen og i bønnerommet, og søk selskap med Guds folk. Den veien er det du og jeg skal dra. Gå så ut mellom dine medmennesker som en kristen og la ikke de dra deg til seg, men dra du dem til Gud. På denne veien får du kraft til å nå hjemlandet fri og frelst.
(Stykket er hentet fra boka: ”Mot målet” (side 60 – 62) skrevet av Ludvig Hope. PS: Jeg har skrevet om språket fra gammel nynorsk til bokmål, men budskapet er ikke forandret eller for gammelt. Det er faktisk høyaktuelt i dag! 28.12.2005 Bjarte Espevik)
De vise menn fikk av Gud visshet om at de ikke skulle gå samme vei tilbake som de kom. Dro de samme veien hjem igjen, så ville de møte Herodes, som søkte å ta Frelserens liv, Han som de hadde funnet.
Jesus var i fare da Han ble født til verden og Han er i fare hver gang Han blir født inn i en synders hjerte. Derfor må heller ikke du og jeg gå den samme veien som før, om vi vil at Jesus skal leve i oss.
Vi må gå en ny vei og søke et nytt selskap. Gjør vi ikke det, så vil det bli vanskelig, ja rent umulig å eie den Frelseren vi har funnet.
Mange har ment, og mange mener den dag i dag, at de kan nok være kristne uten å gå en ny vei, uten å gi opp det gamle laget, de gamle kammeratene. Og så er de der også etter at de har funnet Frelseren.
Og merkelig nok: Som Herodes ville at vismennene skulle komme til han etter at de hadde funnet Jesus, vil verdslige mennesker også at vi skal komme og være sammen med dem som før, nå når vi har blitt kristne. Det blir så logisk og ser så rett ut når verden ikke vil slippe oss. ”Dere kunne kanskje vinne oss også? Dere vil vel ikke gå ifra oss, når dere tror dere er blitt bedre enn oss?”
Så lar mange seg lure, og så blir det ikke klart skille mellom kristendom og verdslighet. Og så blir kristendom hos disse menneskene en blanding av verdslighet og kristendom. Til slutt er det ikke stort mer som er synd, fordi den Jesus som ble født i hjertet, ble myrdet. Eller rettere sagt: Du mistet din Frelser, og dermed gudslivet.
Denne faren lurer særlig på oss kristne som lever nå! Den mørke pietistiske tid, da nesten alt var synd, den er nå forbi. Nå holder vi på å gå for langt på den andre kanten. Den kristne ungdom skal være sammen med den verdslige ungdommen, i lag og lek, og det som verre er. I stedet for frisinn blir det lettsinn, istedenfor vakker og sømmelig kledd ungdom blir det pyntedokker, og i stedet for kristendom blir det en grå sammenrøring som ikke hører hjemme noe sted.
Om min røst kunne høres, så ville jeg rope ut til alle kristne og advare dere for den veien. Den er farlig, mye farligere enn mange tror. Jeg vet den er farlig, fordi jeg har prøvd å gå den. Det er bedre å være litt for mye redd enn for lite redd. Søk selskap med Gud i Bibelen og i bønnerommet, og søk selskap med Guds folk. Den veien er det du og jeg skal dra. Gå så ut mellom dine medmennesker som en kristen og la ikke de dra deg til seg, men dra du dem til Gud. På denne veien får du kraft til å nå hjemlandet fri og frelst.
(Stykket er hentet fra boka: ”Mot målet” (side 60 – 62) skrevet av Ludvig Hope. PS: Jeg har skrevet om språket fra gammel nynorsk til bokmål, men budskapet er ikke forandret eller for gammelt. Det er faktisk høyaktuelt i dag! 28.12.2005 Bjarte Espevik)
torsdag 7. juni 2007
Hallesby: Skyldfri - ifølge oppgjør.
Av professor Ole Hallesby.
I himmelen følger de nøye med i det som skjer i et menneskehjerte på jorden. Når den vakte sjel endelig bestemmer seg, da blir det glede i himmelen, sier Jesus. Engstelig vender synderen sitt øye opp mot Frelseren. han kan ikke forstå at Frelseren kan ta imot en slik som han. Men han orker likevel ikke la være å prøve. Nå får det briste eller bære.
I det øyeblikk foregår der i himmelen en høytidelig domshandling, forteller Skriften. De himmelske bøker åpnes. Der står alle hans synder - store og små - opptegnet. Der er hele hans liv bokført. Og likeså forsiktig settes det nå med Jesu blod en rød strek over hele synderegisteret. Og under det hele skriver Faderen selv: SKYLDFRI IFØLGE OPPGJØR med min sønn på Golgata.
Det er denne domshandling som ifølge Skriften kalles rettferdiggjørelse. Dette ord klinger i våre ører noe fremmed. Det hele blir anskueligere for oss, når vi bruker det ord som på norsk svarer til det greske, nemlig frikjenne. Det er altså en frifinnelsesdom som utføres. Den til døden skyldige og dømte forbryter står der frikjent i samme øyeblikk som han la hele sin fortapte sak i Jesu hånd.
Hva er det som bringer dette omslag? Det er to ting, sier Skriften:
a) Kristus har for over 1900 år siden gjort opp den syndige slekts regnskap med Gud. - Det kostet ham livet. For syndens straff er døden. Fra det øyeblikk av er Gud forlikt med slekten, slik at han nå er villig til å møte alle syndere i stedfortrederen Jesus Kristus og gi dem del i det som stedfortrederen vant for slekten ved sitt liv og ved sin død. I den grad er forsoningen en kjensgjerning fra Guds side at han sender bud etter hver eneste synder og sier: "La deg forlike med Gud."
b) Fra synderens side er troen en 'betingelse' for frifinnelse. Rettferdiggjort ved troen, Rom. 5, 1; 3, 26; 4, 5. Det vil si at det oppgjør som Jesus ordnet for oss ved sin død, det kan ikke jeg få godt av før jeg kommer til Gud og vedkjenner meg den bunnløse skyld og gjeld jeg faktisk står i. Og så i min totale fallitt vender meg til min frelser med bønn om å få den gjeldfrihet han vant for meg.
--- (Hentet fra et blad, u.å.)
I himmelen følger de nøye med i det som skjer i et menneskehjerte på jorden. Når den vakte sjel endelig bestemmer seg, da blir det glede i himmelen, sier Jesus. Engstelig vender synderen sitt øye opp mot Frelseren. han kan ikke forstå at Frelseren kan ta imot en slik som han. Men han orker likevel ikke la være å prøve. Nå får det briste eller bære.
I det øyeblikk foregår der i himmelen en høytidelig domshandling, forteller Skriften. De himmelske bøker åpnes. Der står alle hans synder - store og små - opptegnet. Der er hele hans liv bokført. Og likeså forsiktig settes det nå med Jesu blod en rød strek over hele synderegisteret. Og under det hele skriver Faderen selv: SKYLDFRI IFØLGE OPPGJØR med min sønn på Golgata.
Det er denne domshandling som ifølge Skriften kalles rettferdiggjørelse. Dette ord klinger i våre ører noe fremmed. Det hele blir anskueligere for oss, når vi bruker det ord som på norsk svarer til det greske, nemlig frikjenne. Det er altså en frifinnelsesdom som utføres. Den til døden skyldige og dømte forbryter står der frikjent i samme øyeblikk som han la hele sin fortapte sak i Jesu hånd.
Hva er det som bringer dette omslag? Det er to ting, sier Skriften:
a) Kristus har for over 1900 år siden gjort opp den syndige slekts regnskap med Gud. - Det kostet ham livet. For syndens straff er døden. Fra det øyeblikk av er Gud forlikt med slekten, slik at han nå er villig til å møte alle syndere i stedfortrederen Jesus Kristus og gi dem del i det som stedfortrederen vant for slekten ved sitt liv og ved sin død. I den grad er forsoningen en kjensgjerning fra Guds side at han sender bud etter hver eneste synder og sier: "La deg forlike med Gud."
b) Fra synderens side er troen en 'betingelse' for frifinnelse. Rettferdiggjort ved troen, Rom. 5, 1; 3, 26; 4, 5. Det vil si at det oppgjør som Jesus ordnet for oss ved sin død, det kan ikke jeg få godt av før jeg kommer til Gud og vedkjenner meg den bunnløse skyld og gjeld jeg faktisk står i. Og så i min totale fallitt vender meg til min frelser med bønn om å få den gjeldfrihet han vant for meg.
--- (Hentet fra et blad, u.å.)
tirsdag 5. juni 2007
P. Mikkelsen: Jeg vil
Artikkel av forkynner Peder Mikkelsen, i LM., Danmark.
Oversatt av NDH.
Vi kristne er spesielt opptatt av kristenlivets frukter i dag. Folk må kunne se på våre liv at vi hører Gud til. Troen må sette spor.
Midt i dette kan du oppleve at du har et kaldt, dødt og vanhellig hjerte, og da er du et takknemlig offer for svepen som svinges over deg.
Du bøyer hodet i avmakt når du hører om kjennetegnene på en kristen. - Her strekker du ikke til. Fruktene er få og forkrøplet, og du har vanskeligheter med å være villig i ditt trege og motvillige hjerte.
Du har ikke noe høyere ønske enn å finne disse fruktene i livet ditt.
Men til mer du ser på disse fruktene og arbeider og er villig til å bli et glad og frimodig vitne for Jesus, jo mer umulig opplever du at du er.
Denne følelsen er dypt forvirrende, og du sitter igjen med en følelse av avmakt, fordi du slett ikke ser noen utvei.
Midt i dette er det et bibelvers som har fått lov å slå rot i mitt liv. Det er et ord jeg har tatt imot, og som har satt både frukten og helliggjørelsen i det rette perspektiv for meg.
Det er ordet i Salme 119, 32: "Dine buds vei vil jeg løpe. For du frir mitt hjerte fra angst." I den danske oversettelsen av 1948 står det (fornorsket): "Jeg vil løpe dine buds veier, for du har latt mitt hjerte ånde fritt."
Det var ordlyden i den gamle oversettelsen som bet seg fast i meg, og derfor tar jeg det frimodig fram her. Verset begynner med to ord som har klangen i seg av en stor kraft.
JEG VIL! Der er det ingen slinger i valsen, ingen antydning av at jeg burde ville - eller at jeg ville ønske at jeg ville! Nei, her er viljen uttrykt uten å vakle og uten at ordene svekker den.
Hva er det så han vil?
Løpe Guds buds veier.
Nå skal du ikke miste pusten. Men les videre i verset. For der ser du grunnen til at han er villig. Det står ikke at jeg vil fordi jeg har tatt meg sammen, eller at jeg vil fordi jeg burde eller fordi jeg blir formant til det.
Nei, villigheten kommer innenfra, og har en helt annen grunn: Jeg vil - fordi du har latt mitt hjerte ånde fritt.
Hva er det?
Jo, der hvor du glemmer alt det du skal og bør gjøre, og at du skal ta deg sammen - der kan evangeliet få lov til å forkynne friheten inn i ditt hjerte og ta bort alle kravene.
Du ser nå at ingen lov dømmer deg, og at ingen gjerning kan kvalifisere deg og ingen synd kan tilregnes deg.
Her i nåden har du ingen vond samvittighet, og ditt hjerte ånder fritt. Fra denne frihet i et liv sammen med Gud har kristenlivets frukter sitt utspring.
De springer ikke ut av kravene om hva du skal og bør.
Det er når du står i denne friheten du kan si av hjertet: Jeg vil løpe dine buds veier, for du har fått mitt hjerte til å ånde fritt.
Pust dypt inn og la dette budskapet synke inn i ditt sinn.
Når du lengter etter å bære mer frukt i ditt liv, skal du ikke ta deg sammen og forbedre deg, men fordype deg i det du eier - og synke ned i det eneste som kan gi deg liv, lyst og kraft i ditt hjerte - som ellers er kaldt og uvillig.
---
Oversatt av NDH.
Vi kristne er spesielt opptatt av kristenlivets frukter i dag. Folk må kunne se på våre liv at vi hører Gud til. Troen må sette spor.
Midt i dette kan du oppleve at du har et kaldt, dødt og vanhellig hjerte, og da er du et takknemlig offer for svepen som svinges over deg.
Du bøyer hodet i avmakt når du hører om kjennetegnene på en kristen. - Her strekker du ikke til. Fruktene er få og forkrøplet, og du har vanskeligheter med å være villig i ditt trege og motvillige hjerte.
Du har ikke noe høyere ønske enn å finne disse fruktene i livet ditt.
Men til mer du ser på disse fruktene og arbeider og er villig til å bli et glad og frimodig vitne for Jesus, jo mer umulig opplever du at du er.
Denne følelsen er dypt forvirrende, og du sitter igjen med en følelse av avmakt, fordi du slett ikke ser noen utvei.
Midt i dette er det et bibelvers som har fått lov å slå rot i mitt liv. Det er et ord jeg har tatt imot, og som har satt både frukten og helliggjørelsen i det rette perspektiv for meg.
Det er ordet i Salme 119, 32: "Dine buds vei vil jeg løpe. For du frir mitt hjerte fra angst." I den danske oversettelsen av 1948 står det (fornorsket): "Jeg vil løpe dine buds veier, for du har latt mitt hjerte ånde fritt."
Det var ordlyden i den gamle oversettelsen som bet seg fast i meg, og derfor tar jeg det frimodig fram her. Verset begynner med to ord som har klangen i seg av en stor kraft.
JEG VIL! Der er det ingen slinger i valsen, ingen antydning av at jeg burde ville - eller at jeg ville ønske at jeg ville! Nei, her er viljen uttrykt uten å vakle og uten at ordene svekker den.
Hva er det så han vil?
Løpe Guds buds veier.
Nå skal du ikke miste pusten. Men les videre i verset. For der ser du grunnen til at han er villig. Det står ikke at jeg vil fordi jeg har tatt meg sammen, eller at jeg vil fordi jeg burde eller fordi jeg blir formant til det.
Nei, villigheten kommer innenfra, og har en helt annen grunn: Jeg vil - fordi du har latt mitt hjerte ånde fritt.
Hva er det?
Jo, der hvor du glemmer alt det du skal og bør gjøre, og at du skal ta deg sammen - der kan evangeliet få lov til å forkynne friheten inn i ditt hjerte og ta bort alle kravene.
Du ser nå at ingen lov dømmer deg, og at ingen gjerning kan kvalifisere deg og ingen synd kan tilregnes deg.
Her i nåden har du ingen vond samvittighet, og ditt hjerte ånder fritt. Fra denne frihet i et liv sammen med Gud har kristenlivets frukter sitt utspring.
De springer ikke ut av kravene om hva du skal og bør.
Det er når du står i denne friheten du kan si av hjertet: Jeg vil løpe dine buds veier, for du har fått mitt hjerte til å ånde fritt.
Pust dypt inn og la dette budskapet synke inn i ditt sinn.
Når du lengter etter å bære mer frukt i ditt liv, skal du ikke ta deg sammen og forbedre deg, men fordype deg i det du eier - og synke ned i det eneste som kan gi deg liv, lyst og kraft i ditt hjerte - som ellers er kaldt og uvillig.
---
lørdag 2. juni 2007
HØR HERRENS ORD - PÅ NYTT !
Av Nils Dybdal-Holthe
Den gråtende profet taler her, midt i en frafallstid i Israel (Jer. 22,29). Han ser fremover og vet at Gud vil sende en hær og ta folk og land. Jerusalem skal bli ødelagt og folket blir ført bort til et fremmed land, til Babel. Det hendte til slutt i år 586 f. Kr.
Jeremia fikk kallet til å advare folket og be dem vende om til Gud.
I slike tider har Herren ofte sendt et spesielt redskap for å frelse folket. Det er som om Han må ta kraftig i for å frelse noen i en slik generasjon. Boken hans forteller om et stygt og alvorlig frafall.
Det gjorde han da Martin Luther ble kalt. Folket og prestene var opptatt med gjerningskristendom og dermed lovtrelldom. Luther forkynte at alt er av nåde ved tro på Kristus. Da får du en fullkommen rettferdighet fra Gud.
Hans Nielsen Hauge levde i en tid med massekristendom der alle var kristne når de var i kirken. Hauge reiste land og strand med budskapet om omvendelse til Gud til et personlig kristenliv. Det var viktig da.
Carl O. Rosenius levde i Sverige på 1800 tallet i en tid med lovisk kristendom. I Norge hadde nok mange et slikt kristensyn og noen var kanskje treller under loven. Rosenius forkynte et frigjørende budskap om forsoning i Jesu død og blod. Ved tro kunne de bli fri fra lov og gjerninger og ta imot en full og hel frelse. I Danmark var det noe av det samme.
Hvorledes er det nå? Hva behøver folk i Skandinavia og andre land å høre nå? Kanskje det er et budskap folk ikke VIL høre? Ofte er det slik: Det vi egentlig trenger, vil vi ikke ha.
Noe av det nødvendige budskapet nå er:
1. Ordet om Gud.
Folk har tapt troen på Gud. Det er mer behagelig å leve uten Gud. Folk lever i dag som om det ikke finnes noen Gud. Det er utrolig hva folk kan slå seg til ro med i vantru.
Derfor må folk i dag høre at Gud er til. Ingen slepper unna Guds øye. Selv om folk nekter å tro på Gud og mener han er død, vil de likevel stå til ansvar for ham som skapte alle. I 1957 kom det ut en bok med tittelen: Ingen går fri. Jeg kjøpte denne boken, det var en roman om de siste dager i Europa med en storkrig som skulle komme. Den var så total at ingen slapp unna og gikk fri raseriet. Slik blir det.
Ved Sinai hendte det at Moses ble lenge oppe på fjellet hos Gud. Da sa folk til Aron: Lag oss en gud som kan gå foran oss. Det var gullkalven som da ble til. 2. Mos. 32, 23.
Det har Norge gjort. Mange har en selvlaget gud, og det er egentlig seg selv. Folk vil gjøre som de vil når de vil. Slik er de blitt sin eigen avgud.
I Salme 14 står det om at dåren sier i sitt hjerte: Der er ingen Gud! Det er et risikofylt tankeeksperiment. Like farlig var det biskop Robinson gjorde i 1963 da han forsvarte Gud-er-død-teologien. Senere kom han faktisk til den erkjennelse at han hadde tatt feil. Det er fint når folk er ærlige.
Nei. Gud lever. Land, land – hør det, sier Ordet.
2. Synd.
Synd er et lite ord. Men det inneholder et stort alvor. Og det har mange forstått og de sier rett ut: Ikke tal om synd, vi vil ikke høre om det.
Profeten talte om synd. Han navngav synden. Det er alltid aktuelt. Vi må ikke utrydde begrepet synd. Om ikke folk blir klar over sin syndetilstand, blir de ikke frelst.
Syndefallet dro hele slekten ned til kanten av avgrunnen og inn under dommen. Men vi er alle syndere i dagliglivet i stort og i smått. Vi ser også at mange tar det lett med synden og tenker at det er ikke så farlig. De unnskylder og bortforklarer mye av det de gjør. Det kan gjelde råkjøring, steling, banning, hor, homofili, abort, sløvhet i gudslivet og falsk toleranse for det som er ”på kanten” av sannheten, som man kaller det.
Jo, vi må erkjenne at Norge og Europa m.m. flommer over av synd. Jes. 30, 1 skriver slik: de legger synd til synd. Det må bety at synden vokser i styrke og omfang. Men Gud sier til oss alle: Forkynn folket deres synd, Jes. 58, 1. Vi skal altså tale om synd til folket. Ve den prest og predikant som ikke gjør det og er for ”snill”.
Esekiel var i Babel omtrent på denne tiden, midt i hedenskapet. Han sier det slik: Forkynn all styggedommen (vederstyggeligheter), kap. 22,2. Han har også disse alvorlige ord: Når du ikke advarer den gudløse for hans ferd, vil jeg kreve hans blod av din hånd. Kap. 33, 8. Det blir et alvorlig oppgjør for oss som taler Ordet. Folket vårt må få høre at de er syndere for Gud – nå.
3. Frelsens vei.
Men da må folket også få høre om en frelsesvei bort fra synden. Jesus er den eneste vei til Gud og hans himmel, Joh. 14, 6.
Her er det noen som fusker. David gjorde det en tid. Han sa: Jeg tidde, Salme 32, 3. Han ville skjule sin egen private synd, bortforklare den og gjøra svart til hvitt. Men omvendelse er å åpent bekjenne og erkjenne sin synd. Det skriver Jeremia om flere ganger.
Til fem av de sju sendebrevene i Åp. 2-3 kommer ordet om omvendelse. Såret må helbredes om troen skal være sann. Jeg tror det er mye urent blant folket, også mellom de som bærer Kristi navn. Og det må ordnes opp i hvis folket skal være på frelsens vei. Johannes skriver om å vandre i lyset, 1. Joh. 1, 7. Da er alt åpenbart for Gud, og noen ganger for menneske. Slik ser vi at ordet om omvendelse som vei til frelse går gjennom hele Skriften.
4. Etikken.
Vi møter noen ganger folk som vil ha troen på Gud, men ikke leve etter Guds vilje. Det gir seg mange ulike utslag. Etikken er liksom vårt eget bord. Her kan vi selv bestemme.
Kan vi det? Guds ord har sterk tale og avgjørende ord om etikk og moral. Det betyr i praksis vårt dagligliv. For enten det gjelder troens innhold eller livet i hverdagen, er Guds ord forpliktende. Det er ikke det jeg synes er bra eller mener er rett, som gjelder. Det er heller ikke det som fungerer i vår tid, som det heter. Det de fleste gjør, kan aldri være målestokk for Guds folk.
Kjødets gjerninger er åpenbare, skriver Paulus i Gal. 5, 19ff. De fleste slike gjerninger er moral, noen få er religiøse. Om alle sier apostelen: ”De som gjør slikt, skal ikke arva Guds rike,” v. 21 b. Slike ord må vi ta på alvor. Her gjelder det lutherske prinsippet: Sola Scriptura: bare ved Ordet. Dette må folket vårt høre i vår tid.
5. Evigheten.
Folk flest er mye opptatt med dette livet. Det er rett. Vi skal gjøre vår livsgjerning så godt vi kan. Likevel kan det bli feil. Både artister og teologer står frem og sier: For meg er himmelen eller helvete her på jorden. Det har litt med inflasjon i språket å gjøre. Ordet helvete er blitt et mest daglig uttrykk for ulykker og sykdom og stress hos folk. Når noe uvanlig kommer, er det straks et helvete for dem.
Jeg synes i grunnen synd på slike mennesker. For disse ordene hører ikke til her i verden. De tilhører evigheten. Og der er det to steder. Slik er det enten folk vil tro det eller ikke. Og da synes jeg synd på folk som gjør hva de kan for å glemme det som ligger bak død og grav.
Jesus sa et underlig ord i Joh. 5, 28: De døde skal høre, står det. Og de skal stå opp fra graven – til evig frelse eller evig dom. Da vil mange se alvoret for sent.
Den gråtende profet taler her, midt i en frafallstid i Israel (Jer. 22,29). Han ser fremover og vet at Gud vil sende en hær og ta folk og land. Jerusalem skal bli ødelagt og folket blir ført bort til et fremmed land, til Babel. Det hendte til slutt i år 586 f. Kr.
Jeremia fikk kallet til å advare folket og be dem vende om til Gud.
I slike tider har Herren ofte sendt et spesielt redskap for å frelse folket. Det er som om Han må ta kraftig i for å frelse noen i en slik generasjon. Boken hans forteller om et stygt og alvorlig frafall.
Det gjorde han da Martin Luther ble kalt. Folket og prestene var opptatt med gjerningskristendom og dermed lovtrelldom. Luther forkynte at alt er av nåde ved tro på Kristus. Da får du en fullkommen rettferdighet fra Gud.
Hans Nielsen Hauge levde i en tid med massekristendom der alle var kristne når de var i kirken. Hauge reiste land og strand med budskapet om omvendelse til Gud til et personlig kristenliv. Det var viktig da.
Carl O. Rosenius levde i Sverige på 1800 tallet i en tid med lovisk kristendom. I Norge hadde nok mange et slikt kristensyn og noen var kanskje treller under loven. Rosenius forkynte et frigjørende budskap om forsoning i Jesu død og blod. Ved tro kunne de bli fri fra lov og gjerninger og ta imot en full og hel frelse. I Danmark var det noe av det samme.
Hvorledes er det nå? Hva behøver folk i Skandinavia og andre land å høre nå? Kanskje det er et budskap folk ikke VIL høre? Ofte er det slik: Det vi egentlig trenger, vil vi ikke ha.
Noe av det nødvendige budskapet nå er:
1. Ordet om Gud.
Folk har tapt troen på Gud. Det er mer behagelig å leve uten Gud. Folk lever i dag som om det ikke finnes noen Gud. Det er utrolig hva folk kan slå seg til ro med i vantru.
Derfor må folk i dag høre at Gud er til. Ingen slepper unna Guds øye. Selv om folk nekter å tro på Gud og mener han er død, vil de likevel stå til ansvar for ham som skapte alle. I 1957 kom det ut en bok med tittelen: Ingen går fri. Jeg kjøpte denne boken, det var en roman om de siste dager i Europa med en storkrig som skulle komme. Den var så total at ingen slapp unna og gikk fri raseriet. Slik blir det.
Ved Sinai hendte det at Moses ble lenge oppe på fjellet hos Gud. Da sa folk til Aron: Lag oss en gud som kan gå foran oss. Det var gullkalven som da ble til. 2. Mos. 32, 23.
Det har Norge gjort. Mange har en selvlaget gud, og det er egentlig seg selv. Folk vil gjøre som de vil når de vil. Slik er de blitt sin eigen avgud.
I Salme 14 står det om at dåren sier i sitt hjerte: Der er ingen Gud! Det er et risikofylt tankeeksperiment. Like farlig var det biskop Robinson gjorde i 1963 da han forsvarte Gud-er-død-teologien. Senere kom han faktisk til den erkjennelse at han hadde tatt feil. Det er fint når folk er ærlige.
Nei. Gud lever. Land, land – hør det, sier Ordet.
2. Synd.
Synd er et lite ord. Men det inneholder et stort alvor. Og det har mange forstått og de sier rett ut: Ikke tal om synd, vi vil ikke høre om det.
Profeten talte om synd. Han navngav synden. Det er alltid aktuelt. Vi må ikke utrydde begrepet synd. Om ikke folk blir klar over sin syndetilstand, blir de ikke frelst.
Syndefallet dro hele slekten ned til kanten av avgrunnen og inn under dommen. Men vi er alle syndere i dagliglivet i stort og i smått. Vi ser også at mange tar det lett med synden og tenker at det er ikke så farlig. De unnskylder og bortforklarer mye av det de gjør. Det kan gjelde råkjøring, steling, banning, hor, homofili, abort, sløvhet i gudslivet og falsk toleranse for det som er ”på kanten” av sannheten, som man kaller det.
Jo, vi må erkjenne at Norge og Europa m.m. flommer over av synd. Jes. 30, 1 skriver slik: de legger synd til synd. Det må bety at synden vokser i styrke og omfang. Men Gud sier til oss alle: Forkynn folket deres synd, Jes. 58, 1. Vi skal altså tale om synd til folket. Ve den prest og predikant som ikke gjør det og er for ”snill”.
Esekiel var i Babel omtrent på denne tiden, midt i hedenskapet. Han sier det slik: Forkynn all styggedommen (vederstyggeligheter), kap. 22,2. Han har også disse alvorlige ord: Når du ikke advarer den gudløse for hans ferd, vil jeg kreve hans blod av din hånd. Kap. 33, 8. Det blir et alvorlig oppgjør for oss som taler Ordet. Folket vårt må få høre at de er syndere for Gud – nå.
3. Frelsens vei.
Men da må folket også få høre om en frelsesvei bort fra synden. Jesus er den eneste vei til Gud og hans himmel, Joh. 14, 6.
Her er det noen som fusker. David gjorde det en tid. Han sa: Jeg tidde, Salme 32, 3. Han ville skjule sin egen private synd, bortforklare den og gjøra svart til hvitt. Men omvendelse er å åpent bekjenne og erkjenne sin synd. Det skriver Jeremia om flere ganger.
Til fem av de sju sendebrevene i Åp. 2-3 kommer ordet om omvendelse. Såret må helbredes om troen skal være sann. Jeg tror det er mye urent blant folket, også mellom de som bærer Kristi navn. Og det må ordnes opp i hvis folket skal være på frelsens vei. Johannes skriver om å vandre i lyset, 1. Joh. 1, 7. Da er alt åpenbart for Gud, og noen ganger for menneske. Slik ser vi at ordet om omvendelse som vei til frelse går gjennom hele Skriften.
4. Etikken.
Vi møter noen ganger folk som vil ha troen på Gud, men ikke leve etter Guds vilje. Det gir seg mange ulike utslag. Etikken er liksom vårt eget bord. Her kan vi selv bestemme.
Kan vi det? Guds ord har sterk tale og avgjørende ord om etikk og moral. Det betyr i praksis vårt dagligliv. For enten det gjelder troens innhold eller livet i hverdagen, er Guds ord forpliktende. Det er ikke det jeg synes er bra eller mener er rett, som gjelder. Det er heller ikke det som fungerer i vår tid, som det heter. Det de fleste gjør, kan aldri være målestokk for Guds folk.
Kjødets gjerninger er åpenbare, skriver Paulus i Gal. 5, 19ff. De fleste slike gjerninger er moral, noen få er religiøse. Om alle sier apostelen: ”De som gjør slikt, skal ikke arva Guds rike,” v. 21 b. Slike ord må vi ta på alvor. Her gjelder det lutherske prinsippet: Sola Scriptura: bare ved Ordet. Dette må folket vårt høre i vår tid.
5. Evigheten.
Folk flest er mye opptatt med dette livet. Det er rett. Vi skal gjøre vår livsgjerning så godt vi kan. Likevel kan det bli feil. Både artister og teologer står frem og sier: For meg er himmelen eller helvete her på jorden. Det har litt med inflasjon i språket å gjøre. Ordet helvete er blitt et mest daglig uttrykk for ulykker og sykdom og stress hos folk. Når noe uvanlig kommer, er det straks et helvete for dem.
Jeg synes i grunnen synd på slike mennesker. For disse ordene hører ikke til her i verden. De tilhører evigheten. Og der er det to steder. Slik er det enten folk vil tro det eller ikke. Og da synes jeg synd på folk som gjør hva de kan for å glemme det som ligger bak død og grav.
Jesus sa et underlig ord i Joh. 5, 28: De døde skal høre, står det. Og de skal stå opp fra graven – til evig frelse eller evig dom. Da vil mange se alvoret for sent.
lørdag 19. mai 2007
Skilsmisse og gjengifte
Kan en skilt gifte seg igjen?
Guds ord har en klar målestokk for dette spørsmålet i Luk. 16,18: ”Hver den som skiller seg fra sin hustru og gifter seg med en annen, driver hor. Og den som gifte seg med en kvinne som er skilt fra sin mann, driver hor.”
Ekteskapet er bindende for livet. Selv om noen inngår ekteskap i tankeløshet, og etter kort tid finner ut at ektefellen ikke passer for ham eller henne og skiller seg, har Guds ord ingen åpning for at dette er rett.
Gud gav Adam en medhjelp og sa: ”Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru (entall), … og de to skal være ett kjød.” Mark. 10, 7ff.
Skilsmisse ble tillatt under Moseloven på grunn av deres harde hjerter. Men slik var det ikke i begynnelsen. Mat. 19,8. Ekteskapet er et vedvarende forhold og kan ikke oppløses uten ved døden. Dette ble fastsatt av den høyeste kjente autoritet, Jesus Kristus.
Fariseerne spurte Jesus: Har en mann lov å skille seg fra sin hustru av hvilken som helst grunn? Mat. 19, 3. Da svarte han: "Har dere ikke lest at han som skapte dem, fra begynnelsen skapte dem til mann og kvinne og sa: Derfor skal mannen forlate far og mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett kjød. Så er de ikke lenger to, men ett kjød. Derfor, det som Gud har sammenføyd, det skal et menneske ikke skille." V. 4-6.
I v. 7 sier de til Jesus: Hvorfor har da Moses bestemt at en skulle gi hustruen skilsmissebrev og skille seg fra henne? Da svarte Jesus: ”Fordi dere har et hårdt hjerte, tillot Moses at dere skiller dere fra deres hustruer. Men fra begynnelsen var det ikke slik.” Jesus henviser dem til Adamspakten: Ben av mine ben og kjøtt av mitt kjøtt.
Mange snubler i v. 9 der Jesus sier: ”Den som skiller seg fra sin hustru av noen annen grunn enn hor, og gifter seg med en annen, han driver hor.” Legg merke til at det står: av noen annen grunn enn hor, og gifter seg med en annen. Noen mener at det er tillatt for en slik person å gifte seg igjen, men la oss stanse og se hva Jesus lærer her.
Hvis en mann skiller seg fra sin hustru uten for hors skyld, da begår han synd. For da forårsaker han at hun gifter seg igjen og driver hor. Derfor er han ved loven bundet så lenge hun lever, bundet ved Guds ords opprinnelige målestokk.
Under Mose lov gikk ektepaktens hellighet tapt, for deres hårde hjerters skyld. Men under nådens lov ble den igjen opprettet til det den var før synden hadde gjort hjertet hårdt.
I Mat. 5, 31f leser vi: ”Det er sagt: Den som skiller seg fra sin hustru, skal gi henne skilsmissebrev. Men jeg sier dere: Hver den som skiller seg fra sin hustru av noen annen grunn enn hor, er årsak til at hun driver hor. Og den som gifter seg med en fraskilt kvinne, driver hor.”
Dette avgjør klart spørsmålet om skilsmisse og gjengifte, så lenge den første ektefellen lever. For hors skyld kan de skilles, men ikke gifte seg igjen.
Den Hellige Ånd gir oss i Rom. 7, 2f en meget betydningsfull og grei forklaring til dette emne, fordi den ble gitt til menighetens veiledning. Ånden (ved Paulus) sier her: ”For den gifte kvinne er ved loven bundet til sin mann så lenge han lever. Men dersom mannen dør, er hun løst fra loven som bandt henne til mannen. Derfor skal hun kalles en horkvinne dersom hun, mens mannen ennå lever, blir en annen manns hustru. Men dersom mannen dør, er hun fri fra loven, og er ingen horkvinne om hun gifter seg med en annen mann.”
Og så leser vi i 1. Kor. 7, 10f: ”Til dem som er gift, har jeg dette bud, ikke fra meg selv, men fra Herren: En kvinne skal ikke skille seg fra sin mann. Men er hun skilt fra ham, skal hun enten fortsette å leve ugift eller forlike seg med mannen. Og en mann skal ikke skille seg fra sin hustru.”
Noen kan tenke at Herren ikke har sammenføyet dem hvis noe galt inntreffer og det blir slik at de ikke lever i harmoni. De sier at de ble ikke riktig forent og heller ikke virket sammenføyet i Herrens øyne. Men ekteskapets kontrakt og pakt foran en evangelisk prest, en byfogd eller en dommer, er inngått ved et troskapsløfte for Gud og ikke for mennesker, og derfor er den bindende til døden.
Ved å studere skriftstedene om hvordan det er med ekteskapet, finner vi at Guds ord angir én grunn til skilsmisse, og det er hor. Og det er ingen tillatelse til gjengifte så lenge den første ektefelle lever. Dersom Jesus hadde lært at den uskyldige person kunne gifte seg igjen, ville han ha lært det samme som ble tillatt ved Moses, for deres hårde hjerters skyld, og hans menighet ville ha vært oppfylt av det i dag.
Guds evige sannhet må ha fortrinn for våre meninger og følelser. For det er denne sannhet som bestemmer det kristne livets standard.
Hvis en person er skilt og gift igjen mens den første ektefelle lever, så lever han i hor og under Guds fordømmelse, fordi hans liv strider mot Guds ord. Det er bare en ting å gjøre, det er å vandre i Guds ords lys, slik som de gjorde på Esras tid da Israel var falt ut av nåden og siden kom tilbake og ble fornyet. Esra 10, 1-5.
Da Esra ble kjent med stillingen som den var, lå han på jorden og ba og gråt han for Guds åsyn. Da sa en av medarbeiderne: Vi har syndet – men ennå er det håp for Israel. ”La oss nå gjøre en pakt med vår Gud å skille oss med alle disse kvinner og deres barn, for dette råd er fra Herren. La oss gå fram etter loven… Vær frimodig og sett det i verk.” Og folket sverget på at de ville det.
Gud har ennå et rent folk, et folk som står for hele Herrens råd. Dersom vi dømte oss selv, ble vi ikke dømt, står det skrevet. Det er når vi vandret i lyset fra Guds ord og lære, at vi går fri dommen. Men hvorledes skal vi unnfly om vi ikke akter så stor en frelse?
Det er alvorlig å leve.
(Av en gammel traktat med ukjent forfatter.)
Martin Luther om Skilsmisse:
Hvis en skiller seg, skal en forbli ugift. En skal ikke lage en frihet når det gjelder ekteskapet som om det stod i vår makt å behandle det. (W.A. 32).
---
Guds ord har en klar målestokk for dette spørsmålet i Luk. 16,18: ”Hver den som skiller seg fra sin hustru og gifter seg med en annen, driver hor. Og den som gifte seg med en kvinne som er skilt fra sin mann, driver hor.”
Ekteskapet er bindende for livet. Selv om noen inngår ekteskap i tankeløshet, og etter kort tid finner ut at ektefellen ikke passer for ham eller henne og skiller seg, har Guds ord ingen åpning for at dette er rett.
Gud gav Adam en medhjelp og sa: ”Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru (entall), … og de to skal være ett kjød.” Mark. 10, 7ff.
Skilsmisse ble tillatt under Moseloven på grunn av deres harde hjerter. Men slik var det ikke i begynnelsen. Mat. 19,8. Ekteskapet er et vedvarende forhold og kan ikke oppløses uten ved døden. Dette ble fastsatt av den høyeste kjente autoritet, Jesus Kristus.
Fariseerne spurte Jesus: Har en mann lov å skille seg fra sin hustru av hvilken som helst grunn? Mat. 19, 3. Da svarte han: "Har dere ikke lest at han som skapte dem, fra begynnelsen skapte dem til mann og kvinne og sa: Derfor skal mannen forlate far og mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett kjød. Så er de ikke lenger to, men ett kjød. Derfor, det som Gud har sammenføyd, det skal et menneske ikke skille." V. 4-6.
I v. 7 sier de til Jesus: Hvorfor har da Moses bestemt at en skulle gi hustruen skilsmissebrev og skille seg fra henne? Da svarte Jesus: ”Fordi dere har et hårdt hjerte, tillot Moses at dere skiller dere fra deres hustruer. Men fra begynnelsen var det ikke slik.” Jesus henviser dem til Adamspakten: Ben av mine ben og kjøtt av mitt kjøtt.
Mange snubler i v. 9 der Jesus sier: ”Den som skiller seg fra sin hustru av noen annen grunn enn hor, og gifter seg med en annen, han driver hor.” Legg merke til at det står: av noen annen grunn enn hor, og gifter seg med en annen. Noen mener at det er tillatt for en slik person å gifte seg igjen, men la oss stanse og se hva Jesus lærer her.
Hvis en mann skiller seg fra sin hustru uten for hors skyld, da begår han synd. For da forårsaker han at hun gifter seg igjen og driver hor. Derfor er han ved loven bundet så lenge hun lever, bundet ved Guds ords opprinnelige målestokk.
Under Mose lov gikk ektepaktens hellighet tapt, for deres hårde hjerters skyld. Men under nådens lov ble den igjen opprettet til det den var før synden hadde gjort hjertet hårdt.
I Mat. 5, 31f leser vi: ”Det er sagt: Den som skiller seg fra sin hustru, skal gi henne skilsmissebrev. Men jeg sier dere: Hver den som skiller seg fra sin hustru av noen annen grunn enn hor, er årsak til at hun driver hor. Og den som gifter seg med en fraskilt kvinne, driver hor.”
Dette avgjør klart spørsmålet om skilsmisse og gjengifte, så lenge den første ektefellen lever. For hors skyld kan de skilles, men ikke gifte seg igjen.
Den Hellige Ånd gir oss i Rom. 7, 2f en meget betydningsfull og grei forklaring til dette emne, fordi den ble gitt til menighetens veiledning. Ånden (ved Paulus) sier her: ”For den gifte kvinne er ved loven bundet til sin mann så lenge han lever. Men dersom mannen dør, er hun løst fra loven som bandt henne til mannen. Derfor skal hun kalles en horkvinne dersom hun, mens mannen ennå lever, blir en annen manns hustru. Men dersom mannen dør, er hun fri fra loven, og er ingen horkvinne om hun gifter seg med en annen mann.”
Og så leser vi i 1. Kor. 7, 10f: ”Til dem som er gift, har jeg dette bud, ikke fra meg selv, men fra Herren: En kvinne skal ikke skille seg fra sin mann. Men er hun skilt fra ham, skal hun enten fortsette å leve ugift eller forlike seg med mannen. Og en mann skal ikke skille seg fra sin hustru.”
Noen kan tenke at Herren ikke har sammenføyet dem hvis noe galt inntreffer og det blir slik at de ikke lever i harmoni. De sier at de ble ikke riktig forent og heller ikke virket sammenføyet i Herrens øyne. Men ekteskapets kontrakt og pakt foran en evangelisk prest, en byfogd eller en dommer, er inngått ved et troskapsløfte for Gud og ikke for mennesker, og derfor er den bindende til døden.
Ved å studere skriftstedene om hvordan det er med ekteskapet, finner vi at Guds ord angir én grunn til skilsmisse, og det er hor. Og det er ingen tillatelse til gjengifte så lenge den første ektefelle lever. Dersom Jesus hadde lært at den uskyldige person kunne gifte seg igjen, ville han ha lært det samme som ble tillatt ved Moses, for deres hårde hjerters skyld, og hans menighet ville ha vært oppfylt av det i dag.
Guds evige sannhet må ha fortrinn for våre meninger og følelser. For det er denne sannhet som bestemmer det kristne livets standard.
Hvis en person er skilt og gift igjen mens den første ektefelle lever, så lever han i hor og under Guds fordømmelse, fordi hans liv strider mot Guds ord. Det er bare en ting å gjøre, det er å vandre i Guds ords lys, slik som de gjorde på Esras tid da Israel var falt ut av nåden og siden kom tilbake og ble fornyet. Esra 10, 1-5.
Da Esra ble kjent med stillingen som den var, lå han på jorden og ba og gråt han for Guds åsyn. Da sa en av medarbeiderne: Vi har syndet – men ennå er det håp for Israel. ”La oss nå gjøre en pakt med vår Gud å skille oss med alle disse kvinner og deres barn, for dette råd er fra Herren. La oss gå fram etter loven… Vær frimodig og sett det i verk.” Og folket sverget på at de ville det.
Gud har ennå et rent folk, et folk som står for hele Herrens råd. Dersom vi dømte oss selv, ble vi ikke dømt, står det skrevet. Det er når vi vandret i lyset fra Guds ord og lære, at vi går fri dommen. Men hvorledes skal vi unnfly om vi ikke akter så stor en frelse?
Det er alvorlig å leve.
(Av en gammel traktat med ukjent forfatter.)
Martin Luther om Skilsmisse:
Hvis en skiller seg, skal en forbli ugift. En skal ikke lage en frihet når det gjelder ekteskapet som om det stod i vår makt å behandle det. (W.A. 32).
---
søndag 6. mai 2007
Eit vitnemål
Kva er eit vitne?
Av Nils Dybdal-Holthe
Ved ei bilulukke spør politiet ofte etter vitne. Deira ord kan vera avgjerande. Då spør dei visst aldri etter: Kva meiner du? Kven trur du er skuldig?
Nei, dei spør: Kva såg du? Korleis opplevde du ulukka?
- Er det ikkje slik med det kristne vitnemålet òg?
Folk har mange meiningar om kva kristendom er, og kven som er kristne. Eg skal ikkje prøva å døma om det. Men det er viktig for meg å setja det bibelske vitnemålet om kristendom saman med mi eiga røynsle.
Og Bibelen har mange ord om dei truande, både i den gamle pakta og den nye etter Jesu tid.
David er eit godt døme. For min del finn eg dei same ingrediensane frå hans liv att i mi eiga erfaring. Det er ikkje slik at me skryt av og vil vera lik dei bibelske personane. Det viser seg berre at det går til på same måten med oss som i gamal tid. Gud er den same, og frelsa er den same. Og vår natur er faktisk av same slag nå som då. Og då må det verta parallellar – sjølv om kulturen er heilt annleis i dag enn før.
Korleis er menneska?
Den første likskapen gjeld synda. David fall i synd. Og han såg at synda eigentleg var mot Gud, sjølv om han hadde gjort vondt mot menneska. Gud har skapt alt og eig alle. I Salme 51 skriv David slik: ”Mot deg åleine har eg synda,” vers 6. Og denne synda var ei plage og ei tung bør for han. ”Dag og natt låg di hand tungt på meg,” vitnar han i Salme 32, 4.
Denne kjensla har eg ofte hatt. Synda var stygg og tung. Det er ingen teori. Det er oppleving.
Synda har mange utslag og tek ulike former. Somme syndar grovt og ureint slik at folk flest gremmar seg over det. Andre lever i synder i smug og gøymer seg bort. For Gud er det same sak.
Fins det ein utveg?
Vitnemålet har ei anna side. Som truande har me funne svar. Det er ikkje eit poeng å alltid leita og spørja, slik moderne filosofi seier.
David seier: ”Eg sanne mi synd – og du tok bort mi syndeskuld,” Salme 32, 5. Den vegen fekk eg òg gå i unge år. Eg fekk leggja alle mine synder på Jesus, og han tilgav meg alt. Det var av nåde, av di Jesus Kristus betalte med blodet sitt på krossen. Difor vågar eg å tru at eg er ein kristen. Eg har ingen tankar om at eg er betre enn andre. Men eg får leva dag for dag i ”syndsforlatelsens rike”. Der er det godt å vera.
Stor takk
Og då kjem ei tredje side ved vitnemålet: Takk til Gud. Det er ein rett lovsong. David sluttar Salme 32 med dette: ”Gled dykk i Herren!” Den kristne gleda sin hovudtone er: Eg er løyst og fri, og har fått eit nytt liv – i Jesus. Det er ikkje ei meining eg har. Det er ei vissa eg har fått av Gud – for hans ord seier det er slik. Eg har lese om mange kristne i kyrkje- og misjonssoga som har det slik. Eg er glad for at eg ein gong fekk sjå det. Og det er mitt vitnemål. Amen.
Av Nils Dybdal-Holthe
Ved ei bilulukke spør politiet ofte etter vitne. Deira ord kan vera avgjerande. Då spør dei visst aldri etter: Kva meiner du? Kven trur du er skuldig?
Nei, dei spør: Kva såg du? Korleis opplevde du ulukka?
- Er det ikkje slik med det kristne vitnemålet òg?
Folk har mange meiningar om kva kristendom er, og kven som er kristne. Eg skal ikkje prøva å døma om det. Men det er viktig for meg å setja det bibelske vitnemålet om kristendom saman med mi eiga røynsle.
Og Bibelen har mange ord om dei truande, både i den gamle pakta og den nye etter Jesu tid.
David er eit godt døme. For min del finn eg dei same ingrediensane frå hans liv att i mi eiga erfaring. Det er ikkje slik at me skryt av og vil vera lik dei bibelske personane. Det viser seg berre at det går til på same måten med oss som i gamal tid. Gud er den same, og frelsa er den same. Og vår natur er faktisk av same slag nå som då. Og då må det verta parallellar – sjølv om kulturen er heilt annleis i dag enn før.
Korleis er menneska?
Den første likskapen gjeld synda. David fall i synd. Og han såg at synda eigentleg var mot Gud, sjølv om han hadde gjort vondt mot menneska. Gud har skapt alt og eig alle. I Salme 51 skriv David slik: ”Mot deg åleine har eg synda,” vers 6. Og denne synda var ei plage og ei tung bør for han. ”Dag og natt låg di hand tungt på meg,” vitnar han i Salme 32, 4.
Denne kjensla har eg ofte hatt. Synda var stygg og tung. Det er ingen teori. Det er oppleving.
Synda har mange utslag og tek ulike former. Somme syndar grovt og ureint slik at folk flest gremmar seg over det. Andre lever i synder i smug og gøymer seg bort. For Gud er det same sak.
Fins det ein utveg?
Vitnemålet har ei anna side. Som truande har me funne svar. Det er ikkje eit poeng å alltid leita og spørja, slik moderne filosofi seier.
David seier: ”Eg sanne mi synd – og du tok bort mi syndeskuld,” Salme 32, 5. Den vegen fekk eg òg gå i unge år. Eg fekk leggja alle mine synder på Jesus, og han tilgav meg alt. Det var av nåde, av di Jesus Kristus betalte med blodet sitt på krossen. Difor vågar eg å tru at eg er ein kristen. Eg har ingen tankar om at eg er betre enn andre. Men eg får leva dag for dag i ”syndsforlatelsens rike”. Der er det godt å vera.
Stor takk
Og då kjem ei tredje side ved vitnemålet: Takk til Gud. Det er ein rett lovsong. David sluttar Salme 32 med dette: ”Gled dykk i Herren!” Den kristne gleda sin hovudtone er: Eg er løyst og fri, og har fått eit nytt liv – i Jesus. Det er ikkje ei meining eg har. Det er ei vissa eg har fått av Gud – for hans ord seier det er slik. Eg har lese om mange kristne i kyrkje- og misjonssoga som har det slik. Eg er glad for at eg ein gong fekk sjå det. Og det er mitt vitnemål. Amen.
Utan helging
Av Nils Dybdal-Holthe
Helging er eit stort emne, og her kan me berre ta med eit lite utval av bibelord og delemne. Det er som ved nokre lesebøker i skulen. Dei kan heita t. d.: ”Eit utval av Norsk litteratur”, dvs smaksprøver av Ibsen, Bjørnson, Olav Duun o.a. Her skal me berre prøva å tala oppbyggeleg til oss som kristne.
Teksten i Hebr. 12, 14 er sterk: ”Utan helging skal ingen sjå Herren.” Dette ordet set skilje, og det viser veg.
Utskild og innvigd.
I 1. Peter 1, 14ff finn me nokre av dei sterkaste ord om kristenlivet. Peter skriv både om Jesus død som grunnlaget for kristen tru, om Guds ord der me finn ordet om frelsa, om atterfødinga og målet for trua. Nå kjem han til sjølve livet. Korleis skal eg leva det?
Då talar han om eit heilagt liv. Og det er ikkje sjølvsagt for oss. Det kjem ikkje automatisk om eg har ei sann tru på Ordet og er blitt fødd til nytt liv. Nei, "her gjelder kjempe, ja trenge seg fram, ellers ei himlen du vinner".
Samanhengen i Hebr. 13 er òg viktig. Kap. 12 er eit formaningsord saman med kap. 13. I v. 1 er det tale om ein strid me kristne har, slik det står i sangen: ”Eg vil stride, gjerne lide for min salighet.” Frå v. 5 er det så tale om tukt og refs for ein kristne, og me skal ikkje forakta det. Etter det kjem så ordet om helging: Jag etter fred med alle og (jag etter) helging. Verbet gjeld begge desse orda.
Dette er tonane til haugianarane og de gamaltruande. Og det er ei hovudsak for ein kristen. Ordet heilag (gr.: hagios) tyder alltid to ting: utskild – frå verda og synda, og innvgd – til Gud. Sundag kallar me ein heilag-dag, og det illustrerar godt dette ordet. Denne dagen skulle vere utskild frå dei andre dagane og ikkje nyttast til arbeid og pengejag. Han skulle derimot vere innvigd til Guds ord og samværet med dei truande. - Men er den alltid det? Slik er det og med det heilage livet for ein kristen. Gud har ei meining med det.
Det er interessant å sjå på korleis og kva Gud velsigna i skapinga. I 1. Mos. 1, 22 møter med ordet første gong. Det er 5. dag ved skapinga. Då velsigna Gud dei levande skapningane i havet og i lufta, det levande han hadde skapt først. I v. 28 er me komen til den 6. dagen, då velsigna Gud alt levande på jorda – også mennesket. I kap. 2, 3 er 7. dag og Gud velsigna sabbaten – kviledagen. Difor er det ein heilag dag. I kap. 5,2 vert ekteskapet velsigna, dvs. her er både mann og kvinne nemnde saman. Og dei fekk Guds velsigning. I kap. 9,1 kjem ordet for 5. gong, og då vert Noah velsigna, og med han heile den nye slekta som stod fram etter syndfloda.
Men alle desse er utskilde frå det andre som vart skapt og var i verda, og vigde til Gud. Noah skulle verta ei ny slekt utan det fryktelege syndefordervet som prega tida før flaumen. Samlivet mellom mann og kvinne er velsigna – du finn aldri at samlivet mellom to av same kjønn får Guds velsigning over sine liv. Den heilage dag er òg slik og alt levande på jorda. Stein og tre treng det ikkje slik me treng det. Ein kristen lever altså under Guds velsigning, han er heilag.
Spørsmålet vert nå: når Jesus sitt mål med oss? For å hjelpa oss i det, kjem apostelen nå med fleire formaningar til dei truande. Og målet er eit heilagt liv her på jord. For å gjera det litt klårare for tanken, vil eg taka om helginga i tre tydingar, eller tre slags helging. Johs. Brandtzæg brukar ei liknande inndeling. Den første er4:
1. I Kristus er me heilage og fullkomne.
Dette kan me kalla den objektive helging, og den gjeld for Gud og er synleg i himmelen. Det er ein skjult løyndom, men openberra for trua. Me får del i Guds helging, Hebr. 12, 10. I denne meining er alle kristne 100 % fullkomne, me er heilt innvigde til Gud. Det manglar ingen ting.
Det er dette Pontoppidan skriv om slik – det står under den tredje artikkelen som handlar om helging: "Gud av bare nåde frikjenner en botferdig og troende synder både fra synden og dens straff, og i stedet tilregner ham Kristi rettferdighet. Ja, anser ham i Kristus som om han aldri hadde syndet." Han skriv om dette under rettferdiggjeringa, men han reknar det som ein del av sjølve helginga i vid meining (sp. 486).
Og Luther skriv ein stad om helging – på sin vanlege pregnante måte: ”Eg har ein stol i himmelen ved sida av apostelen Peter.” Så stort er det å vera ein kristen alt her på jord.
Og me har mange skriftord som seier dette. I 1. Pet. 1, 15-16 skriv Peter at Gud er heilag, difor skal me vere heilage. Det er sitat frå 3. Mos. 19, 2 og 11, 44. Det var skrive til israelittar, og her viser Peter at det same gjeld oss kristne. Om dette seier Luther til denne teksten: "Avdi eg er din Herre og Gud, og de er mitt folk, må de vere lik meg... La Gud åleine regjere, leve og arbeide i dykk. Då er de heilage slik Han er heilag."
Paulus skriv til dei kristne i Efesus og seier: Til dei heilage i Efesus - som trur på Kristus (Ef. 1,1). Dei heilage er altså dei som trur på Kristus. Det same ser me i 1. Kor. 1,2. Der kallar han dei kristne "de som er helga i Kristus Jesus, de heilage som er kalla". Og me veit at dei kristne der ikkje var fullkomne i livet. Likevel var dei heilage. Og løyndomen til det finn me i 1. Kor. 1, 30: Kristus Jesus - har vorte vår helging.
Jesus død og forsoning gjorde oss heilage. "På grunn av denne viljen er vi helga ved at Jesu Kristi lekam vart ofra ein gong for alle", og "med eit einaste offer har han for alltid gjort dei som vert helga, fullkomne" (Hebr. 10, 10. 14). Paul Gerhardt skreiv i 1652 om dette etter ei gravferd: "Hva Jesus har meg givet, gjør meg for Gud så kjær." Det er han som er vår helging, og me har ikkje ære av det. Det er oppfylling av hans bøn: "Eg helgar meg for dei, so dei og skal vera helga i sanning" (Joh. 17, 19 NO-38). Denne bøna er oppfylt. Me er fullstendig frelst i Jesus og "lik" Gud i denne meining.
Helginga er her lik rettferdiggjeringa, sett frå ein annan synsstad. Rettferdiggjering er ei rettsleg avgjerd. Gud seier i himmelen om ein nyfrelst: ”Denne, han er fri!” Men helginga er at livet mitt er skjult i Kristus.
Me er altså fullkomne i alle ting – framfor Gud. Det må me forkynna sterkt alle stader.
Men – ser naboen min dette? Då er me framme ved den andre helginga:
2. Me vert oppmoda til å leve heilag.
Den objektive helging er berre synleg for Gud. Våre naboar og arbeidskameratar legg ikkje merke til det. Dei ser kvardagslivet vårt. Det er om dette den gamle klokkarbøna vart beden kvar sundag. Far min bad denne bøna i 30 år i kyrkja heime, og eg trur han meinte det: Å forbetra meg kvar dag i eit heilag liv. Og det er dette Peter og andre skriv om i formaningane.
Her sviktar me ofte. Me er skrøpelege. Dagfinn Solheim har i boka ”Vekst og vanding” ein Mellomtittel som lyder: ”Kristne er hellige, men trenger likevel helliggjørelse.” Det er poenget. Og Fredrik Wisløff kallar dette ”en underlig dobbelthet”.
Men her gjeld det altså utsida, kvardagslivet. Me er visst ofte ubetenksomme, tankelause, slurvne – i tale, om pengar, i arbeidet. Me treng helging i denne mening.
I Johs. 13 er det tale om at Jesus vaska føtene til læresveinane. Peter skjøna ikkje det. Han trong det ikkje. Då seier Jesus i v. 10: ”Den som er lauga, treng ikkje vaska anna enn føtene.” For livets støv klebar ved oss. Og predikantar har spesielle støv som heng ved oss: Det er mismot når det går galt, hovmot i medgang, æresjuke, makt, pengar, misunning o.a.
Me treng reinsing. Skulle me ikkje bøya oss audmjukt og leggja oss på Guds altar.
Om dette skal me seia nokre få ting nå:
a) Me vert aldri ferdig med det. Det er ein prosess som varer livet ut. Eg må stadig vidare i dette. Slik heilag tyder å vere utskild og innvigd, vil kristenlivet alltid vere prega av å skilja lag med det verdslege og ei ny innviing til Gud. Det verdslege er ei gift for kristne som lett tek livet av oss.
Denne sida ved helginga er då å "bli betre" i det ytre. Me blir aldri betre eller gode nok i høve til frelsa. Den er og blir av nåde for Kristi skuld. Men vårt ytre liv kan bli betre. Her må me leggja av syndige vanar og feil som øydelegg for oss sjølve og for andre. Det gamle menneske, "kjøtet", skal leggjast av og døy, og me skal kle oss i det nye, seier ordet. Ef. 4, 22. 24; Kol. 3, 5-8.12. Det tyder å leva etter Guds vilje og la vår eigen vilje døy. Dette har me for lite av i vår tid. Mange deggar for mykje med sin eigen vilje og lyst.
I Hebr. 12,1 er det tale om å leggja av alt som tyngjer og synda… Me skal ikkje bortforklara synda, men få henne bort. Og då syng me gjerne: ”Mer hellighet gi meg, mer mildhet o Gud, mer som sorg over synden, mer lyst til ditt bud.”
Og Peter skriv i 1. Pet. 1, 15: ”Ver også de heilage i all dykkar ferd.” Det er praktisk helging, i kvardagslivet vårt. Og i kap. 2, 1 seier han: ”Legg difor av all vondskap.” Kvifor? Kva viser han attende til? Jo, i kap. 1, 25 (det siste verset der) skriv han klårt: Guds ord er evig. Det tyder at Bibelens moral, normer og dygder gjeld nå, fullt ut. Ingen ting er for gamalt. Her gjeld det altså: Utan helging skal ingen sjå Herren.
Der synda får leva, døyr gudslivet. Det er skræmande nå. Prestar, leiarar og andre kristne stemplar ein del ubehagelege bibelord slik: Utgått på dato. – Korleis er det med gudslivet då? Og vårt liv? Lever me i helginga?
b) Ei anna side er: Kvifor skal me verta helga? Eg er jo heilag og fullkomen i Kristus. Treng eg noko meir?
Nei, ikkje for å verta verdig for Gud, eller som ei avbetaling på synda og det dårlege kristenlivet. Det vert berre lovtrældom. Og den er livsfarleg.
Men me skal visa andre til Jesus, leia ein til himmelen. Tenk om eg kunne få lov til det! For me kan faktisk vinna nokon ved livet vårt. Det skriv Peter i 1. Pet.3, 1-2. Koner som har ufrelste menn, seier han, ”kan verta vunnen utan ord ved den måten de ferdast på, når dei ser dykkar reine ferd i age for Gud.”
Og me må erkjenna: Både liv og ferd og tale kunne vore betre. Det er sorga i eldre år.
c) Me her må me sanna: Me vert aldri syndfrie eller heilt fullkomne. John Wesley tala sterke ord om dette (og dermed metodismen). Han skriv i boka/(talen) ”Kristelig fullkommenhet” slik: Dei mogne kristne ”befridd fra syndige tanker og begjæringer. han er renset fra hovmod, fra onde lyster og egenvilje, - og fra vrede. Jesus fresler fra synder, ikkje bare i det ytre, men også hjertets synder.”
Dette trur ikkje me. Kjøtet er ikkje frelst. Den gamle Adam lever.
Ein lekpreikar møtte ein som sa han var heilag og heilt syndefri. Predikanten ville testa han og tokka seg bortåt mannen. Så sette han foten på tåa hans litt kraftig. Då kom eit sterkt bannord frå den heilage.
”Ja, det var det eg tenkte,” sa preikaren.
d) Men – helginga må skje ved evangeliet. Det kan ikkje skje i kjøteleg iver og eiga kraft. Helginga er ei frukt av frelsa. Golgata og nåden gjev kraft og vilje til ein ny veg. Songaren syng slik: ”Kraften til livets strid finner du der.”
Dette har mange skrive godt om. Og eg siterer litt av det.
Rosenius skriv ut frå Rom. 12, 1: ”Her lærer Paulus oss at det er Guds barmhjertighet som skal føde og fremme den rette helliggjørelsen. Ja, han lærer uttrykkelig at det ikkje er mulig med noen helliggjørelse uten at sjelen først er friggjort fra loven og er blitt salig ved nåden. Men hva er det apostelens formaning går ut på? Jo, at vi skal bære fram våre legemer som et levende og hellig offer. I selve hovudsaken er dette vår helliggjørelse, at vi gir oss selv til Gud som er offer.”
Eit anna sitat er frå ein gamal dogmatikk – truleg brukte Johs. Brandtzæg den på misjonsskulen på Framnes – i alle høve evd det første kurset der. Det var K. Krogh Tonnings dogmatikk frå 1879 (Han vart forresten katolikk vel 20 år seinare). Han skriv om ”den daglige fornyelses vesen”: ”Den Hellige Ånds gjerning for mer og mer å bringe Gudsbildet til fullendelse iden gjenfødte, er det vi forstår ved den daglige fornyelse eller helliggjørelsen i snevrere forstand.”
Vidare skriv han: ”Jo mer hjertet erkjenner og får skue inn i Guds nådes og den frelsende sannhets dybder, og jo mer det får fornemme av kristenlivets indre herlighet og kraft, jo mer den gjenfødte altså får se og smake at Herren er god (Salm 34,9), desto mer vil også hans vilje styrkes til vandringa i det nye levnet. Og slik blir han mer og mer hellig og rettferdig” (altså i livet).
3. Ei endeleg helging i himmelen.
Når Jesus Kristus openberrar seg, skriv Peter i 1. Pet.1, 13. Då vil mange ting henda. I denne samanhang skal me berre peika på temaet helging.
For Guds åsyn er me fullkomne, for oss sjølv og andre menneske er det ei skjult helging. Og den er det ikkje brist ved. I vårt kvardagsliv eig me derimot ei heller skrøpeleg helging full av brist. Det er vår erfaring som me berre må vedgå.
Når Jesus kjem att og me skal til himmelen, skjer derimot noko. Då vil den fullkomne himmelske helginga bli vår erfaring! Me vert også fullkomne i gjerning og kvardagsliv. Det veit me m. a. av ordet i 1. Joh. 3, 2: "Vi veit at når han openberrar seg, skal vi verta han like, for vi skal sjå han som han er." Då opplever me frelsa si fylde og får svaret på alt. Her er mange uløyste gåter i livet, og me ventar på mange svar.
Dette hadde W. A. Wexels sett inn i då han skreiv salmen: Tenk når engang. Det var i 1841. Då døydde verbroren Christian Delphin som var prest på Ringsaker. Wexels reiste til søster si, Fredrikke, som var gidt med presten. Der skreiv han songen i poesiboka hennar. Songen vart trykt i 1845.
Far gjekk ein dag i min tidlege ungdom og song på den. han var åleine bak løa, og eg skulle ha tak i han. Då høyrde eg dette verset:
”Tenk når engang jeg uten synd skal leve, hver tanke ren, hver gjerning uten brist,
når aldri jeg behøver mer å beve for muligheten av en syndig lyst.”
Eg kjende eg var på heilag grunn, og tenåringen rusla vekk. Eg kunne liksom ikkje bryta inn i ein heilagdom.
Der i Guds himmel – då vert alt godt.
Helging er eit stort emne, og her kan me berre ta med eit lite utval av bibelord og delemne. Det er som ved nokre lesebøker i skulen. Dei kan heita t. d.: ”Eit utval av Norsk litteratur”, dvs smaksprøver av Ibsen, Bjørnson, Olav Duun o.a. Her skal me berre prøva å tala oppbyggeleg til oss som kristne.
Teksten i Hebr. 12, 14 er sterk: ”Utan helging skal ingen sjå Herren.” Dette ordet set skilje, og det viser veg.
Utskild og innvigd.
I 1. Peter 1, 14ff finn me nokre av dei sterkaste ord om kristenlivet. Peter skriv både om Jesus død som grunnlaget for kristen tru, om Guds ord der me finn ordet om frelsa, om atterfødinga og målet for trua. Nå kjem han til sjølve livet. Korleis skal eg leva det?
Då talar han om eit heilagt liv. Og det er ikkje sjølvsagt for oss. Det kjem ikkje automatisk om eg har ei sann tru på Ordet og er blitt fødd til nytt liv. Nei, "her gjelder kjempe, ja trenge seg fram, ellers ei himlen du vinner".
Samanhengen i Hebr. 13 er òg viktig. Kap. 12 er eit formaningsord saman med kap. 13. I v. 1 er det tale om ein strid me kristne har, slik det står i sangen: ”Eg vil stride, gjerne lide for min salighet.” Frå v. 5 er det så tale om tukt og refs for ein kristne, og me skal ikkje forakta det. Etter det kjem så ordet om helging: Jag etter fred med alle og (jag etter) helging. Verbet gjeld begge desse orda.
Dette er tonane til haugianarane og de gamaltruande. Og det er ei hovudsak for ein kristen. Ordet heilag (gr.: hagios) tyder alltid to ting: utskild – frå verda og synda, og innvgd – til Gud. Sundag kallar me ein heilag-dag, og det illustrerar godt dette ordet. Denne dagen skulle vere utskild frå dei andre dagane og ikkje nyttast til arbeid og pengejag. Han skulle derimot vere innvigd til Guds ord og samværet med dei truande. - Men er den alltid det? Slik er det og med det heilage livet for ein kristen. Gud har ei meining med det.
Det er interessant å sjå på korleis og kva Gud velsigna i skapinga. I 1. Mos. 1, 22 møter med ordet første gong. Det er 5. dag ved skapinga. Då velsigna Gud dei levande skapningane i havet og i lufta, det levande han hadde skapt først. I v. 28 er me komen til den 6. dagen, då velsigna Gud alt levande på jorda – også mennesket. I kap. 2, 3 er 7. dag og Gud velsigna sabbaten – kviledagen. Difor er det ein heilag dag. I kap. 5,2 vert ekteskapet velsigna, dvs. her er både mann og kvinne nemnde saman. Og dei fekk Guds velsigning. I kap. 9,1 kjem ordet for 5. gong, og då vert Noah velsigna, og med han heile den nye slekta som stod fram etter syndfloda.
Men alle desse er utskilde frå det andre som vart skapt og var i verda, og vigde til Gud. Noah skulle verta ei ny slekt utan det fryktelege syndefordervet som prega tida før flaumen. Samlivet mellom mann og kvinne er velsigna – du finn aldri at samlivet mellom to av same kjønn får Guds velsigning over sine liv. Den heilage dag er òg slik og alt levande på jorda. Stein og tre treng det ikkje slik me treng det. Ein kristen lever altså under Guds velsigning, han er heilag.
Spørsmålet vert nå: når Jesus sitt mål med oss? For å hjelpa oss i det, kjem apostelen nå med fleire formaningar til dei truande. Og målet er eit heilagt liv her på jord. For å gjera det litt klårare for tanken, vil eg taka om helginga i tre tydingar, eller tre slags helging. Johs. Brandtzæg brukar ei liknande inndeling. Den første er4:
1. I Kristus er me heilage og fullkomne.
Dette kan me kalla den objektive helging, og den gjeld for Gud og er synleg i himmelen. Det er ein skjult løyndom, men openberra for trua. Me får del i Guds helging, Hebr. 12, 10. I denne meining er alle kristne 100 % fullkomne, me er heilt innvigde til Gud. Det manglar ingen ting.
Det er dette Pontoppidan skriv om slik – det står under den tredje artikkelen som handlar om helging: "Gud av bare nåde frikjenner en botferdig og troende synder både fra synden og dens straff, og i stedet tilregner ham Kristi rettferdighet. Ja, anser ham i Kristus som om han aldri hadde syndet." Han skriv om dette under rettferdiggjeringa, men han reknar det som ein del av sjølve helginga i vid meining (sp. 486).
Og Luther skriv ein stad om helging – på sin vanlege pregnante måte: ”Eg har ein stol i himmelen ved sida av apostelen Peter.” Så stort er det å vera ein kristen alt her på jord.
Og me har mange skriftord som seier dette. I 1. Pet. 1, 15-16 skriv Peter at Gud er heilag, difor skal me vere heilage. Det er sitat frå 3. Mos. 19, 2 og 11, 44. Det var skrive til israelittar, og her viser Peter at det same gjeld oss kristne. Om dette seier Luther til denne teksten: "Avdi eg er din Herre og Gud, og de er mitt folk, må de vere lik meg... La Gud åleine regjere, leve og arbeide i dykk. Då er de heilage slik Han er heilag."
Paulus skriv til dei kristne i Efesus og seier: Til dei heilage i Efesus - som trur på Kristus (Ef. 1,1). Dei heilage er altså dei som trur på Kristus. Det same ser me i 1. Kor. 1,2. Der kallar han dei kristne "de som er helga i Kristus Jesus, de heilage som er kalla". Og me veit at dei kristne der ikkje var fullkomne i livet. Likevel var dei heilage. Og løyndomen til det finn me i 1. Kor. 1, 30: Kristus Jesus - har vorte vår helging.
Jesus død og forsoning gjorde oss heilage. "På grunn av denne viljen er vi helga ved at Jesu Kristi lekam vart ofra ein gong for alle", og "med eit einaste offer har han for alltid gjort dei som vert helga, fullkomne" (Hebr. 10, 10. 14). Paul Gerhardt skreiv i 1652 om dette etter ei gravferd: "Hva Jesus har meg givet, gjør meg for Gud så kjær." Det er han som er vår helging, og me har ikkje ære av det. Det er oppfylling av hans bøn: "Eg helgar meg for dei, so dei og skal vera helga i sanning" (Joh. 17, 19 NO-38). Denne bøna er oppfylt. Me er fullstendig frelst i Jesus og "lik" Gud i denne meining.
Helginga er her lik rettferdiggjeringa, sett frå ein annan synsstad. Rettferdiggjering er ei rettsleg avgjerd. Gud seier i himmelen om ein nyfrelst: ”Denne, han er fri!” Men helginga er at livet mitt er skjult i Kristus.
Me er altså fullkomne i alle ting – framfor Gud. Det må me forkynna sterkt alle stader.
Men – ser naboen min dette? Då er me framme ved den andre helginga:
2. Me vert oppmoda til å leve heilag.
Den objektive helging er berre synleg for Gud. Våre naboar og arbeidskameratar legg ikkje merke til det. Dei ser kvardagslivet vårt. Det er om dette den gamle klokkarbøna vart beden kvar sundag. Far min bad denne bøna i 30 år i kyrkja heime, og eg trur han meinte det: Å forbetra meg kvar dag i eit heilag liv. Og det er dette Peter og andre skriv om i formaningane.
Her sviktar me ofte. Me er skrøpelege. Dagfinn Solheim har i boka ”Vekst og vanding” ein Mellomtittel som lyder: ”Kristne er hellige, men trenger likevel helliggjørelse.” Det er poenget. Og Fredrik Wisløff kallar dette ”en underlig dobbelthet”.
Men her gjeld det altså utsida, kvardagslivet. Me er visst ofte ubetenksomme, tankelause, slurvne – i tale, om pengar, i arbeidet. Me treng helging i denne mening.
I Johs. 13 er det tale om at Jesus vaska føtene til læresveinane. Peter skjøna ikkje det. Han trong det ikkje. Då seier Jesus i v. 10: ”Den som er lauga, treng ikkje vaska anna enn føtene.” For livets støv klebar ved oss. Og predikantar har spesielle støv som heng ved oss: Det er mismot når det går galt, hovmot i medgang, æresjuke, makt, pengar, misunning o.a.
Me treng reinsing. Skulle me ikkje bøya oss audmjukt og leggja oss på Guds altar.
Om dette skal me seia nokre få ting nå:
a) Me vert aldri ferdig med det. Det er ein prosess som varer livet ut. Eg må stadig vidare i dette. Slik heilag tyder å vere utskild og innvigd, vil kristenlivet alltid vere prega av å skilja lag med det verdslege og ei ny innviing til Gud. Det verdslege er ei gift for kristne som lett tek livet av oss.
Denne sida ved helginga er då å "bli betre" i det ytre. Me blir aldri betre eller gode nok i høve til frelsa. Den er og blir av nåde for Kristi skuld. Men vårt ytre liv kan bli betre. Her må me leggja av syndige vanar og feil som øydelegg for oss sjølve og for andre. Det gamle menneske, "kjøtet", skal leggjast av og døy, og me skal kle oss i det nye, seier ordet. Ef. 4, 22. 24; Kol. 3, 5-8.12. Det tyder å leva etter Guds vilje og la vår eigen vilje døy. Dette har me for lite av i vår tid. Mange deggar for mykje med sin eigen vilje og lyst.
I Hebr. 12,1 er det tale om å leggja av alt som tyngjer og synda… Me skal ikkje bortforklara synda, men få henne bort. Og då syng me gjerne: ”Mer hellighet gi meg, mer mildhet o Gud, mer som sorg over synden, mer lyst til ditt bud.”
Og Peter skriv i 1. Pet. 1, 15: ”Ver også de heilage i all dykkar ferd.” Det er praktisk helging, i kvardagslivet vårt. Og i kap. 2, 1 seier han: ”Legg difor av all vondskap.” Kvifor? Kva viser han attende til? Jo, i kap. 1, 25 (det siste verset der) skriv han klårt: Guds ord er evig. Det tyder at Bibelens moral, normer og dygder gjeld nå, fullt ut. Ingen ting er for gamalt. Her gjeld det altså: Utan helging skal ingen sjå Herren.
Der synda får leva, døyr gudslivet. Det er skræmande nå. Prestar, leiarar og andre kristne stemplar ein del ubehagelege bibelord slik: Utgått på dato. – Korleis er det med gudslivet då? Og vårt liv? Lever me i helginga?
b) Ei anna side er: Kvifor skal me verta helga? Eg er jo heilag og fullkomen i Kristus. Treng eg noko meir?
Nei, ikkje for å verta verdig for Gud, eller som ei avbetaling på synda og det dårlege kristenlivet. Det vert berre lovtrældom. Og den er livsfarleg.
Men me skal visa andre til Jesus, leia ein til himmelen. Tenk om eg kunne få lov til det! For me kan faktisk vinna nokon ved livet vårt. Det skriv Peter i 1. Pet.3, 1-2. Koner som har ufrelste menn, seier han, ”kan verta vunnen utan ord ved den måten de ferdast på, når dei ser dykkar reine ferd i age for Gud.”
Og me må erkjenna: Både liv og ferd og tale kunne vore betre. Det er sorga i eldre år.
c) Me her må me sanna: Me vert aldri syndfrie eller heilt fullkomne. John Wesley tala sterke ord om dette (og dermed metodismen). Han skriv i boka/(talen) ”Kristelig fullkommenhet” slik: Dei mogne kristne ”befridd fra syndige tanker og begjæringer. han er renset fra hovmod, fra onde lyster og egenvilje, - og fra vrede. Jesus fresler fra synder, ikkje bare i det ytre, men også hjertets synder.”
Dette trur ikkje me. Kjøtet er ikkje frelst. Den gamle Adam lever.
Ein lekpreikar møtte ein som sa han var heilag og heilt syndefri. Predikanten ville testa han og tokka seg bortåt mannen. Så sette han foten på tåa hans litt kraftig. Då kom eit sterkt bannord frå den heilage.
”Ja, det var det eg tenkte,” sa preikaren.
d) Men – helginga må skje ved evangeliet. Det kan ikkje skje i kjøteleg iver og eiga kraft. Helginga er ei frukt av frelsa. Golgata og nåden gjev kraft og vilje til ein ny veg. Songaren syng slik: ”Kraften til livets strid finner du der.”
Dette har mange skrive godt om. Og eg siterer litt av det.
Rosenius skriv ut frå Rom. 12, 1: ”Her lærer Paulus oss at det er Guds barmhjertighet som skal føde og fremme den rette helliggjørelsen. Ja, han lærer uttrykkelig at det ikkje er mulig med noen helliggjørelse uten at sjelen først er friggjort fra loven og er blitt salig ved nåden. Men hva er det apostelens formaning går ut på? Jo, at vi skal bære fram våre legemer som et levende og hellig offer. I selve hovudsaken er dette vår helliggjørelse, at vi gir oss selv til Gud som er offer.”
Eit anna sitat er frå ein gamal dogmatikk – truleg brukte Johs. Brandtzæg den på misjonsskulen på Framnes – i alle høve evd det første kurset der. Det var K. Krogh Tonnings dogmatikk frå 1879 (Han vart forresten katolikk vel 20 år seinare). Han skriv om ”den daglige fornyelses vesen”: ”Den Hellige Ånds gjerning for mer og mer å bringe Gudsbildet til fullendelse iden gjenfødte, er det vi forstår ved den daglige fornyelse eller helliggjørelsen i snevrere forstand.”
Vidare skriv han: ”Jo mer hjertet erkjenner og får skue inn i Guds nådes og den frelsende sannhets dybder, og jo mer det får fornemme av kristenlivets indre herlighet og kraft, jo mer den gjenfødte altså får se og smake at Herren er god (Salm 34,9), desto mer vil også hans vilje styrkes til vandringa i det nye levnet. Og slik blir han mer og mer hellig og rettferdig” (altså i livet).
3. Ei endeleg helging i himmelen.
Når Jesus Kristus openberrar seg, skriv Peter i 1. Pet.1, 13. Då vil mange ting henda. I denne samanhang skal me berre peika på temaet helging.
For Guds åsyn er me fullkomne, for oss sjølv og andre menneske er det ei skjult helging. Og den er det ikkje brist ved. I vårt kvardagsliv eig me derimot ei heller skrøpeleg helging full av brist. Det er vår erfaring som me berre må vedgå.
Når Jesus kjem att og me skal til himmelen, skjer derimot noko. Då vil den fullkomne himmelske helginga bli vår erfaring! Me vert også fullkomne i gjerning og kvardagsliv. Det veit me m. a. av ordet i 1. Joh. 3, 2: "Vi veit at når han openberrar seg, skal vi verta han like, for vi skal sjå han som han er." Då opplever me frelsa si fylde og får svaret på alt. Her er mange uløyste gåter i livet, og me ventar på mange svar.
Dette hadde W. A. Wexels sett inn i då han skreiv salmen: Tenk når engang. Det var i 1841. Då døydde verbroren Christian Delphin som var prest på Ringsaker. Wexels reiste til søster si, Fredrikke, som var gidt med presten. Der skreiv han songen i poesiboka hennar. Songen vart trykt i 1845.
Far gjekk ein dag i min tidlege ungdom og song på den. han var åleine bak løa, og eg skulle ha tak i han. Då høyrde eg dette verset:
”Tenk når engang jeg uten synd skal leve, hver tanke ren, hver gjerning uten brist,
når aldri jeg behøver mer å beve for muligheten av en syndig lyst.”
Eg kjende eg var på heilag grunn, og tenåringen rusla vekk. Eg kunne liksom ikkje bryta inn i ein heilagdom.
Der i Guds himmel – då vert alt godt.
lørdag 5. mai 2007
Guds folk !
Guds Folk
Guds folk er menneske som er omvende til Gud, trur forlating for syndene i Jesu namn og på grunn av hans forsoning – og så lever truslivet og ventar på Jesu kome. Me finn dei kanskje i alle land nå i ulike kyrkjesamfunn og kulturar. Fellesnemnaren er trua på Jesus. Tru og liv er bygt på Bibelen som Guds ord. Hovudsanningane i Bibelen er uttrykt i fleire vedkjenningsskrifter (bekjennelser eller symbol) der ein har sett ord på mange sider ved trua. Felles for dei evangeliske kristne er den apostoliske trusvedkjenninga (apostolicum). Men det er fleire: Den nkænske trusvedkjenninga (Nicænum), den Atanasiske (Athanasianum). For den lutherske kyrkja er Luthers vesle katekisme viktig og Den augsburgske vedkjenninga (Augustana).
På denne nettstaden vil me prøva å visa desse sanningane i Guds ord, og med vekt på det rosenianske og pietistiske synet slik me kjenner det frå kyrkjesoga og oppbyggingsskrifter. Det er óg vekkingslina i det kristne livet.
Redaktør: Nils Dybdal-Holthe. E-post: nilsdh@tele2.no
torsdag 26. april 2007
Tenk over !
Kva er ein KRISTEN? Er det viktig? Det er mange meiningar om det i dag, men er alle like sanne? Tenk om me tek feil! Me har ei bok som talar om dette.
Tenk over dette nå: ”Dersom Bibelen er sann, får det konsekvensar for meg. Då vil heile framtida mi i æva vera avhengig av om eg er ein sann kristen.
I. FRELSE
Frelsa er det største av alt det Gud har gjort. Alt han skapte var "såre godt", står det i Bibelen. 1. Mos. 1,31. Men toppen på skaparverket er frelsa. Det er det største! Alt er Guds verk (Efes. 2, 8-10).Ingen ting er av oss sjølve. Det slår Bibelen fast. Sjølv dei største i Guds rike, har fått det! Kunne me berre ha det klart for oss, at alt saman er Guds gjerning. Me må sjå heilt bort frå oss sjølve.
Prøv det! La ditt eige fara. Du kan få lov å rekna det for ingen ting når du står for Gud. Det gjorde Paulus. Han fann Kristus (Fil 3, 8). Her gjeld altså ikkje di omvending, anger, bøn eller noko anna. Og slik er det ikkje berre nå i dag, men heile livet.
Kva skal me då sjå på?
Jesus (Hebr. 12, 2)! Der er svaret på alt. Når du trur på han, er han alt for deg i dette spørsmålet.
II. Kva er frelse?
Frelse kan vera fleire ting. Det første er det som skjer når du gir deg over til Gud. Du gir Jesus hjarta ditt og ber om tilgjeving for alle synder - og du får det! I Jesu namn. Men me brukar og ordet frelse om det å koma til himmelen. Då er me endeleg frelste frå alt vondt i denne verda og skal aldri meir sjå eller gjera ei synd. Alle farar og stormar er borte. Alle bylgjer er stilna. Du har ikkje fleire motstandarar. Du er frelst - for evig. Er ikkje det noko å eiga?
III. Er frelsa naudsynleg?
Mange spør kanskje slik: Er det så naudsynleg å bli ein kristen? Er det eigentleg nokon fåre her i verda? Er det noko etter døden - og blir ikkje alle frelste til slutt? Slike tankar kan nok leva i oss.
Då må me gå til Bibelen. Har me nokon anna stad der me finn sikre opplysningar om dette?
Korleis byrjar Bibelen?
Jo - Gud skapte alt, også menneska. Me vart til i Guds bilete (1. Mos. 1, 27). Me var då lik Gud i minst to ting: Me var utan synd, og me var opne og fortrulege med han. Det var lukkelege dagar i Edens hage. Menneska hadde ei rein sjel og eit reint samvit.
Er det slik i dag? Viss det var slik nå, trong me inga frelse. Då var alle frelste. Og då hadde det ikkje vore krig og sjukdom og ulukker.Gud har aldri skapt dette.
Men det hende noko i verda. Djevelen kom som ein slange og lokka menenska til ulydnad mot Gud. Adam og Eva fall for freistinga og gjorde Gud imot. 1. Mos. 3. Dette kallar me syndefallet. Om det skriv Paulus: "Synda kom inn i verda ved eitt menneske, og døden ved synda, og døden trengde gjennom til alle menneske, av di alle synda." Rom. 5, 12 og 18.
Slik talar Bibelen. Av di Adam og Eva synda, er me alle syndarar! Me er det av natur. Efes. 2, 3. Det er ein hovudtanke i Guds ord. Eg seier ikkje me kan forklara alt eller skjøna kvar detalj. Vår tanke er for liten til det. Dei store synder i verda viser tydeleg at det vonde er her. Og Gud er ikkje vond. Då var han ikkje Gud. Eg kan berre klynga meg til det Guds ord seier og tru på det.
Og Bibelen seier at alle har synda. Rom. 3,23. Me gjer personlege synder og står dermed ansvarlege for Gud. "Det er ikkje noko menneske som ikkje syndar," seier Ordet. 1. Kong. 8, 46.
Då kjem spørsmålet: Er synda så farleg? Er det kanskje slik at Gud ser forbi synda og "gløymer" henne? Profeten Esekiel skriv: "Den som syndar, han skal døy" (kap. 18, 4). Og synda si løn er døden skriv Paulus (Rom. 6,23).
Død i dette høve er ikkje berre den lekamlege døden. Den må me alle inn i. Men Bibelen talar og om ein andre død, som er fortapinga. Op. 20, 14. Det er det største alvoret, då mennesket er avskore frå Gud for alltid.
Difor er det naudsynleg å bli frelst. Elles går det oss sille. Himmelen er stengt for dei som lever i synda utan å gjera opp med Gud. Vil du ta sjansen på det?
IV. Kva er frelse?
Frelse er å bli berga - som når ein sjømann ligg på havet og har ingen ting å halda seg i. Båten er gått ned. Då kjem redningsskøyta - og tek han trygt inn til hamn. Han blir "frelst". Ei slik hending er lærerik å tenkja gjennom.
Han kan ikkje berga seg sjølv. Det går berre minuttar før kulden og bylgjene tek han. Ein annan må gripa inn.
Slik er frelsa.
På denne nettstaden kan du finna fleire talar og andaktar m.m. Sjå på spalta til venstre med ulike grupper å klikka deg fram til. Lukke til!
Abonner på:
Innlegg (Atom)